FIVHs kjøttdebatt

For noen dager siden inviterte Framtiden i vår hender til en debatt om kjøttforbruk og miljø på Hotel Continental. Temaet var det absurde misforholdet mellom en god miljøpolitikk og vårt samfunns investering i økt kjøttproduksjon. Debattpanelet bestod av John Hille (forsker), Siri Martinsen (NOAH – for dyrs rettigheter), Kathrine Kleveland (Bygdekvinnelaget/Bondelaget) og Trygve Slagsvold Vedum (Senterpartiet). Liv Thoring skriver også om temaet  her.

Produksjon av kjøtt og animalske produkter står for mer klimagassutslipp enn all transport til sammen. Hvorfor settes det ikke da en klimaavgift på animaliene slik vi har på transport?

Husdyrproduksjonen krever langt mer land, vann og ressurser for å produsere en mengde mat enn det vegetabilsk matproduksjon gjør. Hvorfor er det ikke da en miljøpolitisk prioritering av vegetabilsk matproduksjon fremfor animalsk?

Nesten halvparten av fôret til norske husdyr kommer fra nedbrent regnskog i Brasil og andelen er økende. Hvordan kan næringene da hevde at Norge er tilnærmet selvforsynt med kjøtt?

Norsk kjøttproduksjon har økt med 75 % på ca 10 år. Hver person spiser omtrent dobbelt så mye som for 40 år siden. Mens areal til produksjon av korn og vekster reduseres sterkt.

Hvordan kan de opplagt destruktive trendene forsvares og ignoreres av miljøvernere og politikere? Som Siri Martinsen fra NOAH påpeker står det ingenting i landbruksmeldingen “Velkommen til bords” om at vi må redusere kjøttforbruket. Erik Solheim er den eneste politikeren som har sagt at vi må produserer mindre kjøtt her i landet. Det er noe med kjøtt som får folk til å slutte å tenke.

Vegan- og dyrerettighetsbevegelsen har mye å vinne på å fremheve de positive miljøkonsekvensene av budskapet. Hvis dyr tilkjennes rett til liv og frihet blir både husdyrproduksjon og naturødeleggelser umuliggjort.

Pels i perspektiv

En ting jeg ikke tok med i betraktningen, når jeg før var spesielt opptatt av å få folk til å slutte å gå i pels, var at de mest sannsynligvis ville erstatte pelsplagget med ett nytt animalsk plagg. Jeg husket jeg stod på gata under en løpeseddelutdeling og pratet med noen gamle damer som sa de var enig med meg at pelsdyrnæringen var grusom og unnskyldte pelskåpen sin med at den var gammel og at de ikke bare kunne kaste den. Jeg sa at de også burde vise sin pelsmotstand med å slutte å bære plagget og heller kjøpe nye. Som andre dyrevernere tenkte jeg at pels er ekstra ille sammenlignet med andre klær lagt av dyrehud og så mellom fingrene på at økt konsum av animalske produkter, alt i alt, sannsynligvis ble resultatet av pelsboikotten jeg forsvarte. I dag ville jeg nok formulert meg annerledes, minnet dem om volden alle husdyr utsettes for, ikke mast om at de burde kaste gamle klær, men heller oppfordret til veganske valg for fremtiden.

Folk gjør mindre skade ved å gå med sine gamle pelsprodukter enn å kjøpe nye klær av andre animalske produkter. Det vil si at en vare de allerede har betalt for erstattes av å kjøpe en ny som også er et produkt av dyreutnytting. Å bruke en vare en allerede har kjøpt innebærer ikke aktiv støtte til produksjonen, slik det å kjøpe en ny vare gjør. Det må veganere og dyrerettighetsforsvarere ta med i betraktning. Antipelsbudskapet kan på den måten undergrave veganbudskapet. Skinn, ull og dun er like mye produkter av lidelse, undertrykkelse og drap. Hensynet til pelsdyr kan ikke gå på bekostning av hensyn til alle de andre ikkemenneskelige slavene. Og hensynet til den normaliserte volden alle produksjonsdyr utsettes for kan ikke skyves til side til fordel for kun den lidelsespåføringen vi finners estetisk frastøtende.

Pelsmotstand bør formuleres under budskapet “dyr er ikke klær” og “dyr er ikke varer”.

Slavoj Žižek om konsumerisme

RSA Animate har interessante introduksjonsvideoer om politiske og vitenskaplige temaer som på en god pedagogisk måte kombinerer tale og illustrasjoner. De finnes på youtube. I en tidligere bloggpost om empati lenket jeg til en video derfra om det temaet. Nå har jeg kommet over denne hvor den slovenske filosof og kommunist Slavoj Žižek prater om kulturell kapitalisme, veldedighet og etisk forbruk. Han kritiserer dette på en måte som er overførbart til deler av dyrevernsbevegelsen og til forestillingen om “humant” husdyrbruk.

Jeg vil fremheve:

“Folk opplever at de er omgitt av avskyelig fattigdom, av avskyelige grusomheter og avskyelig sult. Det er uunngåelig at de blir sterkt beveget av dette, at det går inn på dem. Med beundrigsverdige, men villedet intensjoner, går de seriøst og sentimentalt inn for å avhjelpe de ondene de ser. Men hjelpemidlene kurerer ikke sykdommene, de forlenger dem bare. Midlene er faktisk en del av sykdommen. De prøver å løse problemet med fattigdom ved for eksempel å holde de sultende i live; eller for eksemple ved en veldig avansert skole, å underholde de fattige. Men dette er ingen løsning, det er en forverring av problemene. Den virkelige oppgaven er å prøve å rekonstruere samfunnet på grunnlaget av å gjøre fattigdom umulig og de altruistiske dydene har faktisk forhindret dette fra å skje. De verste slaveeierene var dem som var snille med deres slaver og dermed forhindret systemets grusomhet fra å bli anerkjent av dem som led under det og forstått av dem som kontemplerte det. Veldedighet degraderer og demoraliserer. Det er umoralsk å bruke privat eiendom for å lindre de grusomme ondene som forårsakes av den eiendomrettslige institusjon. Jeg tror dette perspektivet er mer aktuelt enn aldri før.”

Det eksempelet med slaveri får meg til å tenke på mye av det dyrerettighetsteoretiker Gary Francione har skrevet om saken. Mange tenker på industrielt husdyrbruk som den verste manifestasjonen av grusomhet og overgrep, og får seg derfor til å applaudere forsøk på å skape husdyrbruksformer som produserer mindre lidelse. Men disse forsøkene, som markedsføres under merkelapper som “økologiske”, “frittgående driftsformer”, “humant” o.l. representerer en sterkere legitimering av vold og utnytting av dyr enn det det industrielle husdyrbruket klarer å produsere. Industrielt husdyrbruk er grusomt, men det har ingen spesiell ideologisk legitimitet eller støtte. Alternativene prøver å bygge opp en forestilling om moralsk forsvarlig husdyrbruk, den forestillingen har et potensiale for å få gjennomslag. Den fjerner og dekker til de mest grusomme forholdene, men systemets dynamikk er det samme som før. Ideologien det “humane” husdyrbruket produserer er at du hjelper dyr ved å utnytte og spise dem når det gjøres fra deres egne bedrifter, samtidig som den benekter at utnytting, vold, tvang, deprivasjon og drap – som er del av deres egen praksis – i seg selv representerer et alvorlig problem. Ideologien til de “humane” driftsformene er derfor farligere enn de industrielle.

For å justere og omskrive noen setninger fra Žižek:

De verste slaveeierene/dyreeierene var dem som var snille med deres slaver og dermed forhindret systemets grusomhet fra å bli anerkjent og forstått av dem som kontemplerte det. Veldedighet/dyrevern degraderer og demoraliserer. Det er umoralsk å bruke [dyr] som privat eiendom for å lindre de grusomme ondene som forårsakes av [deres underkastelse i] den eiendomrettslige institusjon.”

Avslutningsvis kommer et sitat av dyrerettighetsfilosofen Tom Regan som berører noe av det samme.

“Når urettferdigheten er absolutt, må en motsette seg den absolutt. Det var ikke ”reformert” slaveri som rettferdigheten krevde, ikke ”reformert” barnearbeid, ikke ”reformert” underkastelse av kvinner. I alle disse sakene var abolisjon det eneste moralske svaret. Kun å reformere urettferdighet er å forlenge urettferdighet. Filosofien om dyrs rettigheter krever det samme svaret – abolisjon – i respons til den urettferdige utnyttingen av andre dyr. Det er ikke detaljene til utnyttingen som må forandres. Det er urettferdig utnytting i seg selv som må stanses, enten på gården, i laboratoriet eller i naturen, for eksempel. Dyrerettighetsfilosofien spør ikke om noe annet, men den vil heller ikke bli fornøyd med noe mindre.”

Mye dyrevern rammes av kritikken til Žižek og Regan.

Norsk landbrukspropaganda

Kanskje som en reaksjon på det kritiske blikket på kjøttnæringen i sommer, har Tine lagd en irriterende reklamefilm som jevnlig sendes på tv. NOAH kaller deres påstander løgnaktige og har klaget til Forbrukerrådet. Dyrevernalliansen har et kritisk intervju med Tine om saken her.

Selve filmen er ren fiksjon; pratende, leende kuer på grønne sommerenger forteller om hvor godt de har det og hvor glad de er i bonden sin. Så kommer teksten “Vi gjør alt for at kuene skal trives”, “Slik blir det god melk av”, og “Kanskje verdens fineste melk”. Disse påstandene er like mye fiksjon som de snakkende kuene, men det er antagelig ikke det Tine vil at folk skal tenke.

Hvilke kommunikasjonstriks er dette, å blande elementer som åpenbart fremstår som fiksjon med elementer de vil skal bli trodde på som virkelige? En sammenblanding og oppløsning av grensene mellom fiksjon og sannhet, lek og alvor, til fordel for en uhøytidelig, humoristisk, småsentimental og romantisk holdning til norsk husdyrbruk? Slik at en undrar seg all substansiell og kritisk debatt. Noe av det samme tenkte jeg når jeg så Stabburets reklame for makrell i tomat, hvor det synges en tullete barnesangen som personifiserer fisker samtidig som de spiser virkelige fisker.

Det er åpenbart fantasien og assosiasjonene til folk de prøver å påvirke, ikke konkrete oppfatninger eller meninger. En svært nasjonalromantisk og tradisjonalistisk  ideologi underbygger det hele. Spesielt barn påvirkes av personifiserte dyrefigurer og idylliske gårdsmotiver når de i reklamene knyttes til merkevarene – de virkelige restene av dyrene, som levde under helt andre forhold enn slik det tegnes i de fantastiske reklamene. Det er en subtil hjernevask.

Den interessante og til tider morsomme dokumentaren Smaken av hund kaster lys over mytene om norsk animalsk matproduksjon og gjør dem til skamme. Filmen kan sees på youtube. Her er trailer og første av 12 klipp.

Voksende vegetar-ressurser

http://www.flickr.com/photos/gamene/4113208447/

Det er oppsving i vegetariske aktiviteter for tiden. Dyrebeskyttelsen Norge har startet en egen vegetarkampanje. Det er svært positivt nytt fra den kanten. Kampanjen har en utfordring om å leve dyrevennlig i hvert fall i 30 dager og ved å registrere deg mottar du i perioden åtte e-poster med tips og råd om vegetarisk kosthold. Jeg har vært veganer i 10 år, men meldte meg på for det kan sikkert være nyttig å bli påminnet om slike ting. Forhåpentligvis får det mange til å slutte å spise dyr permanent.

Sammen med Nettverk for dyrs frihet har Dyrebeskyttelsen lansert vegetarguide.no. Der kan alle bidra med å registrere seg og skrive inn illustrerte artikler og anmeldelser av vegetariske oppskrifter, spisesteder og produkter. Som med vegetarkampanjen er den helt vegansk.

Nettverk for dyrs frihet har også vegansiden vegan.no. Veldig kul design. Derfra kan en laste ned denne brosjyren om “Hvorfor og hvordan bli vegan”. Den er et samarbeidsprosjekt mellom nettverket og Norsk vegetarforening.

Norsk vegetarforening har lenge hatt masse vegetar-ressurser på sin nettsiden og driver å flytter over til veg-veg.no samtidig som de bygger ut.

Norsk vegansamfunn begynner også å få mer og mer om vegetabilsk ernæring, oppskrifter, ikke-animalske produkter og veganetikk. På forumet er det også endel aktivitet.

Kaja har på sin blogg den siste tiden hatt flere gode artikler om ernæring. Om karbohydrater, proteiner og fett, om vitaminer og mineraler, om nøtter og frø. Den har også ofte oppskrifter, produktinformasjon, kommentarer og tanker. Bloggen anbefales!

Så det er mye å følge med på. Det er tydelig at vegetar/vegan saken er i medvind for tiden og at antallet av dens tilhengere sannsynligvis øker. Det blir i hvert fall enklere og enklere å velge et godt kosthold og forbruksvarer som ikke skader dyr:)

Kjøttdebatten

Gjennom sommeren har Siri Martinsen, veterinær og leder av NOAH, hatt en essay-serie i Morgenbladet om hvordan dyrene brukes i norsk kjøttproduksjon. Det satt i gang en til tider hissig debatt i de følgende nummerene. 13. August var avisens forside et blodig slakteribilde med teksten: “Er det like ille å drepe en ku som å drepe et menneske?” Ringvirkninger spredte seg også til andre medier. Her er NOAHs gjennomgang av debatten.

Essayene gav en bra introduksjon til hvordan livene til norske husdyr ser ut, på forholdene og lidelsene de påføres der (kilder er oppgitt her). De påfølgende debattinnleggene tegner også et godt bilde av de forskjellige holdninger folk har til saken. I begynnelsen syns jeg det ble litt for mye fokus på enkeltforhold innen det industrielle husdyrbruket og debatten tok en vending hvor en tvistet om hvordan disse forholdene skal beskrives, uten at det ble stilt spørsmål ved  selve praksisen å skade dyr. Men etter hvert kom de spørsmålene med også.

Det er vanlig for dyrerettighetsforsvarere å si at de tar et standpunkt mot utnyttingen av dyr, mot bruken av dyr, og ikke involverer seg i hvordan de skal behandles når de først er gjort til dødsdømte slaver. Å gjøre det, å gå inn for å justere/forbedre forholdene de lever og dør under, på gårder, slakterhus, laboratorier og dyrebutikker vil kanskje kunne linder lidelser for enkeltdyr isolert sett. Men det vil ikke skape oppslutning om det dyrerettighetsforsvarere egentlig vil – å bekjempe disse institusjonene, å avskaffe dem. Du forbedrer ikke urettferdige institusjoner ved å gå inn i dem og rydde opp. Det vil forlenge urettferdigheten ikke stoppe den. Det er egentlig å gjøre urettferdigheten/dyreindustriene  en tjeneste. Men Morgenbladet hadde ikke trykt en essay-serie om dyrerettighetsetikk. Dokumentasjonen av husdyrforhold gjør det det også mulig å følge opp med dyrerettighetsperspektiver, noe som ble gjort.

Kjøttbransjen var raskt ute med motsvar hvor de som forventet tok avtand fra beskrivelsene. De beskylder Martinsen for å bedrive ideologisk motivert fordreining av fakta. Men når de blir gitt spørsmålet: “hva er feil?” så svarer de ikke. Når de kommer med beskyldninger om faktafeil på beskrivelser som er dokumentert skulle det vært enkelt å supplere med dokumentasjon som viser noe annet. Men det gjør de ikke. I stedet for å gå ned til realitetene kommer de selv med ideologisk og retorisk pjatt. Det at Martinsen er dyrerettighetsforsvarere og veganer blir brukt mot henne. Dag Henning Reksnes, administrerende direktør av i Kjøtt- og fjærfebransjens landsforbund (KLF), skriver: “Med et slikt utgangspunkt mener jeg likevel det blir vanskelig å hevde at Martinsen er faglig nøytral.” Hva er det som gjør kjøttnæringen og myndighetene som forsvarer den faglig nøytral da? Ifølge den logikken burde vi mistrodd all dokumentasjon fra næringsvennlige kilder siden de har en sterk interesse av å fortsette med å bruke dyr. Her er en debatt mellom dem fra dagsnytt som foregår på samme måte :

Det interessante her er ikke hvordan husdyrholdet “egentlig er”, men hvordan ideologiske føringer og språket brukes til å skape en bestemt virkelighetsforståelse. En motstander av husdyrhold blir lettere beskyldt for å være ideologisk enn en tilhenger av det. Det er kun fordi folk ser seg blind på det de tar for gitt.

Av innleggene i Morgenbladet var flere begeistret for essay-serien, for at dyrevern ble gitt plass og at en kritisk røst fikk slippe til. Flere støttet et mer vegetarisk fokus og Jørund Aase Falkenberg fra Norsk vegansamfunn hadde også et innlegg på trykk. Noen ble sint for at Martinsens artikler kom på trykk i det hele tatt, som representanten fra kjøttbransjen og en tilhenger av Dyrevernalliansen som stemplet Martinsen og Falkenberg for “militante veganere” og “idioter”. Så var det noen som mente at serien var for negativ i sin beskrivelse, for eksempel Dyrevernalliansen. De savnet  praktiske forslag om hvordan forholdene kan forbedres – utenom å fremme vegetarianisme.

13. August var det i Morgenbladet en reportasje med tittelen “En ku ved veis ende”. Utgangspunktet var et besøk på en gård med kuer hvor bonden ble intervjuet, det samme ble filosofene Peter Singer og Per Ariansen. Det ble stilt spørsmål ved vår rett til å utnytte dyr og fenomenet spesiesisme ble forklart. For de som er inne i dyrerettighetsdebatten er det litt rart at Peter Singer blir fremstilt som talsperson for ikke-utnytting. For der er Singer en talsperson for utilitarianisme og står i motsetning til dyrerettighetsteoretikere av en mer deontologisk eller kantiansk variant. Forskjellen er nettopp at Singer ikke tar avstand fra utnyttingen i seg selv, men kun lidelsespåføring. Singer kan også forsvare lidelsespåføring når det får positive konsekvenser som overveier de negative. Derfor forsvarer han en rekke dyreforsøk og mener human kjøttproduksjon (med “human” avliving) er en teoretisk mulighet. Derfor er ikke Singer en dyrerettighetsforsvarer. Dyrerettighetsforsvarere forsvarer naturligvis dyrs rett til sitt eget liv og mener det er uutbyttelig. Singer er likevel god til å skissere grunntankene bak kritikken av spesiesismen.

Per Ariansen er enda mindre dyrerettighetsforsvarer og hans argumentasjon mot Singer eller mot den moralske likestillingen av mennesker og dyr var ikke spesielt bra. Ikkemenneskelige dyr er utenfor etikken, ifølge Ariansan, fordi de er mindre intelligente og ikke deler underforståtte avtaler med mennesker. Han gir et merkelig eksempel: “Om du slår bevisstløst et menneske som er i ferd med å vinne en runde av brettspillet Ludo, vil mennesket føle smerten, men antagelig lide mest ved forulempelsen av ikke å få fullføre spillet som vinner. Men dyr vil bare kunne lide av smerte, ikke av å bli satt til side i forhold til sosialt konstruerte regler.” Jeg tviler på at det er en større skade å tape i Ludo enn å bli slått bevisstløs. Det er ingen tvil om at ikkemenneskelige dyr skades av å bli satt til side av sosialt konstruerte regler. De blir ikke “fornærmet”, men det er ikke det viktige, de lider og dør fordi vi velger det for dem.

Det som provoserer meg med folk som forkaster dyr etisk er når de piller opp en eller annen patetisk grunn for å sette visse grenser for hva vi kan gjøre med dem. Ariansen tar frem fortellingen om den “barmhjertige samaritan”, ja vi må jo være “snill med dyr”. Det er ikke uetisk å mishandle dyr ifølge Ariansen, men det er barbarisk. Det er i hvertfall ikke barmhjertig å stenge ikkemenneskelige dyr utenfor etikken og mene at våre moralske plikter til å behandle dem bra har en mindreverdig status enn de tilsvarende pliktene vi har mot andre mennesker.

Jeg fikk lyst til å skrive et svar til denne uttalelsen og til flere av de andre innleggende i Morgenbladet, men fikk ikke tid. Det er ofte litt vanskelig å vite hvordan en vil gripe tak i debatten, å få sagt noe nytt fremfor noe forutsigbart. Veganer blir lett avfeid som ekstreme og dogmatiske. Så det er en utfordring å få formulert seg slik at en virker tankestimulerende og ikke bare moraliserende.

Her er lenke til oversikt over artiklene som var i Morgenbladet.

Her er lenke til Norsk vegansamfunn med deres kommentarer til debatten.

Daybreakers

Filmen handler om et fremtidig scenario med en epidemi som forvandler de fleste mennesker til vampyrer. De må livnære seg på menneskeblod, de har tatt over samfunnet og statsapparatet. Deres forbruk av menneskeblod har gjort menneskeheten til en utrydningstruet art. Mennesker lever på flukt i undergrunnen; de jaktes på, fanges og avles opp i fabrikkanlegg for å “gi blod”. De har blitt til husdyr. Nå hva er så galt med å “høste av naturen” som en bruker å si?

Hovedpersonen Edward Dalton har moralske skrupler med tingenes orden. Selv om han er en vampyr føler han avsky for det som gjøres. Ikke alle vampyrene er hensynløse bloddrikkere. Det er enkelte som engasjerer seg og solidariserer seg med menneskene. Edwards rolle er  litt som veganere i dagens samfunn. Bortsett fra at han ikke har mulighet til å ivareta sin helse ved å avstå fra andres blod. Hans kropp forfaller av hans avholdenhet.

Edward jobber for et konsern som blandt annet forsker på fremstilling av et substitutt for menneskeblod. Samfunnets hovedbekymring er at befolkningen vil sulte i hjel. Det er ikke nok mennesker til å dekke behovet. Blodkonsumet er ikke bærekraftig. Det som skjer med vampyrer når de ikke får blod er en fysisk og mental degenerering. Fra å se ut som vanlige mennesker med skarpe hjørnetenner, forvandles de langsomt til ville flaggermus-hybrider.

Det er lett å kjenne seg igjen i fortellingen. Bortsett fra at vi ikke blir rabiate zombie-flaggermus fordi vi ikke spiser dyr!

Og de spesiesistiske miljøvernerne! Det fikk meg til å tenke på dokumentarfilmen “The End of the Line” som handler om hvordan mennesker “bruker opp” fiskebestandene. Det som fremstilles som problemet er at mennesker dreper/spiser for mange fisker slik at de ikke kan fortsette med å gjøre det i fremtiden. Det er den problemstillingen vampyrmyndighetene også står over for.

For å ta opp det abolisjonistiske argumentet. Hvorfor er det galt å avle opp mennesker for å ta deres blod, spesielt med tanke på at vampyrer trenger menneskeblod for å beholde helsen? Den dominerende spesiesistiske moralen i vårt samfunn sier at det er greit å bruke og slakte dyr så lenge de behandles på en måte som oppfattes som “bra” og skånes for det som regnes for å være “unødvendig lidelse”. Likevel vil vi nok reagere med moralsk avsky for at vampyrer bruker mennesker på tilsvarende måter. Selv om “menneskevelferd” hadde vært en del av næringsvirksomheten. Og selv om vampyrenes blodbehov er nødvendig for deres helse i motsetning til hva de animalske produkter vi konsumerer er for oss. Vi gjør det kun av komformitet og fordi vi  liker smaken av dyreprodukter. Vampyrene gjør det av nødvendighet. Så strengt talt er det vi som lever mest umoralsk.

Dyrevernalliansens eggkampanje

På et forum for aktivister ble det nylig heftig diskutert hvordan en bør forholde seg til andre grupper/aktivister/kampanjer innen dyrevernbevegelsen en er uenig i, om hvor grensen går mellom konstruktiv kritikk og destruktiv, eller “ryggdolking”. Jeg er litt usikker på det selv. Men enkelte går alt for langt i å slå under ett alle som sier de er for “bedre behandling av dyr”; og visker ut fundamentale forskjeller. De kan si “det er dyrenes beste vi vil”. Men det trenger ikke bety så mye når en har radikalt forskjellig syn på hva “det gode” er. Overført til menneskevern: du utsletter ikke politiske fraksjoner og konflikter ved å appelere til at “vi vil alle menneskenes beste”.

Hva har for eksempel dyrerettighetsforsvarere til felles med grupper som Dyrevernalliansen? Hvis det er noe, er det svært lite. Dyrevernalliansen har nettopp lansert en kampanje for at folk skal kjøpe egg fra de kaller “frittgående høner”. Organisasjonen oppgir at deres formål er å dokumentere og bekjempe dyremishandling. Å oppfordre folk til å konsumere dyr og dyreprodukter som egg er derimot en oppfordring til å støtte dyremishandling. De oppfordrer folk til å betale for kommerisell avl, fangeliv og slakt. “Frittgående” høner lever ikke i A4 bur, men i oppdrettsanlegg  og opplever aldri naturlig omgivelser. Dem som brukes innen “økologisk” eggproduksjon har “utemuligheter”. Men alle produksjonformene reduser høner og kyllinger til utnyttede objekter som drepes når de ikke lenger er inntektsinnbringende.

Dette reklamere Dyrevernalliansen aktivt for. De har ikke onde hensikter, formålet deres er å redusere dyrs lidelse. Men oppfordringer til å støtte konsum av dyr peker i en helt annen retning. Selv om det er en oppfordring til et “frittgående” (“innegående” er en mer korrekt beskrivelse) alternativ, er det en oppfordring til å støtte lidelsespåførende  praksiser. Å forsvare dyrs interesser, å respektere dyr, handler ikke kun eller først og fremst om å “redusere lidelse”. Å la dyr få leve i frihet, la dem få utfolde seg i naturlige omgivelser, og å la dem få leve ut hele sitt liv, fremfor å bli drept, er det det handler om.

Valget er ikke mellom å støtte den ene formen for utnytting eller den andre, det er et valg mellom å støtte utnytting og å ikke støtte det. Vi trenger ikke egg, vi trenger ikke kjøtt, eller animalske produkter. Og å støtte utnytting vi ikke trenger å støtte kan ikke forsvares etisk.

Denne kritikken blir møtt med innvendingen: men alle folk kommer ikke til å bli veganere, vi må ha lidelsesreduserende alternativer til dem som ikke kommer til å kutte ut eller redusere animalske produkter. Et mulig svar er at hvor mange som kommer til å bli veganere eller å vesentlig redusere konsumet av animalske produkter er ikke bestemt av skjebnen, det avgjøres av strategiske grep vi gjør her og nå, hvor mye veganaktivisme vi investerer i.

NOAH har heldigvis en oppfordring til å kutte ut egg og avviser det “frittgående” alternativet.

Ullproblematikk

Ull er ikke vegansk, det sier seg selv. Likevel er det et produkt som det også i veganorienterte miljøer er heftet lite motstand til. Oftere blir det reagert mot bestemte ullmerker som kommer fra sauebruk hvor dyrene blir delvis flådd under ullklippingen, uten at det oppfordres til å unngå ull i seg selv. Dyrerettighetsorganisasjoner, som i teorien skal markere avstand til utnytting i seg selv, uavhengig av hvordan utnyttingsforholdene ser ut i detaljene, føyer seg også inn i den trenden.

Det er lett å rasjonalisere ullbruken. I vår del av verden er det kaldt og ullklær er noe av det varmeste som er tilgjengelig. Å klippe ullen av sauene blir som ofte fremstilt som en harmløs og snill tjeneste vi gjør dem, så de ikke skal få heteslag i sommervarmen. Det glemmes at sauene er domestiserte dyr som avles frem nettopp til det formål å gi oss ull og kjøtt. Gjennom selektiv avl har de blitt manipulert til å få masse ull som vi kan ta fra dem. Å kjøpe ull er derfor ikke kun en støtte til klipping av sauer, men en støtte til slaveriet og slakten de avles frem til. Enten en betaler for sauekjøtt eller saueull går pengene til det samme. Derfor er det liten grunn til å se på ullet som mindre problematisk.

Personlig har jeg mange ullsokker i skapet mitt, og i hvert fall en genser. Jeg kjøper ikke ull, men har en god del rester fra tidligere. Jeg har pakket det ned i en pappeske og skjøvet den bakerst i skapet. Men når jeg går tomt for rene sokker og fryser drar jeg den frem igjen. Skaden har skjedd når det allerede har blitt betalt for dem tenker jeg, og om de ligger nederst i en eske eller er i bruk gjør ikke noe fra eller til. Men da må jeg innrømme at det samme gjelder for skinn og pels. Det har en negativ signaleffekt, bruker vi å si til dem som fortsatt går i pels, men forsvarer det med at den er gammel og at de ikke ville kjøpt den i dag. Det har bruken av ull og. Spesielt siden det er så ekstremt vanlig, noe som ikke kan sies om pels.

Derfor jobber jeg med ullavvenningen. Det blir mye bomullprodukter. Det er heller ikke bra miljømessig, men siden det er ikkeanimalsk ser jeg på det som det minste onde. Ellers er det produkter av hamp, syntetiske stoffer og fleece som er ganske varmt. Fleecesokker har jeg tenkt å kjøpe. Har ikke kommet over det i noen butikker enda, men når jeg søker på google så kommer det opp endel. Å bestille over nettet er i hvert fall en mulighet. Ellers kan vi bruke flere lag med tøy for å gjøre det varmere.

Tom Regan på The Late Late Show

Dette intervjuet er ikke nytt, det er angivelig fra 2000, men sjeldent og for ikke så lenge siden lastet opp på youtube. Det er veldig bra.

Filosofen Tom Regan prater om dyrs rettigheter og vegetarianisme/veganisme på The Late Late Show med Pat Kenny. Han er flink til å kommunisere sitt radikale budskap på en forståelig og sympatisk måte. Den filosofiske og saklige tilnærmingen gjør at hans utfordrende budskap i liten grad (med ett unntak) blir møtt med aggressive utfalt fra showets tilhørere. En slakter og en dyreoppdretter fra salen har også en vennlig tone når de svarer på hans tanker. Jeg tror filosofisk diskusjon er et viktig middel for å skape bevissthet og oppslutning om denne saken.

Motargumentene han blir møtt med – og som alle oss dyrerettighetsforsvarere er vant til å høre, det er de klassiske – er også av en slik art at jeg syns de styrker hans sak.

Hvis noe pro-dyrekonsum tilhengere ser dette og har argumenter de vil bidra med har jeg svært lyst til å se på dem.