Internasjonal samling i Oslo

En internasjonal samling for dyrerettighetsaktivister arrangeres i år i Oslo 25. – 28. juni. The International Animal Rights Gathering arrangeres hvert år, det her blir den 11. (AR 2009) i rekken. Det byttes på hvilke land den holdes i, og nå er det Norge sin tur.

Det er en samling av og for aktivister som vil lære av hverandre, knytte nettverk og bli bedre organisert. Det kommer folk fra USA, Brasil, England, Italia, Nederland, Tsjekkia og flere andre europeiske land. Det norske programmet begynner allerede onsdag 24. mens den internasjonale bolken begynner torsdag ettermiddag. Mer norsk info her.

De ideologiske retningslinjene for konferansen er: 1) Tydelig forkastelse av speciesisme og dyreutnytting; 2) Tydelig forkastelse av dominering, utnytting og diskriminering av mennesker; 3) Gjensidig anerkjennelse av varierende former for aktivisme og motstand.

Det skal være foredrag, diskusjoner, workshops, informasjonsboder, og herlig vegansk mat. Programmet består av temaer som abolisjonisme, Sea Shepherds krig for hvalene, direkte aksjon, åpne frigjøringsaksjoner, hvordan etterforske, avdekke og dokumentere dyremishandling, anti-pels arbeid, statsreppresjon (spesielt erfaringer fra USA og Østerrike), hvordan uttrykke seg gjennom kunst, og hvordan støtte og motivere hverandre.

Gatheringen kommer til å koste ca 200-300 kr med mat og overnatting inkludert. Det er påmeldingsfrist 10. Juni. Ta kontakt for spørsmål og påmelding: post@activistgathering.net

Det koster å organisere en så stor konferanse med hundrevis av aktivister så donasjoner er hjertelig velkommen.

Bokomtale: Animals as Persons (2008)

Animals as Persons – Essays on the Abolition of Animal Exploitation

Gary L. Francione

Columbia University Press 2008

235 sider

Animals as Person er en bra inngangsport til Gary Francione sitt forfatterskap og innføring i hans dyrerettighetsfilosofi. Francione er professor i juss på Rutgers University School of Law-Newark i New Jersey.  Dette er en samling av syv essayer hvor han presenterer sine tidligere verk og svarer på kritikk.  En annen bok av han som er hyllet for å være en ypperlig introduksjon til dyrerettigheter er Introduktion to Animal Rights – Your child or the dog? (2000). En bokomtale av den kan leses her.

Gary Francione er kjent for sin abolisjonistiske dyrerettighetsteori og kritikk av dyrevelferdsreformer. Hans absolutte forkastelse av dyrevelferdsarbeid er kontroversiell, også for store deler av dyrerettighetsbevegelsen. Filosof Gary Steiner skriver forordet og beskriver Francione som en ikonoklast i et miljø med stagnerende dyreetisk tenkning.

Siden Animals as Persons er en slags oppsummering av Franciones forfatterskap blir denne bokanmeldelsen også en generell innføring i hans tenkning. Derfor gir jeg en innføring i Franciones grunnideer først for så å si litt om hvert essay.

Boken fungerer som en god generell introduksjon til dyrerettigheter. Den har en enkel og oversiktlig oppbygging, hvert essay avslutter med en oppsummerende konklusjon, bakerst har boken en referanse guide til utvalgte emner som går igjen. Hver av de syv delene er viet et bestemt tema og knyttes til bestemte deler av forfatterskapet og debatter forfatteren har vært i. Siden essayene står for seg selv, enkelte har vært publisert tidligere (men har noen oppdateringer), er det en del overlapping og gjentagelser i stoffet. Francione har en rett frem, konkret, klar og logisk argumentasjon som er lett å følge.

Franciones abolisjonistiske teori

Tre sentrale begreper som brukes er ”welfarism”, ”new-welfarism”, og ”abolitionism”. Jeg kan oversette det med dyrevelferdsposisjonen, en fornyet versjon av den, og den abolisjonistiske dyrerettighetsposisjonen. Francione skiller mellom ”bruk” og ”behandling”. Dyrerettighetsetikken problematiserer bruken av dyr og ender opp med å ta avstand fra den – dyrerettighetsetikken er altså abolisjonistisk. Ikkemenneskelige dyr brukes til så mangt, produksjon av mat, klær, billige arbeidskraft, underholdning og dyreforsøk. Det innbærer å ofre deres interesser og velferd hvis det kan tjene menneskers interesser og velferd. Mennesker brukes ikke til slikt, det er forbudt, hvis de hadde blitt det hadde det blitt anerkjent som slaveri.

Dyrerettighetsetikken er en fundamental annerledes etikk enn dyrevelferdsetikken, som ikke stiller spørsmål om selve bruken av dyr, men kun hvordan de skal behandles innenfor bruksformene. Dyrevelferd er altså en etisk posisjon som forsvarer utnytting av ikkemenneskelige dyr men tar avstand fra det den oppfatter som ”unødvendig” lidelsespåføring eller skading av dem. Det den ikke vurderer er om selve bruksformene i seg selv er unødvendige. Det er de hevder Francione. Han bruker betegnelsen ”moralsk schizofreni” til å beskrive våre holdninger til andre dyr. Når vi sier at de skal skånes for ”unødvendig lidelse” må vi slutte å spise og forbruke dem hvis vi skal være konsekvente, for det er helt klart ikke nødvendig selv om det er inngrodde vaner.

Dyrerettigheter er en etisk posisjon som forsvarer dyrs rett til å leve på egne premisser uten menneskelig kontroll og dominans.  Hvordan dyrene behandles når de først er gitt en bruksfunksjon i menneskesamfunnet er av sekundær betydning, det er selve bruken av dem som krenker deres verdighet, er umoralsk og må avskaffes. Derfor er veganisme sentralt for dyrerettighetsforsvarere. Hvis du mener at utnytting av dyr ikke er moralsk legitimt da er det logisk at du slutter med å utnytte dem i ditt daglige liv.

Fenomenet ”new-welfarism” har en mellomposisjon. Den består av dem som definerer seg som dyrerettighetstilhengere samtidig som de ser på dyrevelferdsstrategier i form av ”forbedring” av dyrenes fange- og avlivingsforhold som mest passende fremgangsmåte. Tenkningen som ligger bak den posisjonen går ut på at skrittvise lindringer av dyrs lidelser utgjør en forbedring i retning mer etisk behandling av dem som på sikt kan ende i at de gis full moralsk status og at bruken avskaffes fullstendig. Disse foretrekker å jobbe med politisk lobbyvirksomhet og å utøve press på de dyreutnyttende næringene for å presse gjennom reformer i form av større bur, mer tilgang til uteareal, mindre smertefulle avlivingsmetoder og lignende. Om den metoden sier Francione: den virker ikke.

Så lenge dyr gis en bruksfunksjon, så lenge de har juridisk status som eiendom vil ikke dyrevelferdsreformer ha noen innvirkning på å redusere lidelsen i vesentlig grad eller å avskaffe utnyttingen, hevder Francione. Så lenge dyr er eiendom vil lønnsom og effektiv utnytting av dem være politisk førsteprioritet. Derfor vil velferdsreformer kun bli innført i den grad de bidrar til mer effektiv utnytting av dyrene og gir den et ”etisk” alibi til å kunne fortsette. Så lenge dyrevernbevegelsen har eksistert, siden 1800- tallet, har den prøvd å forbedre velferden til dyrene som utnyttes – og vi utnytter flere dyr på mer brutale måter i dag enn noen gang i historien, hevder Francione. Det er en fundamental forskjell mellom å regulere dyreutnyttingen som tilhengere av ”new-welfarism” driver med og det å skulle avskaffe den. Kampanjer for å forby enkeltstående former for dyreutnytting, for eksempel pelsproduksjon, som blir fremstilt som spesielt unødvendig og grusomt, rammes også av Franciones kritikk. Det er en form for ”new-welfarism”. Ofte fremmer de ikke et budskap om avskaffing av dyreutnytting kun enkelte typer av den. Det er den fæle behandlingen som settes i søkelyset, ikke den grunnleggende bruken.

Francione mener vi trenger en ny abolisjonistisk bevegelse, som ikke legger skjul på dens mål, som aktivt promoterer veganisme, som førsteprioritet er å drive holdningsarbeid for å skape en bred oppslutning om dyrerettigheter og ikke er villig til å inngå kompromisser med dyreutnyttingens næringer og myndigheter.

Essayene

Nå tilbake til hvordan boken er lagt opp. Introduksjonen går inn på grunnideene slik jeg har risset dem opp, forskjellen mellom bruk og behandling, skillet mellom regulering av dyreutnytting og avskaffing av dyreutnytting. Francione skriver også om den dyreetiske debattens historiske og filosofiske bakgrunnen. Han viser hvordan hans dyrerettighetsteori skiller seg fra utilitarisme, feministisk omsorgsetikk og filosofene Peter Singer og Tom Regan. Bokens essays presenteres. Nedenfor skriver jeg litt om hver del.

Første kapittel, ”Animals – Property og persons?”, argumenter for at hensyn til dyr aldri vil bli tatt virkelig alvorlig så lenge de er eiendom. Å balansere interessene til en eier med interessene til hans ”eiendom” går ikke an å utføres på en rettferdig måte. Å tillegge ikkemenneskelige dyr full moralsk status vil si å tillegge dem status som personer. Personer kan ikke eies. Denne teksten er et resyme av Introduktion to Animal Rights – Your child or the dog? (2000).

Andre tekst består av refleksjoner rundt hans verk Animals, Property, and the Law (1995), og Rain Without Thunder (1996). Der svarer han på kritikk som har kommet mot hans oppfatning om at eiendomsstatusen er et hinder for etisk behandling av dyr. Spesielt fra juristen Cass Sunstein. Franscion går også gjennom en rekke dyrevelferdsreformer som har blitt innført i USA og hevder de ikke har resultert i noen konstruktiv forbedring av hvordan dyrene behandles.

Tredje essay går inn på betydningen av ”sentience”, følelser eller sanselighet, som er Franciones eneste kriterie for moralsk relevans. Slike skapninger kan oppleve glede og smerte, Francione mener at besittelsen av følelser også automatisk gir vedkommende en interesse i sitt eget liv og derfor status som rettighetsbesitter. Han kritiserer teorier som krever mer av dyr, som en mental struktur som ligner menneskets, for å kunne ha full moralsk status. Disse kriteriene er ofte speciesistiske.

I fjerde del besvarer Francione mer av kritikken fra professor Cass Sunstein. Sunstein er en representant for dyrevelferdsposisjonen, han hevder mennesker kan bruke andre dyr selv om det ikke er nødvendig, at avliving ikke er etisk problematisk fordi ikkemenneskelige dyr angivelig ikke har en interesse i å fortsette livet sitt. Han hevder også at hold av dyr som eiendom kan være et gode for dem, siden de blir passet på. Sunstein mener vi bør støtte dyrevelferdsreformer for å stanse den verste lidelsen dyrene utsettes for, men at de ikke kan gis likestilt moralsk status som mennesker.

Kapittel fem handler om medisinsk dyreforsøk. Francione argumenter for at hvis vi skal være konsekvent når vi hevder at dyr skal beskyttes mot unødvendig lidelse, da må vi slutte å spise dem og deres produkter. For det er åpenbart ikke nødvendig. Medisinsk dyreforsøk derimot forsvares ofte med at det er nødvendig for å forske frem medisiner som kan redde menneskeliv. Francione innrømmer at dette argumentet har mer substans enn alle andre argumenter for dyrebruk. Her legger han ut om hvorfor det likevel ikke kan forsvares moralsk. Vi har en direkte plikt til ikke å utøve vold mot andre følende skapninger, som er rettighetsbesittere. Det samme kan ikke sies om å støtte veldedighet eller hjelpeprosjekter, i hvert fall ikke når de baserer seg på å ofre enkelte individer for å redde andre.

Økofeminisme og omsorgsetikk er temaet for det sjette essayet. Det er en svært kritisk bokanmeldelse av tekstsamlingen Beyond Animal Rights: A Feminist Caring Ethics for the Treatment of Animals (1996). Dens bidragsytere vil utfore en feministisk etikk for dyrs rettigheter eller frigjøring. Josephine Donovan, Carol J. Adams, Marti Kheel, Kenneth Shapiro og Brian Luke er blant dem. Men boken går ikke ”beyond” dyrerettigheter hevder Francione og peker på uklarheter, inkonsistens og reaksjonære holdninger i tekstene; omsorgsetikken kan virke positivt i å utvikle empati med dyr, men den kan ikke gi dem noen beskyttelse som går lenger enn rettigheter, tvert i mot virker flere av dens argumenter legitimerende på dyreutnytting og ligner på en form for ”new-welfarism”. Jeg tenkte litt av det samme når jeg las Beyond Animal Rights, og Francione retter søkelys på mange reelle svakheter ved den. Likevel ignorerer eller undervurdere han mange av dens styrker. Avgrensningen mellom økofeminisme og omsorgsetikk er uklar for det er ikke akkurat det samme, men Francione slår dem i ett.

Siste og syvende del er viet betydningen av lik iboende verdi, som alle følende dyr besitter, ifølge Francione. Her gås det inn på hypotetiske livsbåtscenarioer – en ynglingsbeskjeftigelse hos mange filosofer. Francione forsvarer at det å velge å redde et menneske i en krisesituasjon fremfor et ikkemenneskelig individ, noe de fleste sannsynligvis ville gjort, når en må velge å redde livet til kun en av dem, ikke betyr at vi som regel kan sette hensyn til mennesker over hensyn til ikkemennesker. For eksempel som unnskyldning for å legitimere institusjonalisert dyreutnytting. Han kritiserer også Tom Regans dyrerettighetsteori for å rangere menneskets verdighet over andre dyrs, i den forstand at Regan påstår at døden for et menneske stort sett er et større tap for mennesket, enn døden ville vært for et ikkemenneske som angivelig ikke har et like ”rikt” psykologisk liv. Vi kan ikke vite det, hevder Francione, og det er ikke rettferdig å bruke menneskets mentale konstitusjon som målestokk for å vurdere hvor rikt psykologisk liv ikkemenneskelige individer måtte ha. Det blir nok en form for speciesisme.

Tom Regans erklæring for dyrs rettigheter

Denne talen av Tom Regan er imponerende – sylskarp og flammende. “The Torch of Reason, the Sword of Justice” – en tittel på en annen av hans tekster – er en treffende beskrivelse.

Foredraget – Animal Rights Bill – er fra en konferanse i London holdt i 1989 av Royal Institute of Great Britain. Debatten stilte spørsmålet: “Does the animal kingdom need a bill of rights?” Bortsett fra den amerikanske filosofen Tom Regan, holdt også teologen Andrew Linzey og psykologen Richard Ryder innlegg til støtte for en
rettighetserklæring for ikkemenneskelige dyr. Germaine Greer (som ellers har mye fornuftig å si), Mary Warnock og Steven Rose argumenterte imot.

Imponerende er også Regans avslutning og oppsummering av debatten, hvor han knuser motpartens argumentasjon noe så innmari. Det er en fryd å se. Her har jeg lagt ut Regans første tale og den med motinnleggene som avsluttes med Regans svar. Til forsvar for motdebattantene må det sies at det bare er utdrag av deres innlegg som er tatt med, men det som vises sier sitt. De svarer egentlig ikke på de argumentative utfordringene som dyrerettighetsfilosofien reiser, men går rundt grøten.

Regan har sagt om debatten at det var en stor og minneverdig begivenhet for han. Den fikk mye oppmerskomhet, salen var fullpakket og begivenheten ble kringkastet av BBC på en av de nasjonale kanalene. Det var første gang han direkte adresserte så mange med sitt forsvar for dyrs rettigheter. Tom Regan var den første i nyere tid til å reise spørsmålet om dyrs rettigheter innen moralfilosofien og gi det et solid forsvar i The Case for Animal Rights (1983).

Talene er lagt ut på utube.

Overbefolkning, artsutryddelse og dobbeltmoral

Overbefolkning av mennesker, både i form av antall og de rikes megakonsum, er en hovedfaktor til miljøødeleggelser, utrydding av arter, massive overgrep mot dyr og sosial nød. Vi er foreløpig 6,7 milliarder og hvert døgn blir det 200 000 flere av oss. Veksten fortrenger og utrydder plante- og dyrearter i et eskalerende tempo. Hvert år dør 50 000 arter ut og biologer frykter at 50 % av alle arter kan forsvinne i vår levetid. Det må nevnes at det er naturlig at arter forsvinner over tid men at vi nå er i en periode av masseutryddelse skapt av menneskehetens ekspansjon.

Vi undergraver vår egen eksistens hevder biologiprofessor Harald Kryvi ved Universitetet i Bergen. Han kritiserer miljøbevegelsen og politiske ledere for å kun behandle symptomene på miljøkriser mens de ignorere dette grunnleggende problemet: menneskehetens vekst. Ifølge Kryvi er CO2 og temperaturøkning av sekundær betydning.

Å kaste stein i glasshus er det derfor når mennesker hatsk omtaler andre skapninger som ”skadedyr” og forsvarer utrydding, eller ”høsting av bestanden” (ideologisk omskrivning av massemord) med miljøvernbegrunnelser.

I Australia har myndighetene bestemt seg for å slakte 6000 kenguruer, angivelig fordi de truer utrydningstruede planter og insekter. Kenguruene forstyrrer også et treningsfelt hvor den australske hæren vil leke krig. Når det er mennesker som truer artsmangfoldet blir ikke deres vitale interesser satt til side. Ikke de trivielle heller. Ulven er truet i Norge og den er det av mennesker som ikke vil akseptere dens tilstedeværelse. Siden det er mennesker som er den aggressive predatoren i dette tilfellet, hvorfor kan ikke de bedøves, frakte i store nett fra helikopter og plasseres et annet sted hvor det ikke er ulver? Våre ikkemenneskelige innvandrere – brunsneglene – er også utsatt for hatsk og grusom behandling som spesielt mediene driver frem. De omtales som ”monstersnegler” og ”mordersnegler”. Når ble det vanlig å kalle kjøttspisende og miljøødeleggende mennesker for ”monstermennesker” eller mordermennesker”?

Jeg har bare en ting å si: Speciesisme.

Griseinfluensa – dyretragedier slår tilbake

Smertefulle symptomer er vanligvis det som først får folk til å skjønne at noe er galt, selv om det kunne vært unngått med økt bevissthet og forebyggende tiltak. Det kan sies om ”svineinfluensa” (H1N1) som snart kan bli til en verdensomspennende pandemi, mange andre sykdommer med opprinnelse i husdyrbruket, og miljøkrisen.

Ikke mye oppmerksomhet rettes om de større forholdene som gjør sykdommer som H1N1 og fugleinfluensa mulig. Det er trygt å spise kjøttet er beskjeden som myndigheter og næringer beroliger med. Men strengt talt er det ikke det. Selv om H1N1 ikke smitter via mat, er sykdommen skapt av husdyrbruk, som igjen skapes av vår dyrespisende kultur. Navnene disse sykdommene gis gir inntrykk av at det er selve dyrene som er ondets rot, når det i stedet er forholdene vi utsetter dem for.

Spesielt det intensive husdyrbruket er årsaken til H1N1, ifølge Dr. Michael Greger. Trange og uhygieniske konsentrasjoner av grisebestander gjør utvikling og spredning av sykdommer lett. Influensaviruset H1N1 er faktisk en mutasjon, en blanding av virus fra fugl, virus fra gris og virus fra mennesker. Mutasjoner vil fortsette og virusene vil utvikle økt motstandsdyktighet mot medisiner. Greger peker på at de har spesielt god grobunn i det nordamerikanske husdyrbruket.

Men det er ikke kun det mest industrialiserte husdyrbruket som er problemet. De fleste infeksjonssykdommer i vår sivilisasjon har smittet fra de domestiserte dyrene til menneskene. De var ukjent får våre forfedre som levde av samling og jakt. Tuberkulose stammer fra geiter, meslinger fra kuer, kopper fra et mutert kvegvirus, spedalskhet fra vannbøffeler, forkjølelse fra kveg eller hester. HIV stammer sannsynligvis fra sjimpanser som smittet mennesker gjennom vår jakt og tilberedning av ”bushmeat”. Mer om fugleinfluensa, og sammenhengen mellom husdyrbruk og zoonoser kan leses i Gregers bok: Bird Flu – A Virus of Our Own Hatching (2006) .

Kanskje det er karma. Helseskadene mennesker påfører dyrene vi gjør til slaver, slakter og spiser, flyter over i zoonoser, kreft, diabetes og hjerte-karsykdommer. Deres forurettede sjeler lar oss ikke være i fred.

Nok en god grunn til å bli veganer.