Peaceful Prairie Sanctuary – Et fristed for dyr

Jeg kom over dette ferske videointervjuet med Chris og Michelle fra Peaceful Prairie Sanctuary. Siden de gjør et så utrolig bra arbeid deler jeg det her, skriver litt om stedet, og ”sanctuaries” generelt. Jeg har oversatt deres ”Letter From A Vegan World” til norsk og skal legge det ut her når det er helt klart.

Andre og siste del av intervjuet er her (oppdatert 05. August):

Hvordan best oversette ordet ”sanctuary” til norsk? Jeg kom fram til fristed, men det er til en viss grad uoversettelig. Det har blitt brukt om hellige stedet i kirker og templer, i nyere tid om steder hvor folk er i trygghet og under beskyttelse. Det kan bli brukt om asyl.

Et ”animal sanctuary” er et sted hvor mennesker tar vare på dets ikkemenneskelige beboerne og bestreber seg på å legge forholdene til rette for at de skal kunne leve så naturlig som mulig. De blir ikke avlivet/drept eller utnyttet. Poenget er at det skal være fristed for dyr hvor hensynet til dem ikke blir utbyttet av kommersielle hensyn. De som lever der er som regel reddet fra husdyrbruk, slakterier og andre dyreutnyttende steder.

Et ”sanctuary” er derfor ikke et zoo eller en dyrehage, steder som tjener penger på å handle med, avle og stille ut dyr for offentligheten. Et ”sanctuary” driver ikke med avl eller handel med dyr. De tjener ikke penger på å stille ut dyrene til offentlig begloelse. Bortsett fra å ta seg av beboerne driver mange ”sanctuaries” med holdningsarbeid for å forandre menneskers holdninger til andre dyr og forsvarer veganisme.

Peaceful Prairie Sanctuary (PPS) ligger i Colorado, USA. PPS ble stiftet i 1997 av Chris og Michele Alley-Grubb som lenge hadde vært aktiv i dyrerettighetsbevegelsen. De har en tomt på 105 “acres”, med mange forskjellige dyr, alle reddet fra kjøtt, melk og egg produksjon. Mange fra såkalte “humane”, “frittgående” og økologiske fasiliteter. De har individer som kuer, høner, haner, griser, geiter, kalkuner, sauer, svaner og ender. Biografier og portretter av PPSs beboerene kan leser om på en egen nettside.

PPS har en abolisjonistisk tilnærming og er aktive forsvarere av veganisme. Bortsett fra å ta seg av dyrene produserer de litteratur og informasjonsmateriale om veganisme. En egen nettside, http://www.peacefulchoices.com, omhandler dyreutnyttingens aspekter, hvorfor og hvordan en kan boikotte den.

PPS er drevet av frivillige og er avhengig av økonomisk støtte fra sponsorere. Hvis du vil støtte en god sak blir de glad for en donasjon, en støtte til et av deres prosjekter, eller hvis en vil fjernadoptere et av individene der. Les mer om det her.

Bildet viser en plakatutstilling PPS hadde i Denver 2008

Hva dyrerettigheter er, og hva det ikke er

Noen ganger blir jeg frustrert over feilaktig bruk av betegnelsen ”dyrerettigheter” eller ”dyrs rettigheter”. Folk legger forskjellige betydninger i ord, det er nødvendig med en viss åpenhet, men det må da være enkelte retningslinjer også, hvis ikke blir poenget med språket nokså meningsløst. Vi kan heller ikke se bort i fra at det er en viss ideologisk maktkamp om ords betydning.

Dyrerettighetsetikk er basert på prinsippet om moralsk likeverd mellom dyr og på prinsippet om ikkevold eller avstandstaking fra utnytting. Dyrerettigheter betyr omtrent det samme for menneske/dyr relasjonen som menneskerettigheter betyr for mellommenneskelige relasjoner. Peter Singer sin utilitaristiske etikk blir ofte omtalt som dyrerettighetsetikk, det mener jeg er feil. Den mangler prinsippet om ikkevold. Singer aksepterer for eksempel dyreforsøk for å redde menneskeliv, mener avliving av dyr i stor grad er greit, og har ikke problemer med å ofre individer for ”the greater good”.

Det er ikke uvanlig å peke på landets dyrevernlover og si at husdyr har rett til så og så stor plass for bevegelse, så og så store bur eller båser, eller rett til en smertefri avliving (det argumentet ble brukt av talspersoner fra husdyrbruket i deres kritikk av halal og kosher slakt). Noen ganger bruker dyrevernsaktivister også det samme språket. Jeg forstår at ”rettigheter” er et begrep som historisk har fått en mer og mer utvidet betydning, og i sin videste forstand kan brukes retorisk og beskrive nesten enhver form for ”krav”. Men som dyrerettighetsforsvarere er det viktig at vi gir utrykk for at rettighetene vi kjemper for ikke er av den typen. Rettighetene vi forsvarer er egentlig av en mer klassisk betydning, selv om det er nytt å anvende dem for ikkemenneskelige dyr.

Dyrerettighetsforsvarere mener dyr har krav på grunnleggende rettigheter, og det er hovedsakelig retten til sitt eget liv. Gary Francione har formulert det som retten til å ikke være menneskers eiendom. Lee Hall har formulert det som retten til å være fri fra menneskers dominans og kontroll. Hun har også presisert at dyrerettigheter ikke er flere ting eller goder vi gir andre dyr, men forstås bedre i entall, som et krav om respekt, et krav om at vi oppgir vår dominans, våre privilegier på deres bekostning – altså et krav om veganisme.

Her er noen eksempler på bruk av dyrerettighetsbetegnelsen som har irritert meg: En organisasjon skrev på sin nettside en oppfordring om å støtte deres politiske arbeid for å sikre ”dyrs rettigheter” i den kommende stortingsperioden eller så var det i den nye dyrevelferdsloven. Dyrerettigheter er åpenbart ikke noe som kommer til å institusjonaliseres i neste valg eller lov. Det er topp hvis avskaffing av dyrs eiendomsstatus og veganisme er noe som kan promoteres ved å prate med politikere, men jeg tviler på at det er det som skjer. Isteden er det appeller om dyrevernreformer det er snakk om (og da snakker man ikke om avskaffing av husdyrbruket i samme åndedrag). Det er forskjellige meninger om hvor konstruktivt slikt reformarbeid er, men det er uansett ikke rett å kalle det dyrerettighetsaktivisme.

Ofte har jeg hørt at et politisk parti hadde dyrerettigheter i programmet sitt, det var visstnok det eneste. Når vi ser nærmere på det er ordet riktignok med, men ikke innholdet. Partiet promoterer forbud mot enkelte former for dyremishandling, men utnytting og konsum av dyr er det ingen prinsipiell motstand mot. Likevel hører jeg gang på gang at det er så mye dyrerettigheter i programmet deres. Da tenker jeg på det Lee Hall sa.

Det siste eksempelet er fra en gang jeg satt i en gruppe som ville lage en dyrerettighetsløpeseddel om vegetarianisme/ veganisme. En person kommenterte et forslag hvor jeg la vekt på ikkevold og ikkedreping med å si at han var for dyrerettigheter og mot dyreutnytting, men ikke ville si han var prinsippell motstander av husdyrbruk eller jakt. Er ikke det å spise dyr å utnytte dem, spurte jeg. Nei han ville ikke si det. For meg er det voldtekt av all logikk. Og så sa han noe om at mat er noe vi trenger og jakt er så naturlig osv. Uten at jeg kunne se hva den type argumenter har med saken å gjøre. Jeg har hørt andre si lignende ting, har inntrykk av at det gjelder en del såkalte ikke-antroposentriske primitivister, som har førmoderne jakt- og samlersamfunn som ideal.

Når jeg har prøvd å spesifisere dyrerettighetsideologiens innhold, eller har hørt andre gjøre det, er en vanlig reaksjon at vi ikke bør henge oss for mye opp i uenigheter om teori, men samle oss om den felles fienden (som ofte blir fremstilt som kapitalismen eller dyreutnyttende kapitalister), og at vi bedriver ”flisespikkeri”. For min del er det ikke flisespikkeri, men avgjørende grunnverdier. Jeg forstår at andre ikke er like opptatt av det, men opplever det som respektløst når jeg prater om noe som er veldig viktig for meg, og så omtaler andre det som flisespikking. Er det noen andre som har opplevd lignende ting eller er enig i at de diskusjonene her er flisespikking?

Politimakt mot ytringsfrihet

Som tidligere annonsert ble den internasjonale dyrerettighetssamlingen i år holdt i Oslo. Den var spennende og vellykket på alle måter (les mer her), tross politiets iherdige forsøk på å stikke kjepper i hjulene.

Samtidig som politiet satt i forhandlinger med justisdepartementet og klagde over  at de har for få ressurser, satt de store styrker inn for å overvåke konferansen, dens arrangører og deltakere. De prøve aktivt å forhindre arrangementet å finne sted, å sabotere et lovlig leieforhold av lokaler, og forfulgte besøkende med politihelikopter.

Les en kronikk om det som kan virke som et angrep på politiske rettigheter her: http://www.kriminalpolitikk.uio.no/ukensspalte.html

Jeg var selv på gatheringen, og var så heldig å få intervjue den amerikanske filosofen Steven Best og aktivist Sharon Nunez fra Igualdad Animal fra Spania. Så de intervjuene vil bli lagt ut her om ikke så lenge.

Benthams speciesisme

Her fortsetter jeg fra forrige post med å problematisere utnytting.

Jeremy Bentham (1748 – 1832), den engelske filosof, jurist og sosialreformator, var radikal på sin tid når det gjaldt dyrevern og andre sosiale spørsmål. Han er kjent som forsvarer av utilitarismen, og blir noen ganger omtalt som en av de tidligste forsvarerne for dyrs rettigheter. De som vet hva utilitarisme og rettigheter betyr finner nok med rette det som en selvmotsigelse. Men Bentham blir ofte sitert av dyrevernere med sine progressive utsagn:

“The day may come, when the rest of the animal creation may acquire those rights which never could have been withholden from them but by the hand of tyranny. The French have already discovered that the blackness of the skin is no reason why a human being should be abandoned without redress to the caprice of a tormentor. It may come one day to be recognized, that the number of the legs, the villosity of the skin, or the termination of the os sacrum, are reasons equally insufficient for abandoning a sensitive being to the same fate. What else is it that should trace the insuperable line? Is it the faculty of reason, or, perhaps, the faculty of discourse? But a full-grown horse or dog is beyond comparison a more rational, as well as a more conversable animal, than an infant of a day, or a week, or even a month, old. But suppose the case were otherwise, what would it avail? the question is not, Can they reason? nor, Can thy talk? but, Can they suffer?” (Fra An Introduction to the Principles of Morals and Legislation, 1789).

Det er evnen til å lide som er moralsk relevant, hevder Bentham, og den deler mennesker med andre dyr. Vi har en moralsk plikt til å bekjempe lidelse, uansett om den opptrer i mennesker eller ikkemennesker. Vi gjør derfor feil når vi diskriminerer dyr på grunnlag av artstilhørlighet på det feltet, når vi tillegger deres lidelse mindre betydning enn menneskers. Benthams forsøk på å utvide lik hensynstaking og rettferdig behandling til den ikkemenneskelige delen av dyreriket møter likevel vegger. Han tar likevel ikke avstand fra utnytting og slakt av dyr. Det er betenkelig når vi ser nærmere på hans moralfilosofi, hans krav om likestilling og prinsipielle motstand mot menneskeslaveriet.

Jeg ble oppmerksom på det dilemmaet her i Gary Franciones behandling av det i Animals as Persons (2008), som jeg tidligere skrev en bokanmeldelse av.

Benthams forsvar for utnytting og slakt av dyr er delvis basert på hans syn om at de mangler selvbevissthet og derfor ikke kan sies å ta skade av en smertefri død. Delvis er det basert på hans manglende evne til å være konsekvent i sitt forsvar for likestilt moralsk hensyn.

Et viktig moralsk prinsipp er prinsippet om likhet og likestilling. ”Enhver skal telle som en og ingen som mer enn en”, skrev Bentham. Alle følende skapninger har krav på likestilt hensyn. Er det mulig å utføre dette når noen har status som personer med eiendomsrett mens andre har status som deres eiendom, når noen har status som frie herrer og andre som slaver? En skulle ikke tro det. Bentham argumenterer nettopp mot menneskeslaveriet med at det var et ”tap” for slavene, at det var å overgi dem til lynnet til deres bødler. Det fantes lover som skulle regulere behandlingen av slaver, som forbød å påføre dem ”unødvendig” lidelse og død. Det var folk som var bekymret for hvordan slavene ble behandlet og etterspurte bedre lover som beskyttet slavenes velferd. Bentham kunne ha støttet den type slavevern, men tok altså avstand fra hele institusjonen fordi den representerte en strukturell degradering av en folkegruppe. Slaveriet gjør vold på prinsippet om at ”enhver skal telle som en og ingen som mer enn en”. Det er ikke mulig å vie likestilt hensyn til en slaveeier og en slave, det ligger i kortene fra før av at interessene og hensynet til den ene parten er underlagt den andres.

Derfor burde Bentham også ha fordømt husdyrbruk, dyreutnytting og slakt, som har den samme modellen som slaveriet, og på samme måte gjør vold på det moralske likhetsprinsippet han forsvarer.

Når Bentham berørte spørsmålet om dyreutnytting og slakt forsvarte han det med at naturen er brutal og ikkemenneskelige dyr har det bedre og lider mindre i menneskelig varetekt. Det samme argumentet ble brukt i forsvar av menneskeslaveriet, afrikanerne ble angivelig ”sivilisert” og tatt vare på av slaveeierne og ”reddet” fra stammekriger, barbari og sosial nød i Afrika. Argumentet ser også bort i fra at husdyrbruket ikke handlet om å ta seg av ville eller nesten tamme dyr i nød, men er en systematisk avl som sender dyr inne i verden til et lidelsesfullt liv før de blir drept. Først og fremst forsvarte Bentham slakt og spising av dyr med at smertefri død ikke skader dem, og ser bort i fra lidelseshistorien som ligger bak kjøttproduktene, noe som burde tiltrekkes hans oppmerksomhet siden han er utilitarist.

Avliving (drap) av ikkemenneskelige dyr er vanlig rutine når mennesker er ferdig med å utnytte dem, eller den siste utnyttingsfasen hvor kroppsrestene kan nyttiggjøres videre. Dyrs evne til å føle er ikke et mål i seg selv, men en evne som tjener formålet å holde vedkommende i live. Frivillig kan dyr utsette seg for ekstreme lidelser for å redde livet, en rev fanget i en fotsaks kan gnagen av seg foten for å slippe unna. For dyrene er deres eget liv og utfoldelse det viktigste, derfor burde det også være det for alle som respekterer dyr og vil jobbe for deres sak.

Hva er galt med utnytting?

Dyrerettighetesforsvarere hevder at utnytting av dyr er umoralsk, at utnytting av dyr er overgrep. Det er det som skiller oss fra andre dyrevernere. Mange ser ikke hva som er etisk problematisk med å utnytte ikkemenneskelige dyr, derfor vil jeg si litt om det her.

Eksempler på dyreutnyttende praksiser er domestisering, husdyrbruk, jakt, fangenskap og avliving. De kan ta form av brutal vold (slakterier) eller mer subtil manipulasjon (avl og genteknologi).

Det er vanlig å bruke ordet utnytting på to forskjellige måter. Innen biologien sier vi at organismer utnytter sitt miljø og andre organismer for å overleve. Det er altså en naturgitt nødvendighet at vi, mennesker, som alle andre organismer, lever av utnytting. En annen oppfatning av utnytting har vi innen samfunnsvitenskapene, hvor utnytting innebærer menneskers urettferdige maktovergrep mot en annen sosial gruppe (hovedsakelig mennesker). Der beskriver det undertrykkelse og mishandling. De utnyttende relasjonene er sosialt konstruerte. De er ikke bestemt av naturen men av menneskers kulturer, valg og skiftende maktkonsellasjoner. Det er denne definisjonen av utnytting som dyrerettighetsforsvarere bruker.

Kan ikke utnyttingen være til dyrenes beste? – er en vanlig innvending. De tas jo vare på, gis ly, mat og lignende. Som regel beskriver utnytting en hierarkisk relasjon men en utnytter og en utnyttet, en sterk og en svak part, en herre og en underordnet. Å være den mindreverdige parten i et forhold er åpenbart ikke i noens interesse. En forutsetning for å kunne behandle din neste (menneske eller ikkemenneske) med respekt er et anerkjent moralsk likeverd, og utelukker en hierarkisk rangering.

Jeg har hørt folk si at det er ikke så sort/hvit, at begge parter kan sies å dra gjensidig nytte av relasjonen, at begge kan sies å utnytte hverandre. Hvis det er en slik gjensidighet så er det det som kalles symbiose. Som regel syns jeg likevel at ordet utnytting er best egnet til å beskrive den motsatte tendensen, og jo nærmere en symbiose en kommer, jo mindre utnytting er det snakk om.

Som eksempel på utnytting som vekker moralsk indignasjon og fordømmelse er pedofil praksis. Et seksuelt forhold mellom en voksen og et barn blir vanligvis automatisk beskrevet som overgrep. Det at den pedofile gir barnet godteri eller penger er ingen formildende omstendighet. Det er likevel snakk om utnytting hvor den voksne er den sterke part som tar seg til rette på bekostning av barnet. Intensjonene til den pedofile blir sett på som suspekte og egoistiske. Intensjonene til mennesker som bruker dyr til forskjellige formål har også den samme egoistiske dimensjon, men den moralske sensitiviteten for offeret er ikke der. Hvorfor ikke? Jeg vet jeg provoserer veldig når jeg sier det, men når folk kjøper animalske produkter fra utnyttede dyr støtter de som regel grovere overgrep mot uskyldige enn det pedofile gjør når de betaler for barnepornografi. Begge deler handler om å konsumere andres kjøtt.

Jeg lurer på om noen har innspill å komme med om det temaet her. Er det en moralsk forskjell på å utnytte mennesker og å utnytter andre dyr? Er det greit å utnytte? Kanskje legger noen en annen betydning i ordet enn det jeg gjør?

Rasehygiene

Norsk Kennel Klubb (NKK) fortviler over at norske hunderaser forsvinner (her i VG og Dagbladet). NKK er er en organisasjon for hundeeiere og oppgir i formålsvedtektene at de “er en ideell organisasjon som arbeider nasjonalt og internasjonalt for at hunden skal være til nytte og glede for enkeltmennesker, samfunnet og seg selv.” Dessverre tror jeg mange med empati/sympati med dyr tiltrekkes av den type organisasjoner og kjæledyrhobbyer uten å være kritisk til det de driver med. Det er ikke snakk om interessene til de ikkemenneskelige individene, men interessene til deres menneskelige eiere. Kommeriell avl er en dyrefiendtlig affære.

Menneskehandel er kriminelt. Det her er dyrehandel. “hunden skal være til nytte og glede for enkeltmennesker” er første bud. Det er ikke snakk om en bekymring for at enkeltdyr dør eller utryddes, men et forsøk på å verne menneskers voldsbaserte estetiske manipulering og forming av andre skapninger. Enkeltmennesker har interesse i å verne hunderaser, enkelthunder har ingen interesse i å verne sin egen rase, de er individer og sikkert  lite interessert i rasehygiene.