Barnebok
That’s Why We Don’t Eat Animals (2009) av Ruby Roth er en flott illustrert barnebok om hvorfor folk blir vegetarianere og veganere. Jeg har ikke lest den selv, men skummet gjennom diverse anmeldelser på nett. Boken er på 48 sider og er anbefalt for barn fra fire til ti år. Bildene er spennende og morsomme. Det er litt tekst på hver side. Noe å gi i julegave?
That’s why We Don’t Eat Animals fokuserer på dyr som sosiale skapninger med familier. Den forteller om hvordan de lever i naturlig tilstand og setter det i kontrast med hvordan de lever i fangenskap, spesielt hvordan familiebåndene brytes. Boken forklarer:
“Vegetarianere er folk som ikke spiser dyr.Veganere er folk som ikke spise dyr eller noe som kommer fra et dyr (som egg, melk eller smør). Vi kjemper for en verden hvor alle jordboere har rett til å leve og vokse. Derfor spiser vi ikke dyr.”
Hver del tar for seg dyr som kyllinger, kalkuner, vaktler, ender, gjess, griser, kuer og fisker. Det gås også inn på hvordan dyreutnyttingen påvirker miljøet, regnskogen, havene og fører til artsutryddelse. Til slutt er det tips om hva en kan gjøre for å lære mer og hvordan utforske de vegetariske og veganske alternativene.
Boken er empatisk utført, den virker ikke skummel. Det er ingen bloddryppende bilder fra slakterier, de groveste detaljene fra dyreutnyttingen er utelatt.
Det eneste jeg er litt skeptisk til er det som står om kjæledyr. Alle dyr fortjener omsorgen og beskyttelsen vi gir våre kjæledyr står det. Det kan virke som det idealiserer kjæledyrforholdet. Det kan være positivt at en tar utgangspunkt i de båndene barn har til ikkemenneskelige dyr, men jeg kan se for meg at barn begynner å mase om å “få et dyr” når de leser/blir lest det.
Noen av boken sider kan sees på google.books.
Fisker og “overfiske”
Jeg så The End of the Line på kino forrige uke, en dokumentar om hvordan mennesker utrydder havets fiskearter og bestander. Den viser hvilke uopprettelige skader fiskeindustrien, spesielt tråling, skaper og dokumenterer at hvis det fortsetter som nå vil havet tømmes for fisk innen 2048. Filmen er av Robert Murray og er basert på boken The End of The Line: How Overfishing Is Changing the World And What We Eat (2004) av journalist Charles Clover.
De blodige scenene med slakt av fisker og andre sjødyr var det jeg reagerte mest på. Den kjølige kalkulerende utregningen av hva som var “for mye” eller “passe” av det klarer jeg ikke å forholde meg til.
Det som står på nettsiden til filmen er “. . . we will see the end of most seafood by 2048.” Det er dyr det er snakk om. Selv om det er et viktig tema som tas opp viser den type formuleringer at fremstillingen er menneskesentrert. Fisker = seafood/sjømat. Det utrykker en bekymring for at vi spiser opp fisken slik at vi i fremtiden ikke kan fortsette å spise fisk, med de triste konsekvensen det vil få for våre matvalg, arbeidsplasser og for sultende mennesker. Et slikt perspektiv er vel det som Arne Næss kalte “grunn økologi” i motsetning til “dyp økologi”.
Fisker er dyr som i sterk grad er objektivisert som mat og råvarer for mennesker. Alle dyr blir det, men fisker i større grad. Sannsynligvis fordi de ligner mindre på oss. Det betyr derimot ikke at de er mindre verdt, eller lider mindre enn det vi ville gjort hvis vi hadde fått en krok i munnen, blitt dradd etter et kjøretøy og fått skallen knust. At fisker føler smerte er i dag akseptert i vitenskaplige kretser.
For eksempel så sier noen at de er vegetarianere, men at de spiser fisk. Det er ikke bare feil at fiskespisere er vegetarianere, men det er en devaluering av fiskenes liv, de blir plassert i kategorien med vegetabilsk liv, de deanimaliseres. Et annet eksempel på devalueringen er når vi beskriver en gruppe fisker med betegelsen “fisk” i entall. Det er vanlig. Det er en vanlig metode for devaluering at en ikke ser det unike individ, men kun ser det som et eksemplar av sin art. Det er den tanken som ligger bak alle folkemord/genocid.
Etisk forbruk
I de siste postene har jeg etterlyst veganske perspektiver på etisk forbruk. Det er ofte fraværende, for eksempel på etiskforbruk.no. Det er forbausende å finne kjøttreklame på en slik nettside.
På forsiden står det “for miljø, mennesker og dyr”. Sammen med poster med reklame for økologisk kjøtt og en oversikt over hvilke “fiskesorter” du angivelig kan spise med god samvittighet. Hvordan henger det på grep lurer jeg. Nedenfor ser jeg nærmere på sidens innhold.
Under seksjonen for mat er ikke dyrehensyn med i noen av hovedargumentene. Under overskriften “spis lavt” (på næringskjeden) står det at det er bedre for dyr og miljø om vi spise mindre av oppdrettsfisk og kjøtt. Det er ikke noe forsvar for vegetarianisme. Det nevnes at dyr blir påført belastninger ved intensiv kjøttproduksjon. Spesielt fisker som ikke er oppdrettsfisk er helt utelatt. Så kommer oppfordringen “Spis fra naturen”, hvor det nevnes skaldyr, fisk og vilt.
I en artikkel om kjøtt blir “reduksjon” forsvart, hvor hensyn til dyr og miljø nevnes. En setning sier at det ideelle er å kutte ut alt kjøtt. Siden det skilles så tydelig mellom kjøtt og fisk virker heller ikke det som et forsvar for vegetarianisme. Og veganisme er ikke nevnt. Selv om argumentene som nevnes i like stor grad rammer andre animalske produkter som egg og melk. På tross av kjøttartikkelens tilsynelatende kjøttkritiske perspektiv i begynnelsen, sier de mest dominerende utsagnende i fete bokstaver at vi bør spise mer kjøtt fra Afrika, fra kje og høns.
Jeg blir kvalm. Kjøttpropaganda er vi vant med, men den som kommer fra dem som vil være etiske er mer provoserende. Ikke sjelden hører jeg folk forsvare at hvis en først spiser animalske produkter er det bedre at du kjøper fra de “humane” eller mindre brutale produksjonforholdene. Når jeg ser reklamen for disse produktene blir jeg overbevist om at det er et feilspor. Feilen er å omdøpe drap og utnytting av dyr med postive adjektiver. Å få det til å virke moralsk legitimt å konsumere dyr. Å gi dyrespisere god samvittighet virker viktigere for slike forsvarene enn å ta dyrehensyn seriøst.
Forhåpentligvis kan mer informasjon om dyreetikk og veganisme utfylle sidene til etiskforbruk.no. Det er mye annen bra informasjon der. Etisk forbruk er så klart mer enn veganisme, men det må inkludere det. Det er sikkert lurt å sende dem påminnelser. Jeg vil gjøre det selv, men det blir ikke med det første. Veganforeningen som er under oppstart burde sendt dem en informasjonspakke.
Selvforsyning
Hva menes med å være selvforsynt?
Yellow ghost/sand crab. Ocypode quadrata. http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Yellow_crab.jpg
En jeg pratet med for ikke så lenge siden sa at han levde helt selvforsynt (etter at det kom frem at jeg var veganer). Han fisket og fanget krabber og hummer. I flere situasjoner hvor dyrs rettigheter, artslikeverd og veganisme har blitt diskutert har jeg kommet borti holdninger som på overflaten virker sympatisk til saken, men når det kommer til stykke gjøres det unntak under forhold som beskrives som selvforsynte. Spesielt når det gjelder jakt, fangst og fiske. Mange romantiserer jaktkulturer og livsformen til mange urfolk. Den holdningen finnes ofte sammen med en skepsis til industrielt landbruk. Å leve selvforsynt blir sett på som så positivt at det annullerer alle andre hensyn til de ikkemenneskelige dyrene som konsumeres.
Min første tanke er at bruken av ordet virker misvisende. Å være selvforsynt beskriver en livsform hvor en klarer seg selv uten innblanding utenifra, uten å gjøre seg avhengig av andre, en tilstand av selvtilstrekkelighet og autonomi. Mens bruk og konsum av dyr handler om nettopp det motsatte, å leve av noen andre, å ofre andres “selv” for å fø sitt eget. En bryter grensen for sin egen autonomi og krenker en annens. Selvforsyning bør betyr å leve så enkelt at en samtidig ikke nekter andre skapninger sitt liv. Lev og la lev.
Fairtrade – rettferdig handel?
Jeg fortsetter med noen av mine “butikkopplevelser”.
Ved kassa stod en hylle med sjokoladeprodukter merket fairtrade. Det var også en skilt hvor det stod forklart noe om at ingen barn eller arbeidere ble urettferdig utnyttet innen produksjonsprosessen “for å gi deg dette produktet”.
Er det ikke da litt ironisk at jeg måtte lese gjennom ingredienslisten for å finne ut om sjokoladene inneholdt animalske produkter som melk eller egg? Hvorfor måtte jeg gjøre det hvis det var et utnyttingsfritt produkt? Dyr fanges, utnyttes og drepes for å gi mennesker kjøtt og animalske produkter. Deres skjebne er ofte mer lidelsesfull enn den til utbyttede menneskelige arbeidere.
Så bra det hadde vært hvis butikker også hadde satt tydelige skilt ved veganske produkter som sa: “Ingen dyr ble utnyttet for å gi deg dette produktet” – i stedet for “for allergikere”.
Husdyr er ikke mennesker, men de produserer arbeid som blir utbyttet. Får de noen kompensasjon for det, blir de behandlet rettferdig, får de i det hele tatt noe valg? De får mat og beskyttelse for å holde seg i live, slik at de kan tjene sin funksjon. For enkelte er den rasjonaliseringen nok. Alle dyreindustrier sier at dyrs velferd er veldig viktig for dem, for hvis dyrene ikke behandles bra da yter de ikke godt nok – sier industrilogikken. Med samme logikk kan vi forsvare barnearbeid og slavearbeid. Ingen arbeidsgiver eller slavedriver kan behandle sine undersåtter dårlig – skal vi tro denne tanken – for det vil gå ut over deres profitt. Kapitalistisk ideologi infiltrerer moralen. Ingen med kritisk sans går med på denne velferdsbløffen.
Animalske fairtrade-produkter er en selvmotsigelse. Å utdefinere dyrehensyn fra begrepet om rettferdig handel er å utdefinere ikkemenneskelige dyr fra rettferdighetens sfære. Det er en urettferdig handling, ingen rettferdig slik ordlyden gir inntrykk av.
Veganere må fremheve sitt konsistente og utvidede rettferdighetsbegrep, og det gir en ny forståelse av hva som er rettferdig handel. Når det er sagt så støtter vi fairtrade merket og andre former for (forsøk på) rettferdig handel så lenge produktene ikke er animalske.
Er det skinn?
For noen uker siden gikk jeg i butikker for å finne meg nye sko. Jeg har hørt noen si at de syns det er vanskelig å finne skinnfrie sko, men selv om utvalger er mindre, har jeg ikke opplevd å ikke finne noen for min egen del. Et råd jeg kan gi er: Ikke stol på butikkekspeditører. Når jeg spurte om skinnfrie sko sa de enten at de ikke hadde noe, mens jeg selv fant flere i butikken ved nærmere ettersyn, eller de påsto at en rekke skinnsko faktisk var syntetiske.
Det er vanligvis merker i skoene med symboler som beskriver hva stoffene er laget av. Hvis det er skinn er det et “flådd dyr” symbol. Ikke tro at alt som ligner på skinn er skinn. Det er vanskelig å se forskjell på enkelte syntetiske stoffer, som kan være lagd for å ligne på skinn, og ekte skinn.
Å ikke stole på selgere er en god regel i flere situasjoner. De sier ofte det de tror du vil høre. Spør du om et produkt er er testet på dyr sier de automatisk “nei”. Be om dokumentasjon.
Å spørre og grave om produkter og ingredienser er en god måte å skape oppmerksomhet rundt det etiske. Før syntes jeg det var slitsomt, men nå tenker jeg det kun er positivt, at det er vegansk aktivisme. Det gjør folk rundt deg oppmerksom på at det finnes dyrefrie produkter og at det finnes folk som kun vil bruke dem. Du minner dem på at de har et valg.
En annen ting: Ikke tro at det er etisk forbruk å kaste den gamle pelsen for så å erstatte den ved å kjøpe et nytt plagg av skinn, ull, eller annet animalsk produkt. Det bidrar kun til økt konsum av dyr. Det eneste etiske er veganske produkter.
Her er en bra kunstfilm om skinnproduksjon. Den er spansk, men det er ikke noe vokal så det gjør ikke noe. Vi ser scener fra gater og offentlige steder med folk som går, vi ser føttene og skoene deres, mange skinnsko. Vi ser også bilder fra butikker med sko, vesker og andre skinnprodukter. Innimellom ser vi raske glimt av en ku som blir flådd. Etter hvert blir det bilde mer og mer tydelig.
Verdens Vegandag 01.11.09
I dag, første november, er verdens vegandag. Gratulerer alle sammen! Datoen markerer stiftelsen til The Vegan Society i 1944. Siden femtiårsjubileet i 1994 har dagen blitt feiret som en internasjonal markering av veganisme.
Jeg skrev en artikkel for ikke så lenge siden om betydningen og historien til begrepene “vegetarianisme” og “veganisme”. Her gjentar jeg vegansamfunnets opprinnelige definisjon:
Veganisme er 100% vegetarianisme, en etisk praksis som unngår å skade dyr ved å velge råvarer og produkter fra planteriket. Veganere avstår ikke bare fra kjøtt, men også alle andre animalske produkter og praksiser som utnytter dyr. Den internasjonale vegetardagen er første oktober, den kan også brukes til promotering av veganisme.
Veganere i Norge holder på å organisere seg, så til neste år håper jeg en forening har blitt stiftet og at vi får til en offentlig markering på vegandagen.
Vegetarspisestedet Vega i Oslo, som ellers har godt utvalg i vegansk mat, markerer dagen og den påfølgende uken med 100% vegansk meny. Kan anbefales!
Lord Nicholas Stern om vegetarianisme
Klimaforsker og økonom Lord Nicholas Sterns forsvar for vegetarianisme fikk mye mediafokus denne uken, med utspill om at kjøttproduksjon er ressurssløsing og en stor bidragsyter til global oppvarming. Forskning som viser dette har akkumulert over lang tid, det er ingen nyhet (FAO’s Livestock’s Long Shadow, Klimahotet.net). Men at folk i maktposisjon tar det inn over seg gjenstår. Derfor blir det så mye oppspill når folk med “autoritet” våger å kritisere det mektige kjøttmaskineriet. Miljøbevegelsen selv er en miljøsinke på feltet.
Stern nevner kun kjøtt, og om han inkluderer fisker eller ikke er usikkert. Men argumentet hans rammer også de andre produktene fra husdyrproduksjonen, som melk, egg, pels, ull og skinn. De er like mye produkter fra denne praksisen som selve kjøttet.
Det er ikke hensyn til dyr som ligger bak dette miljøvernargumentet for vegetarianisme, men det er alltid interessant å se reaksjonene som kommer i etterkant når kjøttnormaliteten kritiseres. Det sier litt om hva vi står opp i mot.
Kjøttindustriens bønder og bedrifter tar så klart til motmæle. De jobber med tekniske løsninger, både når det gjelder miljøvern og det de kaller dyrevelferd. Men selv om de lykkes med å forbedre avfallshåndering, avle frem dyr som ikke produserer så mye metan, og å gjøre driften økologisk, er ingen miljøforbedringer å hente, så vidt jeg kan se, som når opp til selve utfasingen av husdyrbruk til fordel for vegetabilsk landbruk. Hvis det er det, er jeg interessert i å få vite om det.
Det er så klart en fare for oss som forsvarer vegetarianisme/veganisme av etiske hensyn, av hensyn til dyr, å støtte ukritisk opp om alle de andre argumentene som går på miljøvern og helse. Det er sikkert flere av oss som vil at de negative konsekvenser av husdyrproduksjonen skal slå tilbake på mennesker slik at de presses til å forandre måten de lever på. Slik at ondskapen kan bekjempes med menneskers opplyste egeninteresse.
Det er alltid deprimerende å lese kommentarfeltene til nettaviser, men når det gjelder reaksjonene på Stern sitt utspill og andre pro-vegetariske artikler, syns jeg det er endel oppmuntrende. Fordi det er så mye uvitenhet, og den er så elementær, slik at jeg tror at vi lett kan snu strømmen med enkelt informasjonsarbeid. Det er mange forsøk på latterligjøring, det avslører bare svakhet. Og det er mange som tror at mennesker trenger kjøtt og animalske produkter, at de blir underernært uten. Det er også endel paranoia for totalitære overgrep fra “sosialistene” – som det kalles, en frykt for å miste frihet – som i vårt dekadente overflodssamfunn har blitt redusert til forbruksmuligheter. Men hvordan kan det å miste noen matvarer, når en har et overflod av andre, være like frihetsinnskrenkende som å måtte leve i bur og båser og å miste livet for å bli noen andres “kjøtt”?
Det er det spørsmålet alle som konsumerer dyr bør stille seg.
Intervju: Steven Best
Her er et intervju med Steven Best som jeg traff på den internasjonale dyrerettighetssamling som i år var i Oslo. Steven Best er professor i filosofi ved University of Texas, El Paso (UTEP), forfatter og aktivist. Best er en kontroversiell forsvarer av dyrerettigheter, Animal Liberation Front (ALF)/Dyrenes frigjøringsfront (DFF), direkte aksjon og revolusjonær politikk.
Best har skrevet om temaer som postmodernisme, massemedia, globalisering, kapitalisme, terrorisme, frigjøringspolitikk, bioteknologi, miljøkrise og dyrerettigheter. De siste antologiene han har vært med på å utgi er Academic Repression: Reflections from the Academic Industrial Complex (2009), Igniting a Revolution: Voices in Defense of the Earth (2006), og Terrorists and Freedom Fighters: Reflections on the Liberation of Animals (2004).
I intervjuet forteller Best om sin personlige og profesjonelle bakgrunn, sitt møte med dyrerettigheter, sin støtte til ALF og direkte aksjon, reaksjonene fra det akademiske miljø, og han forteller om sine tanker rundt dyrerettighetsbevegelsens tilstand. Vi berører også betydningen av ‘rettigheter’ og til slutt forteller Best om sine erfaringer fra den afrikanske dyrerettighetsbevegelsen.
Her er hans hjemmeside.
Dyrehandel
Dyrehandel handler om det samme som menneskehandel selv om det ikke blir tatt like seriøst. Det er tungt fokus på bekjempelse av menneskehandel, det er kriminalisert. Handel med andre dyr er ikke ulovlig og sjelden sett på som prinsippielt etisk forkastelig, slik vi ser på menneskehandel. Tvert i mot er ikkemenneskelige dyr i vårt samfunn, husdyr og kjæledyr, juridisk definert som eiendom. Bruk og handel med dem er det normale. Mens når mennesker håndteres på samme måte representer det kriminelle avvik.
Den umiddelbare reaksjonen til mange er at dette kan ikke sammenlignes. Den største forskjellen her er ikke i fenomenene som sammenlignes, men i betydningen vi tillegger dem. Noe vi er sosialisert til å akseptere kan ikke sidestilles med noe vi er sosialisert til å fordømme. Folk som trives med å leve etter fordommer stopper å tenke der, dem som ikke gjør det graver videre.
Eksemplene reiser de samme etiske problemstillingene om bruk, tingliggjøring, og eierskap over andre bevisste skapninger.
Hvis det å eie og handle med mennesker krenker deres frihet og verdighet, hvis det representerer overgrep mot deres autonomi og egenverdi, da kan vi heller ikke forsvare statusen andre dyr har i samfunnet. Da må vi gå bort fra å bruke dem som varer, slutte med kommersiell avl, slutte å kjøpe dem som kjæledyr, slutte å spise dem, og slutte å konsumere dem på alle andre måter.
Forsvaret for vegetarianisme og abolisjon av dyreutnytting blir møtt med innvendingen: Det er greit å bruke dyr så lenge de behandles bra. Og det antas at det å ta dyrs liv og frihet fra dem i seg selv ikke er uforenelig med å behandle dem “bra”. Det som sies er at vold i seg selv ikke trenger å være galt bare den unngår å bli for grov og brutal.
En slik unnskyldning hadde ikke blitt akseptert i forsvar for menneskehandel og menneskeslaveri. Men muligheten er der. Menneskene som eies som slaverarbeider og sexarbeidere kan i teorien behandles “bra” på den nevnte måten. De kan få grei betaling, fin leilighet, nok mat, og oppleve mange spennende reiser rundt om kring i verden. Er det ikke litt ekstremistisk å prinsippielt fordømme alt menneskeslaveri og menneskehandel? Kanskje vi heller bør være mer realistiske og fokusert på å forbedre de verste forholdene? Det er slike argumenter de bruker i forsvar for dyreutnytting.
Heldigvis går mange ikke med på den type rasjonaliseringer i forsvar ar menneskehandel. Men hvis den type utilitaristiske argumenter ikke fungerer som forsvar for utnytting av mennesker, da fungerer de heller ikke i forsvar for utnytting av andre dyr.
En abolisjonist er en motstander av slaveri. Det prinsippet er uadskillelig fra etisk vegetarianisme.
2 kommentarer