Fisker og “overfiske”

Jeg så The End of the Line på kino forrige uke, en dokumentar om hvordan mennesker utrydder havets fiskearter og bestander. Den viser hvilke uopprettelige skader fiskeindustrien, spesielt tråling,  skaper og dokumenterer at hvis det fortsetter som nå vil havet tømmes for fisk innen 2048. Filmen er av Robert Murray og er basert på boken The End of The Line: How Overfishing Is Changing the World And What We Eat (2004) av journalist Charles Clover.

De blodige scenene med slakt av fisker og andre sjødyr var det jeg reagerte mest på. Den kjølige kalkulerende utregningen av hva som var “for mye” eller “passe” av det klarer  jeg ikke å forholde meg til.

Det som står på nettsiden til filmen er “. . . we will see the end of most seafood by 2048.” Det er dyr det er snakk om. Selv om det er et viktig tema som tas opp viser den type formuleringer at fremstillingen er menneskesentrert. Fisker = seafood/sjømat. Det utrykker en bekymring for at vi spiser opp fisken slik at vi i fremtiden ikke kan fortsette å spise fisk, med de triste konsekvensen det vil få for våre matvalg, arbeidsplasser og for sultende mennesker. Et slikt perspektiv er vel det som Arne Næss kalte “grunn økologi” i motsetning til “dyp økologi”.

Fisker er dyr som i sterk grad er objektivisert som mat og råvarer for mennesker. Alle dyr blir det, men fisker i større grad. Sannsynligvis fordi de ligner mindre på oss. Det betyr derimot ikke at de er mindre verdt, eller lider mindre enn det vi ville gjort hvis vi hadde fått en krok i munnen, blitt dradd etter et kjøretøy og fått skallen knust. At fisker føler smerte er i dag akseptert i vitenskaplige kretser.

For eksempel så sier noen at de er vegetarianere, men at de spiser fisk. Det er ikke bare feil at fiskespisere er vegetarianere, men det er en devaluering av fiskenes liv, de blir plassert i kategorien med vegetabilsk liv, de deanimaliseres. Et annet eksempel på devalueringen er når vi beskriver en gruppe fisker med betegelsen “fisk” i entall. Det er vanlig. Det er en vanlig metode for devaluering at en ikke ser det unike individ, men kun ser det som et eksemplar av sin art. Det er den tanken som ligger bak alle folkemord/genocid.

Selvforsyning

Hva menes med å være selvforsynt?

Yellow ghost/sand crab. Ocypode quadrata. http://commons.wikimedia.org/wiki/File:Yellow_crab.jpg

En jeg pratet med for ikke så lenge siden sa at han levde helt selvforsynt (etter at det kom frem at jeg var veganer). Han fisket og fanget krabber og hummer. I flere situasjoner hvor dyrs rettigheter, artslikeverd og veganisme har blitt diskutert har jeg kommet borti holdninger som på overflaten virker sympatisk til saken, men når det kommer til stykke gjøres det unntak under forhold som beskrives som selvforsynte. Spesielt når det gjelder jakt, fangst og fiske. Mange romantiserer jaktkulturer og livsformen til mange urfolk. Den holdningen finnes ofte sammen med en skepsis til industrielt landbruk. Å leve selvforsynt blir sett på som så positivt at det annullerer alle andre hensyn til de ikkemenneskelige dyrene som konsumeres.

Min første tanke er at bruken av ordet virker misvisende. Å være selvforsynt beskriver en livsform hvor en klarer seg selv uten innblanding utenifra, uten å gjøre seg avhengig av andre, en tilstand av selvtilstrekkelighet og autonomi. Mens bruk og konsum av dyr handler om nettopp det motsatte, å leve av noen andre, å ofre andres “selv” for å fø sitt eget. En bryter grensen for sin egen autonomi og krenker en annens. Selvforsyning bør betyr å leve så enkelt at en samtidig ikke nekter andre skapninger sitt liv. Lev og la lev.

Fairtrade – rettferdig handel?

Jeg fortsetter med noen av mine “butikkopplevelser”.

Ved kassa stod en hylle med sjokoladeprodukter merket fairtrade. Det var også en skilt hvor det stod forklart noe om at ingen barn eller arbeidere ble urettferdig utnyttet innen produksjonsprosessen “for å gi deg dette produktet”.

Er det ikke da litt ironisk at jeg måtte lese gjennom ingredienslisten for å finne ut om sjokoladene inneholdt animalske produkter som melk eller egg? Hvorfor måtte jeg gjøre det hvis det var et utnyttingsfritt produkt? Dyr fanges, utnyttes og drepes for å gi mennesker kjøtt og animalske produkter. Deres skjebne er ofte mer lidelsesfull enn den til utbyttede menneskelige arbeidere.

Så bra det hadde vært hvis butikker også hadde satt tydelige skilt ved veganske produkter som sa: “Ingen dyr ble utnyttet for å gi deg dette produktet” – i stedet for “for allergikere”.

Husdyr er ikke mennesker, men de produserer arbeid som blir utbyttet. Får de noen kompensasjon for det, blir de behandlet rettferdig, får de i det hele tatt noe valg? De får mat og beskyttelse for å holde seg i live, slik at de kan tjene sin funksjon. For enkelte er den rasjonaliseringen nok. Alle dyreindustrier sier at dyrs velferd er veldig viktig for dem, for hvis dyrene ikke behandles bra da yter de ikke godt nok – sier industrilogikken. Med samme logikk kan vi forsvare barnearbeid og slavearbeid. Ingen arbeidsgiver eller slavedriver kan behandle sine undersåtter dårlig – skal vi tro denne tanken – for det vil gå ut over deres profitt. Kapitalistisk ideologi infiltrerer moralen. Ingen med kritisk sans går med på denne velferdsbløffen.

Animalske fairtrade-produkter er en selvmotsigelse. Å utdefinere dyrehensyn fra begrepet om rettferdig handel er å utdefinere ikkemenneskelige dyr fra rettferdighetens sfære. Det er en urettferdig handling, ingen rettferdig slik ordlyden gir inntrykk av.

Veganere må fremheve sitt konsistente og utvidede rettferdighetsbegrep, og det gir en ny forståelse av hva som er rettferdig handel. Når det er sagt så støtter vi fairtrade merket og andre former for (forsøk på) rettferdig handel så lenge produktene ikke er animalske.

Vegetarianisme og veganisme

Her ser jeg på historien til ordene vegetarianer/vegetarianisme og veganer/veganisme, og berører noen misoppfatninger rundt dem.

Ordet vegetarianer er relativt nytt. Selv om praksisen er eldre ble ordet først tatt i bruk på 1800- tallet. Det ble vedtatt som standard samtidig med dannelsen av det britiske Vegetarian Society i 1847. Stiftelsesmåte ble holdt 30. september i et vegetarisk hospital kalt Northwood Villa i Ramsgate i Kent. Det er et par skriftlige referanser til ordet før den tid, fra 1843 og 1839, men stiftelsen av Vegetarian Society gjorde det først etablert og vanlig.  Tilhengere av Bible Christian Church var sentrale i den vegetariske bevegelsen både i England og USA. Vegetarian Society påstår de er den første/eldste organisasjon for vegetarianere i verden. Kanskje det er sant som en sekulær interesseorganisasjon, men vegetarianisme har vært praktisert i organiserte former før den tid i religiøse grupperinger, både i vesten og østen.

Tidligere ble folk som levde av plantekost omtalt som pythagoreere -  etter Pythagoras, den greske filosof og vegetarianer. Hans navn har gått inn i historien som den mest prominente forsvarer av en etisk begrunnet plantebasert kost.

Jeg finner ikke den opprinnelige kilden fra 1847, men den beskriver en  vegetarianer som en som spiser planteføde og unngår “meat, fish or fowl”, med tillegget “with or without eggs or dairy products”. Blandt vegetarianerne i Vegetarian Society var det veganere, dem som unngår enhver form for animalsk produkter, og dem som spiste egg og melkeprodukter, henholdsvis ovo- og lakto- vegetarianere. Betegnelsen “vegetarianer” skulle dekke alle. I medlemsbladet var det diskusjon om fordelene ved å unngå alle animalske produkter, og ikke bare i forhold til diett, men også når det gjaldt skinn og animalske klær. Veganere ble noen ganger omtalt som strikt vegetarianere. Men bruken av ordet veganer startet først i1944 med dannelsen av The Vegan Society – også i England.

Det er to vanlige forklaringer av etymologien. “Vegetable” for grønnsak virker som en opplagt etymologisk rot. Men det latinske “vegetus” har også blitt brukt som forklaring, det betyr noe som “livlig” eller “frisk”. Vanligvis blir ordet grønnsak kun brukt om enkelte typer matplanter og ikke om all planteføde, noe som gir opphav til forestillingen om at vegetarianere kun spiser salat eller grøntfor. Men dietten inneholder jo mye mer enn det, som korn, frukt, nøtter, belgvekster, bær.

Donald Watson og Elsie Shrigley grunnla The Vegan Society i 1944. Ordet veganer (“vegan”) ble lagd av Watson, det var satt sammen av de tre første og de siste bokstavene i ordet vegetarianer. Veganisme begynner med vegetarianisme og fører det til dens logiske konklusjon, hevdet han. Samfunnet definerte veganisme slik:

“Ordet “veganisme” betegner en filosofi og livsstil som søker å ekskludere – så langt som mulig og praktisk – alle former for utnytting av og grusomhet mot dyr, for mat, klær eller andre formål; og promoterer utvikling og bruk av dyrefrie alternativer til fordel for mennesker, dyr og miljøet. Som diett betegner det praksisen å avstå fra alle produkter som helt eller delvis kommer fra dyr.”

Mens vegetarianisme fortrinnsvis betegnet en diett, blir veganisme en hel livsstil. Den beskjeftiger seg ikke bare med hva en spiser, men med alt en konsumerer. Veganismen forkaster også skillet mellom kjøttprodukter og andre animalske produkter. Dyrene som brukes til produksjon av egg og melk utnyttes og skades like mye som dem som benyttes til kjøtt, og i praksis blir de også slaktet og spist til slutt. Og dyrene som fortrinnsvis brukes til klær, som skinn og ull, behandles like ille som dem som spises, og i praksis blir de også vanligvis slaktet og spist. Det er heller ikke kun drap av dyr etiske veganere motsetter seg, men all utnytting av dem.

Det er helt feil å beskrive folk som kun unngår rødt kjøtt som vegetarianere. Definisjonen som ble gitt utelukket “kjøtt, fugl og fisk”. En kan innvende at meieriprodukter heller ikke er vegetabilske. Derfor føyes lakto- og ovo- til betegnelsen vegetarianer ved at det beskriver unntak. Fra et etisk perspektiv kan en spørre seg hva som er verre med å spise kjøttprodukter enn melk og egg, når alle produktene kommer fra dyr som utnyttes og slaktes. Den eneste forskjellen synes å ligge i symbolikken eller assosiasjonene. Et stykke kjøtt fra fe, svin, fugl eller fisk er en kroppsdel fra noen som ble drept til formålet. Assosiasjonen og den faktiske historien til produktene gjør det lettere å føle avsmak for kjøttstykkene. Selv om en støtter like mye vold mot dyr ved å betale for de andre animalske produktene.

Noen er lakto- ovo- vegetarianere fordi de vil vise motstand mot dyremishandling, men syns det blir for vanskelig å være veganer. Donald Watson beskrev det å bli veganer som en prosess. For at det skal være verdt å strebe mot må en så klart ha en motivasjon, å se det gode ved det. Hvis noe virker ideelt sett rett eller ønskelig, men praktisk uoverkommelig, kan det hjelpe å ta det langsomt og gradvis, å tenke nøye gjennom hva du vil og hvorfor du vil det, og å prioritere å legge forholdene rundt deg til rette på en slik måte at det blir lettere å ta veganske valg. Å presse seg selv for hardt kan også virke mot sin hensikt, det kan fungere for en periode på bekostning av personlig velvære, og resultere i tilbakeslag når en finner ut at en ikke holder ut lenger.

Ofte får en som veganer spørsmål om det ikke er vanskelig. Når jeg tenker på hvorfor jeg er veganer så er det fordi jeg finner alternativet vanskeligere. Når en som dyrerettighetsforsvarer mener dyr har rett til egne liv, og vil påføre medskapninger minst mulig skade, blir det vanskeligere å fortsette å gi sin støtte til dyreutnytting enn å la være.

Pythagoras advocating vegetarianism (1618-20); Peter Paul Rubens

Misbruk av rettighetsbegrepet

Hva er verre enn å krenke dyrs mest fundamentale rettigheter? Å gjøre det under dekke av å forsvare deres rettigheter. Å få det til å virke som om skading av dyr ikke utgjør rettighetsbrudd. Det utvanner og svekker rettighetsbegrepet, det utvanner og svekker dyrs status generelt. Slike forsøk forventer vi fra politikere og næringer som forsvarer dyrebruk, men noen ganger kommer lignende utspill fra dyrevernlobbyen. Intensjonen kan være god, men det kan ha en like undergravende effekt.

Det er en prinsipiell motsetning mellom å forsvare dyrs rettigheter og å konsumere dem. Det er like logisk som at det å forsvare kvinners rettigheter er uforenelig med å tillate menns voldtekt av dem. Rettighetsbesittere er ingen legitim gjenstand for konsum. Rettigheter er imaginære skjold rundt individene, usynlige “ingen adgang” skilt. De verner individets egenverdi, autonomi og ukrenkelighet. Ut over det har ikke forsvar for dyrs (inkludert menneskers) rettigheter noe med å “være glad i dem”, “være snille med dem” eller “skåne dem for unødvendig lidelse”. Det er kun et krav om respekt for å få være i fred.

Dyrerettigheter har heller ingen ting med politiske forslag som innføring av dyrepoliti eller opprettelse av et eget dyrevernsdepartement. Så lenge disse ikke innbærer en avskaffing av den lovlige dyreutnyttingen, og det gjør de vanligvis ikke. Likevel ser vi ofte de sakene bli forsvart med argumenter om at dyr har rettigheter. Innpakningen svarer ikke til innholdet.

Et konkret eksempel på en tilsvarende misbruk av rettighetskonseptet ser vi når det gjelder kvinners status i  Afghanistan. Krigen ble forsvart med at Taliban var et ondt regime og kvinnenes situasjon ble bruk som eksemple. Etter en ny lov vedtatt i mars uttalte senator Humaira Namati i det afghanske parlament at den var verre enn lovgivningen under Taliban. Den nye loven gjør kvinner i stor grad til menns eiendom. Den forbyr dem å gå ut, ta utdanning, søke jobber, og gå til lege uten ektemannens tillatelse. Den forbyr dem også å nekte ektefellen sex. Det er enkelte unntak i nødstilfeller, som hvis kvinnen er syk eller i fare.

Tross dette blir vi forsikret fra offisielt hold om at menneskerettigheter respekteres og avholdes i den afghanske stat. Det som står på papiret og det som skjer i virkeligheten er to forskjellige ting. Leder av Hazara partiet, Ustad Mohammad Akbari, påstår at loven faktisk beskytter kvinner og sier følgende: “Menn og kvinner har like rettigheter under Islam, men det er forskjeller i måten menn og kvinner er skapt på. Menn er sterkere og kvinner er litt svakere . . . “

Å påstå at dette handler om menneskerettigheter, likestilling, og respekt for kvinner er bare frekt. Når ektemenn eier og kontrollerer sine koner er det åpenbart ikke likestilling og det er rettighetsbrudd slik vi forstår menneskerettigheter. På samme måte representerer eierskap, dominans og kontroll over ikkemenneskelige dyr motsatsen til dyrerettigheter. Derfor er strikt vegetarianisme – veganisme – utgangspunktet eller idealet for alle som virkelig forsvarer dyrs rettigheter og ikke bare sier det.

“De behandles som dyr”

Jeg forstår ikke hva som galt med å “behandle mennesker som dyr”. Mennesker er dyr. Jeg forstår hva som er galt med vold, med utnytting, med respektløshet, likegyldighet og hensynsløshet. Men Jeg forstår ikke hva som er galt i å plassere mennesker i kategorien “dyr”, en kategori de hører hjemme i. Mennesker er hverken guder, engler, demoner, alver, planter eller mineraler. Mennesker er dyr.

Når det å likestille mennesker med “dyr” (det menes altså ikkemenneskelige dyr) oppfattes som en krenkelse, som respektløst, da er det fordi menneskene som føler seg krenket selv deltar i krenkelsen av ikkemenneskelige dyr. Det de menneskelige personene føler seg krenket av er ikke bare å bli satt i samme bås med dem som defineres som mindreverdige, men å komme i samme bås med sine menneskelige overgripere. Mennesker som lider under undertrykkelse (og det gjør vi alle mer eller mindre) blir lik sine overgripere i deres holdning til de ikkemenneskelige dyrene de lever av.

En fin bloggpost om “Det relative menneskeverd” kan leses her. En fin bloggpost som tar for seg menneskets diskriminering av andre dyr – også kalt artssjåvinsime, speciesisme eller spesiesisme kan leses her.

Når folk reagerer på overgrep mot mennesker uffer de seg over at “de behandles som dyr”. Når mediesaker retter søkelys på urettferdighet i samfunnet, så dras den beskrivelsen ofte opp. Poenget er å oppmundre til solidaritet med de menneskelige ofrene og indignasjon mot urett. Men det virker ikke på meg. Min første tanke når jeg ser formuleringen er “her er det noen som vil fronte menneskeverdet ved å tråkke ikkemenneskelige dyr enda lenger ned”. Det må nevnes at jeg har sympati for mennesker og blir provosert av urettferdighet som rammer dem, men jeg er interessert i dem som ligger helt nederst i hierarkiet, og de er ikke mennesker.

Det er god intensjon som ligger bak når en bruker formuleringen. Eller er det det? De reagerer på at noen mennesker trykkes ned av andre mennesker, altså en undertrykkelse. Men de insinuerer at noe er galt ved at en høyverdig gruppe blir likestilt med en mindreverdig gruppe. De reagerer mot en undertrykkelse ved å appellere til og støtte seg til en annen. Det er det som skjer, selv om “det ikke var meningen”. Men meningen er der selv om den er ubevisst.

Hvis du syns det er galt å “behandle mennesker som dyr”, burde du sterkt revurdere din holdning til og konsum av ikkemenneskelige dyr. Hvis du tror at ikkemenneskelige dyr stort sett behandles  bra i samfunnet, hvis du tror at det fins lover som forbyr dyremishandling, hvis du stoler på myndighetenes og husdyrnæringenes beskrivelse av hva som skjer, hvis du tror på alt pratet om “dyrevelferd”, da burde du ikke se noe galt i å “behandle mennesker som dyr”.

Hvem er rov- og skadedyrene?

Ikke bare ulver, bjørner, gauper og jerver blir drept men også forskere, natur- og dyrevernere blir utsatt for trakassering og vold fra flere ”rovdyrmotstandere”. Det er vanskelig å forstå det ekstreme hatet. Ikke nok med at du vil drepe og utrydde noen som ”står i veien” for dine interesser, men også utøve vold mot dem som prøver å stanse volden med fredelige midler.

Det er viktig å få med seg at mennesker også er rovdyr og skadedyr når de spiser, jakter og utrydder ikkemenneskelige dyr. Og i det store perspektiv det største av dem alle. Så det er ikke en motstand mot rovdyr det er snakk om, kun en motstand mot de ikkemenneskelige dyrene, som kommer i konflikt med menneskenes interesser. Hadde det vært en reaksjon mot rovdyr og naturødeleggelser generelt måtte menneskene slutte å leve som rovdyr og skadedyr selv, de måtte blitt vegetarianere og slutte å ødelegge det biologiske mangfoldet.

Det viktige spørsmålet er hva skal vi gjøre med de menneskelige skadedyrene? Siden vi som er etiske veganere er mot vold er ikke jakt et alternativ. Mennesker kan velge om de vil leve av å drepe og skade andre, det kan ikke ulver.

Ekstremisme og fanatisme

Når en omtale noen som ekstremist eller fanatiker er det som regel negativt ment. Utvilsomt blir det ofte brukt som hersketeknikk, men kan det ikke være noe mer, kan ikke begrepene ha en tydelig og konstruktiv betydning? Jeg tror det. Jeg tror de fleste kan bli enig om at visse kriterier som voldelig, autoritær, dogmatisk, ukritisk og ensporet kan beskrive personer eller karaktertrekk som betegnelsene ekstremisme og fanatisme viser til. Selv om en er uenig i detaljene om hvordan kriteriene skal forstås og i vurderingen av hvem som oppfyller dem.

Jeg er interessert i hva de ordene betyr for tanker jeg har og sympatiserer med – som dyrerettigheter og etisk veganisme – ofte får slengt dem etter seg. Jeg opplever dem ofte som hersketeknikker. Når enkelte tanker i så stor grad blir klassifisert som ekstreme, kan det bli til at en bare gir seg over og aksepterer at en er ekstremist. Men siden det er så mye intellektuell latskap rundt de gjengse oppfatningene har vi mye å vinne på å stille spørsmål bak dem.

Det er to forskjellige meningsbetydninger jeg ser i ordene. Den ene går på avvik fra normalen. De med meninger som skiller seg sterkt fra det vanlige, de som blir oppfattet som å befinne seg langt unna den vanlige forståelsesrammen blir sett på som ekstreme. Det kan komme av allmenhetens manglende forståelse for det som er annerledes. Det andre trekket handler om autoritære/voldelige tendenser. Det å bruke makt og vold for å nå ens mål blir også sett på som ekstremt. Men det er først og fremst dem som bruker vold utenfor de etablerte kanalene (siden all politikk i bunn og grunn handler om voldens økonomi) det gjelder for. Det mest misvisende er å slå de to meningsbetydningene under ett. Det er en spenning mellom dem. “Ekstremister” som befinner seg langt unna den hegemoniske diskursen, som har meninger som er langt unna gjennomsnittet, kan være fornuftige, vennlige, ydmyke, tolerante, ikkevoldelige personer. “Ekstremister” som støtter vold for å nå sine mål trenger ikke være terrorister og oppviglere, men kan være politiske moderate gjennomsnittsmennesker med sterk intoleranse og fiendtlighet for sine meningsmotstandere og avvikere.

Mens brudd på de etablerte menneskerettighetene oppfattes som ekstremt i dag,var forsvar for menneskerettigheter ekstremt før de fikk oppslutning og gjennomslag. I de slaveutnyttende sørstatene måtte du være ekstremist for å forsvare menneskerettigheter og fordømme den institusjonaliserte rasismen.Du fikk ingen klapp på skulderen for det da. I Nazi-Tyskland ville du blitt sett på som ekstremist hvis du nektet å delta i massemordet, og muligens blitt henrettet. Så moralske mennesker som slåss mot sin tids barbari vil alltid bli sett på som ekstremister, deres motivasjon vil ble demonisert og forklart som fanatisme. I vår tid blir historiens mørkeste kapitler gjerne sett på som ekstreme og fanatiske, men hvis du selv hadde levd da hadde du mest sansynlig sett omvendt på det.

For å relatere det til dyrerettigheter: Når du tar et standpunkt, blir veganer og taler ut om din motstand mot all vold mot dyr blir du skyteskive for disse beskyldningene. Du er ekstremistisk, fanatisk, intolerant og hjernevasket. Den som sier det vil som regel ikke poengtere hvor feil den mener du tar ved å møte argumenter med argumenter, men nøye seg med å påpeke at du ikke er som andre, at du skiller deg ut, og at du derfor ikke har noe å gjøre i den offentlige diskursen, at ingen tar deg alvorlig. Det er så klart fullbyrdet intellektuelt selvmord å si noe slikt, så de færreste sier det direkte, men insinuerer det likevel på forskjellige måter. Her er noen bloggposter som etter alle kunstens regler vet å benytte seg av slike hersketeknikker i sin omtale av dyrerettighetsaktivister: http://norskeforhold.wordpress.com/tag/dyrerettigheter/

Er det for mye å be om at en ikke kan avfeie noen som ekstreme eller fanatiske kun fordi de er uenig i vanlige oppfatninger? Kan vi ikke heller bruke de betegnelsene om overbevisninger som unndrar seg argumentativ støtte og som forsvares ved bruk av hersketeknikker og  negative karakteristikker og generaliseringer av motparten?

Jeg avslutter med noen sitater jeg syns er bra:

Martin Luther King jr. fra ”Letter from Birmingham Jail”:
”Så spørsmålet er ikke om hvorvidt vi vil være ekstremister, men hvilke type ekstremister vi vil være. Vil vi være ekstremister for hat eller kjærlighet? Vil vi være ekstremister for opprettholdelsen av urettferdighet eller for utvidelsen av rettferdighet . . . Kanskje . . . er verden i desperat behov for kreative ekstremister.”

Tom Regan, fra “The Torch of Reason – The Sword of Justice”:
“Det er ikke større bur vi vil ha, men tomme bur! Ingenting mindre enn fullstendig seier vil tilfredstille oss! Vår posisjon – den abolisjonistiske posisjonen – blir ofte sagt å være “ekstrem”, og de som holder den blir sagt å være “ekstremister”. Det utalte premiss antar at ekstreme posisjoner ikke kan være korrekte, at ekstremister må ta feil. Men jeg er en ekstremist når det gjelder voldtekt – Jeg er mot det hele tiden. Jeg er ekstremist når det gjelder barnemishandling – Jeg er mot det hele tiden. Jeg er ekstremist når det gjelder kjønnsdiskriminering og  rasediskriminering – Jeg er mot det hele tiden. Jeg er ekstremist når det gjelder misbruk av eldre – Jeg er mot det hele tiden. Det er en åpenbar kjennsgjerning at moralske sannheter ofte er ekstreme, og må være det, for når urettferdighet er absolutt, må en motsette seg den – absolutt.”

Hva dyrerettigheter er, og hva det ikke er

Noen ganger blir jeg frustrert over feilaktig bruk av betegnelsen ”dyrerettigheter” eller ”dyrs rettigheter”. Folk legger forskjellige betydninger i ord, det er nødvendig med en viss åpenhet, men det må da være enkelte retningslinjer også, hvis ikke blir poenget med språket nokså meningsløst. Vi kan heller ikke se bort i fra at det er en viss ideologisk maktkamp om ords betydning.

Dyrerettighetsetikk er basert på prinsippet om moralsk likeverd mellom dyr og på prinsippet om ikkevold eller avstandstaking fra utnytting. Dyrerettigheter betyr omtrent det samme for menneske/dyr relasjonen som menneskerettigheter betyr for mellommenneskelige relasjoner. Peter Singer sin utilitaristiske etikk blir ofte omtalt som dyrerettighetsetikk, det mener jeg er feil. Den mangler prinsippet om ikkevold. Singer aksepterer for eksempel dyreforsøk for å redde menneskeliv, mener avliving av dyr i stor grad er greit, og har ikke problemer med å ofre individer for ”the greater good”.

Det er ikke uvanlig å peke på landets dyrevernlover og si at husdyr har rett til så og så stor plass for bevegelse, så og så store bur eller båser, eller rett til en smertefri avliving (det argumentet ble brukt av talspersoner fra husdyrbruket i deres kritikk av halal og kosher slakt). Noen ganger bruker dyrevernsaktivister også det samme språket. Jeg forstår at ”rettigheter” er et begrep som historisk har fått en mer og mer utvidet betydning, og i sin videste forstand kan brukes retorisk og beskrive nesten enhver form for ”krav”. Men som dyrerettighetsforsvarere er det viktig at vi gir utrykk for at rettighetene vi kjemper for ikke er av den typen. Rettighetene vi forsvarer er egentlig av en mer klassisk betydning, selv om det er nytt å anvende dem for ikkemenneskelige dyr.

Dyrerettighetsforsvarere mener dyr har krav på grunnleggende rettigheter, og det er hovedsakelig retten til sitt eget liv. Gary Francione har formulert det som retten til å ikke være menneskers eiendom. Lee Hall har formulert det som retten til å være fri fra menneskers dominans og kontroll. Hun har også presisert at dyrerettigheter ikke er flere ting eller goder vi gir andre dyr, men forstås bedre i entall, som et krav om respekt, et krav om at vi oppgir vår dominans, våre privilegier på deres bekostning – altså et krav om veganisme.

Her er noen eksempler på bruk av dyrerettighetsbetegnelsen som har irritert meg: En organisasjon skrev på sin nettside en oppfordring om å støtte deres politiske arbeid for å sikre ”dyrs rettigheter” i den kommende stortingsperioden eller så var det i den nye dyrevelferdsloven. Dyrerettigheter er åpenbart ikke noe som kommer til å institusjonaliseres i neste valg eller lov. Det er topp hvis avskaffing av dyrs eiendomsstatus og veganisme er noe som kan promoteres ved å prate med politikere, men jeg tviler på at det er det som skjer. Isteden er det appeller om dyrevernreformer det er snakk om (og da snakker man ikke om avskaffing av husdyrbruket i samme åndedrag). Det er forskjellige meninger om hvor konstruktivt slikt reformarbeid er, men det er uansett ikke rett å kalle det dyrerettighetsaktivisme.

Ofte har jeg hørt at et politisk parti hadde dyrerettigheter i programmet sitt, det var visstnok det eneste. Når vi ser nærmere på det er ordet riktignok med, men ikke innholdet. Partiet promoterer forbud mot enkelte former for dyremishandling, men utnytting og konsum av dyr er det ingen prinsipiell motstand mot. Likevel hører jeg gang på gang at det er så mye dyrerettigheter i programmet deres. Da tenker jeg på det Lee Hall sa.

Det siste eksempelet er fra en gang jeg satt i en gruppe som ville lage en dyrerettighetsløpeseddel om vegetarianisme/ veganisme. En person kommenterte et forslag hvor jeg la vekt på ikkevold og ikkedreping med å si at han var for dyrerettigheter og mot dyreutnytting, men ikke ville si han var prinsippell motstander av husdyrbruk eller jakt. Er ikke det å spise dyr å utnytte dem, spurte jeg. Nei han ville ikke si det. For meg er det voldtekt av all logikk. Og så sa han noe om at mat er noe vi trenger og jakt er så naturlig osv. Uten at jeg kunne se hva den type argumenter har med saken å gjøre. Jeg har hørt andre si lignende ting, har inntrykk av at det gjelder en del såkalte ikke-antroposentriske primitivister, som har førmoderne jakt- og samlersamfunn som ideal.

Når jeg har prøvd å spesifisere dyrerettighetsideologiens innhold, eller har hørt andre gjøre det, er en vanlig reaksjon at vi ikke bør henge oss for mye opp i uenigheter om teori, men samle oss om den felles fienden (som ofte blir fremstilt som kapitalismen eller dyreutnyttende kapitalister), og at vi bedriver ”flisespikkeri”. For min del er det ikke flisespikkeri, men avgjørende grunnverdier. Jeg forstår at andre ikke er like opptatt av det, men opplever det som respektløst når jeg prater om noe som er veldig viktig for meg, og så omtaler andre det som flisespikking. Er det noen andre som har opplevd lignende ting eller er enig i at de diskusjonene her er flisespikking?