Sadisten Simon

Enkelttilfeller av grotesk dyremishandling kommer jevnlig i medias søkelys. Det vekker lett sterke reaksjoner i folk. Men dyremishandling blir sjelden problematisert mer inngående. Det blir ikke tatt så alvorlig, det blir ikke prioritert. Mange reagerer negativt mot dyremishandling fordi de blir estetisk støtt av det, de syns blod og gørr er ekkelt, og liker ikke brutale mennesker. Det er ikke så mange som motsetter seg dyremishandling av etiske hensyn, av hensyn til dyrene selv, ikke når det krever noe av dem, som å slutte å spise dyr.

“Hva er egentlig dyremishandling?” var det en annen blogger som spurte for en stund siden. Jeg blir også ofte slått av hvor merkelige oppfatninger mange har av hva dyremishandling er. Som regel ses det på som noe “de andre” gjør, noe som utøves av kriminelle, sinnsforvirrede, avvikere, og utlendinger. Noe som ser vekk i fra de største skadene mennesker faktisk påfører ikkemenneskelige dyr ikke utøves av kriminelle psykopater, men av vanlige mennesker som gjør jobben sin, driver “business as usuall”, innen husdyrbruk, fiskerivirksomhet, forsøkslaboratorier og slakterier. Mennesker som følger lover, tradisjoner og vaner, og spiser den standariserte animalske dietten.

“Simon the Sadist” er en figur som dukker opp i dyrerettighetsteoretiker Gary Franciones tekster. Det er et eksempel Franicone gir for å illustrere hvordan vi tenker om dyremishandling. Sadisten Simon er nært bilde mange har av en dyremishandler. Han liker å pine katter og hunder, får “kicks” av å se dem vri seg i smerte. “Sadist” er ikke bare et skjeldsord, sadisme er en anerkjent psykologisk tilbøyelighet. Poenget er at Simon blir tilfredstilt av å pine dyr. Hvorfor er det galt? Hvordan skal vi besvare Simons insistering på at han bare må fortsette med hobbyen sin?

Det er her vi kommer opp i problemer ifølge Francione, for mange av oss har ikke noe fornuftig å si. Kanskje er Simon enig i regla som sier at “dyr skal skånes for unødvendig lidelse”, men som sadist har han jo visse “behov”. Hvis han skulle sluttet med det hadde han måtte gi opp personlige gleder. Hvorfor skal han gi opp beskattede personlige fordeler av hensyn til noen andre? Er det mulig å si at Simons hobby er unødvendige?

Poenget er at ingen trenger å påføre dyr smerte og død, men vi gjør det likevel. Det er ikke vits med en regel som sier at noen skal skånes for unødvendig lidelse når vi står fritt til å definere “nødvendig” slik vi vil. Det er det som gjøres.

Vi er ikke noe mindre dyremishandlere enn Simon, når vi velger å støtte pining og drap av dyr ved å betale for det, når vi kjøper deres kroppsdeler i butikken. Den overveldende volden, smertene, drapene, som ikkemenneskelige dyr utsettes for å vårt samfunn – altså den største dyremishandlingen – utøves ikke av avikere som Simon, men av vanlige lovlydige arbeidere og konsumenter. Folk som “goes with the flow”. Folks tro på at de trenger kjøtt er som Simons tro på at han trenger å torturere dyr. Smaken av kjøtt er en like simple unnskyldning for å støtte overgrep, som Simons sadistiske “kicks”.

Det er bevist at mennesker ikke trenger å spise animalske produkter av ernæringsmessige hensyn. Vi har ingen unnskyldning lenger.