Massakrer for Gud

Blodsoffer

Gadhimai festivalen i Nepal regnes for å være verdens største religiøse dyreofring. Det hinduistiske ritualet utøves hvert femte år og ble i år utført 24. og 25. november. Hundre tusener av dyr ble drept. Vannbøfler er de mest populære ofrene, men også griser, geiter, kyllinger, ender, duer og rotter brukes. Kuer brukes ikke for de er hellige. Dyrene hakkes i hjel med slaktekniver av fulle menn. Grufulle bilder fra begivenheten kan sees her.

Ritualet er til “ære” for gudinnen Gadhimai. Hun representerer makt. Hensikten med dyreofringen er å glede gudinnen, det skal bringe lykke og paradoksalt nok bekjempe ondskap. Kjønnsmessig er det interessant at den religiøse slakten kun utføres av menn og er rettet til en kvinnelig guddom.

Det karakteristiske med denne slakten er den religiøse dimensjonen mange vil se på som irrasjonell og den dionysiske blodsutgytelsen. Det nærmeste vi kommer et slikt fenomenet i vår kultur er schizofrene og psykotiske personer som hevder Gud eller stemmer i hodet beordet dem til å drepe. De er et lite mindretall og sperres inne.

Det er de uvanlige trekkene som får mange av oss til å reagere med avsky og fordømmelse. Vi i vår kultur er vant til til å forsvare slakt med sekulære rasjonaliseringer. Rasjonaliseringene støttes til den vestlige vitenskapen og ikke til religion. Men de er ikke nødvendigvis noe bedre. Troen på menneskets overlegne verdighet over ikkemenneskelige dyr er en overtro på linje med forestillingen om at Gud blir glad for blodsoffer. Massemord av dyr for å tilfredstille vår appetitt er ikke noe bedre enn massemord kommantert av stemmer i hodet eller religiøse autoriteter.

Dyrevelferd

Noen dyrevernere protesterte mot slakten delvis med begrunnelsen at den er “uorganisert og irregulær”. Det er en typisk innvending fra dem som sier de forsvarer dyrevelferd, de små Eichmannene i dyrevernsbyråkratiet. Det er ikke dyremishandlingen som blir sett på som problemet – ikke drapene, lidelsespåføringen, frihetsberøvingen, utnyttingen eller urettferdigheten – kun måten det organiseres og reguleres på.

For dyr utsettes for disse grusomhetene hele tiden, først og fremst bak lukkede dører, for å bli partert til produktene som ender opp på være tallerkener og i våre garderober. Det er kun når blodsutgytelsen kommer frem i lyset og blir estetisk forstyrrende at det vekker sterke reaksjoner. Folk er komfortabel med å leve i fornektelse bare de slipper synet av de blodige realitetene.

Ryggmarksrefleksen til mange liker å tro at ting ikke er så ille i Norge, at det er en vesentlig forskjell. De liker å peke på dyr som blir hakket i hjel med kniver under slike ritualer eller okser som blir pint under tyrefekting er de verste tilfellene. Men sammenlignet med norske dyr som lever hele eller store deler av sine liv i trange bur og båser, kan de likevel være de minst uheldige. Ondskapen vi utøver mot ikkemenneskelige dyr kjenner ingen landegrenser, den kan ikke fordrives av nasjonale dyrevelferdsreguleringer, kun en ny paradigmatisk ikkevoldsetikk.

Buddhistisk protest

Nepal er ikke bare arnestedet til slike barbariske ritualer, landet er også buddhismens fødested. Siden buddhismens begynnelse på 500- tallet f.Kr. har den sett på ikkevold som et viktig moralprinsipp. Sammen med jainismen utmerket den seg ved å kritisere dyreofring og kjøttspising, som var vanlig blandt hinduer. Etter hvert har hinduismen også blitt påvirket av det.

Mange dyrevernere og buddhister har  protestert mot dyreofringen. Den indiske politiker, veganer og dyrevernsaktivist Maneka Gandhi har sendt protest til den nepalske regjering for at den lar det skje. Den populære buddhisten Ram Bahadur Bomjon, som av enkelte hevdes å være inkarnasjonen av Buddha,  har fordømt den. Flere markerte motstand mot slakten med bønn. For å spare dyrs liv delte de ut blomster, frukt og grønnsaker som alternative offergaver. Det er det vi må gjøre på matfrontet også.

Kalkunrituale

Thanksgiving er en høytid som først og fremst feires i Nord-Amerika. I USA feires den fjerde torsdag i november med massiv kalkunspising. Samtidig utføres det et offisielt rituale hvor presidenten “benåder” en kalkun som skal slippe fra det med livet i behold. Han/henne sendes til Diesneyland.

Siden det er så åpenbart paradoksalt å redde livet til en kalkun mens en fråtser i andre kalkuners død, fungerer det mer som en rituell latterliggjøring av kalkuner fremfor en god gjerning. Folk spøker ofte når de blir konfrontert med noe alvorlig som virker ubehagelig. Dette rituale tar tak i et etisk problem samtidig som det distanserer seg fra det ved å le av det. Det gjør en tragedie om til en uhøytidelig hyggestund.

http://www.flickr.com/photos/teddyllovet/ / CC BY 2.0

I år var det Obama sin tur. Etter “benådningen” (preget av latterutbrudd fra tilhørerne) skulle han delta i feiringen med kalkunspising. En kommentar han gav under sin tale var: “Den kalkunen kunne mettet mange folk.” (Det er ikke riktig at kalkunen ville mettet mennesker – det en tilslørende omskrivning av at mennesker kunne ha mettet seg selv ved å slakte og spise kalkunen. Det er noe helt annet.)

Forestill dere samme logikk anvent på mennesker. “Dette mennesket kunne mettet mange folk” – hvis det ble avlivet og fikk sin store formue fordelt blandt fattige. Eller: “Dette mennesket kunne reddet mange liv” – hvis det ble avlivet ville alle dyrene det fortærer gjennom sin animalske diett sluppet å bli drept.