Bokomtale: Animals as Persons (2008)

Animals as Persons – Essays on the Abolition of Animal Exploitation

Gary L. Francione

Columbia University Press 2008

235 sider

Animals as Person er en bra inngangsport til Gary Francione sitt forfatterskap og innføring i hans dyrerettighetsfilosofi. Francione er professor i juss på Rutgers University School of Law-Newark i New Jersey.  Dette er en samling av syv essayer hvor han presenterer sine tidligere verk og svarer på kritikk.  En annen bok av han som er hyllet for å være en ypperlig introduksjon til dyrerettigheter er Introduktion to Animal Rights – Your child or the dog? (2000). En bokomtale av den kan leses her.

Gary Francione er kjent for sin abolisjonistiske dyrerettighetsteori og kritikk av dyrevelferdsreformer. Hans absolutte forkastelse av dyrevelferdsarbeid er kontroversiell, også for store deler av dyrerettighetsbevegelsen. Filosof Gary Steiner skriver forordet og beskriver Francione som en ikonoklast i et miljø med stagnerende dyreetisk tenkning.

Siden Animals as Persons er en slags oppsummering av Franciones forfatterskap blir denne bokanmeldelsen også en generell innføring i hans tenkning. Derfor gir jeg en innføring i Franciones grunnideer først for så å si litt om hvert essay.

Boken fungerer som en god generell introduksjon til dyrerettigheter. Den har en enkel og oversiktlig oppbygging, hvert essay avslutter med en oppsummerende konklusjon, bakerst har boken en referanse guide til utvalgte emner som går igjen. Hver av de syv delene er viet et bestemt tema og knyttes til bestemte deler av forfatterskapet og debatter forfatteren har vært i. Siden essayene står for seg selv, enkelte har vært publisert tidligere (men har noen oppdateringer), er det en del overlapping og gjentagelser i stoffet. Francione har en rett frem, konkret, klar og logisk argumentasjon som er lett å følge.

Franciones abolisjonistiske teori

Tre sentrale begreper som brukes er ”welfarism”, ”new-welfarism”, og ”abolitionism”. Jeg kan oversette det med dyrevelferdsposisjonen, en fornyet versjon av den, og den abolisjonistiske dyrerettighetsposisjonen. Francione skiller mellom ”bruk” og ”behandling”. Dyrerettighetsetikken problematiserer bruken av dyr og ender opp med å ta avstand fra den – dyrerettighetsetikken er altså abolisjonistisk. Ikkemenneskelige dyr brukes til så mangt, produksjon av mat, klær, billige arbeidskraft, underholdning og dyreforsøk. Det innbærer å ofre deres interesser og velferd hvis det kan tjene menneskers interesser og velferd. Mennesker brukes ikke til slikt, det er forbudt, hvis de hadde blitt det hadde det blitt anerkjent som slaveri.

Dyrerettighetsetikken er en fundamental annerledes etikk enn dyrevelferdsetikken, som ikke stiller spørsmål om selve bruken av dyr, men kun hvordan de skal behandles innenfor bruksformene. Dyrevelferd er altså en etisk posisjon som forsvarer utnytting av ikkemenneskelige dyr men tar avstand fra det den oppfatter som ”unødvendig” lidelsespåføring eller skading av dem. Det den ikke vurderer er om selve bruksformene i seg selv er unødvendige. Det er de hevder Francione. Han bruker betegnelsen ”moralsk schizofreni” til å beskrive våre holdninger til andre dyr. Når vi sier at de skal skånes for ”unødvendig lidelse” må vi slutte å spise og forbruke dem hvis vi skal være konsekvente, for det er helt klart ikke nødvendig selv om det er inngrodde vaner.

Dyrerettigheter er en etisk posisjon som forsvarer dyrs rett til å leve på egne premisser uten menneskelig kontroll og dominans.  Hvordan dyrene behandles når de først er gitt en bruksfunksjon i menneskesamfunnet er av sekundær betydning, det er selve bruken av dem som krenker deres verdighet, er umoralsk og må avskaffes. Derfor er veganisme sentralt for dyrerettighetsforsvarere. Hvis du mener at utnytting av dyr ikke er moralsk legitimt da er det logisk at du slutter med å utnytte dem i ditt daglige liv.

Fenomenet ”new-welfarism” har en mellomposisjon. Den består av dem som definerer seg som dyrerettighetstilhengere samtidig som de ser på dyrevelferdsstrategier i form av ”forbedring” av dyrenes fange- og avlivingsforhold som mest passende fremgangsmåte. Tenkningen som ligger bak den posisjonen går ut på at skrittvise lindringer av dyrs lidelser utgjør en forbedring i retning mer etisk behandling av dem som på sikt kan ende i at de gis full moralsk status og at bruken avskaffes fullstendig. Disse foretrekker å jobbe med politisk lobbyvirksomhet og å utøve press på de dyreutnyttende næringene for å presse gjennom reformer i form av større bur, mer tilgang til uteareal, mindre smertefulle avlivingsmetoder og lignende. Om den metoden sier Francione: den virker ikke.

Så lenge dyr gis en bruksfunksjon, så lenge de har juridisk status som eiendom vil ikke dyrevelferdsreformer ha noen innvirkning på å redusere lidelsen i vesentlig grad eller å avskaffe utnyttingen, hevder Francione. Så lenge dyr er eiendom vil lønnsom og effektiv utnytting av dem være politisk førsteprioritet. Derfor vil velferdsreformer kun bli innført i den grad de bidrar til mer effektiv utnytting av dyrene og gir den et ”etisk” alibi til å kunne fortsette. Så lenge dyrevernbevegelsen har eksistert, siden 1800- tallet, har den prøvd å forbedre velferden til dyrene som utnyttes – og vi utnytter flere dyr på mer brutale måter i dag enn noen gang i historien, hevder Francione. Det er en fundamental forskjell mellom å regulere dyreutnyttingen som tilhengere av ”new-welfarism” driver med og det å skulle avskaffe den. Kampanjer for å forby enkeltstående former for dyreutnytting, for eksempel pelsproduksjon, som blir fremstilt som spesielt unødvendig og grusomt, rammes også av Franciones kritikk. Det er en form for ”new-welfarism”. Ofte fremmer de ikke et budskap om avskaffing av dyreutnytting kun enkelte typer av den. Det er den fæle behandlingen som settes i søkelyset, ikke den grunnleggende bruken.

Francione mener vi trenger en ny abolisjonistisk bevegelse, som ikke legger skjul på dens mål, som aktivt promoterer veganisme, som førsteprioritet er å drive holdningsarbeid for å skape en bred oppslutning om dyrerettigheter og ikke er villig til å inngå kompromisser med dyreutnyttingens næringer og myndigheter.

Essayene

Nå tilbake til hvordan boken er lagt opp. Introduksjonen går inn på grunnideene slik jeg har risset dem opp, forskjellen mellom bruk og behandling, skillet mellom regulering av dyreutnytting og avskaffing av dyreutnytting. Francione skriver også om den dyreetiske debattens historiske og filosofiske bakgrunnen. Han viser hvordan hans dyrerettighetsteori skiller seg fra utilitarisme, feministisk omsorgsetikk og filosofene Peter Singer og Tom Regan. Bokens essays presenteres. Nedenfor skriver jeg litt om hver del.

Første kapittel, ”Animals – Property og persons?”, argumenter for at hensyn til dyr aldri vil bli tatt virkelig alvorlig så lenge de er eiendom. Å balansere interessene til en eier med interessene til hans ”eiendom” går ikke an å utføres på en rettferdig måte. Å tillegge ikkemenneskelige dyr full moralsk status vil si å tillegge dem status som personer. Personer kan ikke eies. Denne teksten er et resyme av Introduktion to Animal Rights – Your child or the dog? (2000).

Andre tekst består av refleksjoner rundt hans verk Animals, Property, and the Law (1995), og Rain Without Thunder (1996). Der svarer han på kritikk som har kommet mot hans oppfatning om at eiendomsstatusen er et hinder for etisk behandling av dyr. Spesielt fra juristen Cass Sunstein. Franscion går også gjennom en rekke dyrevelferdsreformer som har blitt innført i USA og hevder de ikke har resultert i noen konstruktiv forbedring av hvordan dyrene behandles.

Tredje essay går inn på betydningen av ”sentience”, følelser eller sanselighet, som er Franciones eneste kriterie for moralsk relevans. Slike skapninger kan oppleve glede og smerte, Francione mener at besittelsen av følelser også automatisk gir vedkommende en interesse i sitt eget liv og derfor status som rettighetsbesitter. Han kritiserer teorier som krever mer av dyr, som en mental struktur som ligner menneskets, for å kunne ha full moralsk status. Disse kriteriene er ofte speciesistiske.

I fjerde del besvarer Francione mer av kritikken fra professor Cass Sunstein. Sunstein er en representant for dyrevelferdsposisjonen, han hevder mennesker kan bruke andre dyr selv om det ikke er nødvendig, at avliving ikke er etisk problematisk fordi ikkemenneskelige dyr angivelig ikke har en interesse i å fortsette livet sitt. Han hevder også at hold av dyr som eiendom kan være et gode for dem, siden de blir passet på. Sunstein mener vi bør støtte dyrevelferdsreformer for å stanse den verste lidelsen dyrene utsettes for, men at de ikke kan gis likestilt moralsk status som mennesker.

Kapittel fem handler om medisinsk dyreforsøk. Francione argumenter for at hvis vi skal være konsekvent når vi hevder at dyr skal beskyttes mot unødvendig lidelse, da må vi slutte å spise dem og deres produkter. For det er åpenbart ikke nødvendig. Medisinsk dyreforsøk derimot forsvares ofte med at det er nødvendig for å forske frem medisiner som kan redde menneskeliv. Francione innrømmer at dette argumentet har mer substans enn alle andre argumenter for dyrebruk. Her legger han ut om hvorfor det likevel ikke kan forsvares moralsk. Vi har en direkte plikt til ikke å utøve vold mot andre følende skapninger, som er rettighetsbesittere. Det samme kan ikke sies om å støtte veldedighet eller hjelpeprosjekter, i hvert fall ikke når de baserer seg på å ofre enkelte individer for å redde andre.

Økofeminisme og omsorgsetikk er temaet for det sjette essayet. Det er en svært kritisk bokanmeldelse av tekstsamlingen Beyond Animal Rights: A Feminist Caring Ethics for the Treatment of Animals (1996). Dens bidragsytere vil utfore en feministisk etikk for dyrs rettigheter eller frigjøring. Josephine Donovan, Carol J. Adams, Marti Kheel, Kenneth Shapiro og Brian Luke er blant dem. Men boken går ikke ”beyond” dyrerettigheter hevder Francione og peker på uklarheter, inkonsistens og reaksjonære holdninger i tekstene; omsorgsetikken kan virke positivt i å utvikle empati med dyr, men den kan ikke gi dem noen beskyttelse som går lenger enn rettigheter, tvert i mot virker flere av dens argumenter legitimerende på dyreutnytting og ligner på en form for ”new-welfarism”. Jeg tenkte litt av det samme når jeg las Beyond Animal Rights, og Francione retter søkelys på mange reelle svakheter ved den. Likevel ignorerer eller undervurdere han mange av dens styrker. Avgrensningen mellom økofeminisme og omsorgsetikk er uklar for det er ikke akkurat det samme, men Francione slår dem i ett.

Siste og syvende del er viet betydningen av lik iboende verdi, som alle følende dyr besitter, ifølge Francione. Her gås det inn på hypotetiske livsbåtscenarioer – en ynglingsbeskjeftigelse hos mange filosofer. Francione forsvarer at det å velge å redde et menneske i en krisesituasjon fremfor et ikkemenneskelig individ, noe de fleste sannsynligvis ville gjort, når en må velge å redde livet til kun en av dem, ikke betyr at vi som regel kan sette hensyn til mennesker over hensyn til ikkemennesker. For eksempel som unnskyldning for å legitimere institusjonalisert dyreutnytting. Han kritiserer også Tom Regans dyrerettighetsteori for å rangere menneskets verdighet over andre dyrs, i den forstand at Regan påstår at døden for et menneske stort sett er et større tap for mennesket, enn døden ville vært for et ikkemenneske som angivelig ikke har et like ”rikt” psykologisk liv. Vi kan ikke vite det, hevder Francione, og det er ikke rettferdig å bruke menneskets mentale konstitusjon som målestokk for å vurdere hvor rikt psykologisk liv ikkemenneskelige individer måtte ha. Det blir nok en form for speciesisme.