Et (betinget) forsvar for kannibalisme

Den mest etiske måten å skaffe oss animalske produkter på er – på tross av tabuet og aversjonen mange føler mot det - å praktisere kannibalisme.

Det er mange forsøk på  å fremstille vårt forbruk av andre dyr som etisk akseptabelt og forsøk på å gjøre rutinene for husdyrbruk og slakt til en standard som kan sier å være etisk akseptabel. Det jobbes også med å dyrke kjøtt i laboratorier for at produktene skal kunne produseres uten de destruktive konsekvensene den konvensjonelle  driften har. Flere ganger har jeg hørt vegetarianere diskutere om det er greit å spise selvdøde dyr, som dem som drepes i trafikkulykker.

Det er et viktig poeng å få frem at det som er den etiske motivasjonen til å leve vegetarisk/vegansk er en reaksjon mot volden dyr utsettes for og ikke en irrasjonell fobi mot animalske produkter i seg selv. For eksempel har ikke veganere noen motforestilling mot å amme sine barn, det er kun melken fra andre mødre – som med makt blir tatt fra dem og deres barn – vi tar avstand fra.

Den mest etiske måten å skaffe oss animalske produkter på er – på tross av tabuet og aversjonen mange føler mot det - å praktisere kannibalisme. Både etisk (ingen trenger å bli drept) og økologisk (tenkt på alt det unødvendige ressurstapet gravlegging og kremering egentlig innebærer) er det enorme gevinster å hente fra kannibalisme. Jeg tenker ikke bare, eller først og fremst på å spise menneskekjøtt, men en generell nyttegjøring av menneskekroppens levninger.

Klær kan lages av menneskeskinn, håret kan brukes til å lage garn og klestøy, spesielt det krusete håret til afrikanere virker godt egnet til ullproduksjon, ben kan brukes til å lage redskaper og smykker, kanskje gelatin? Hvis kvinner frivillig vil donere deler av sin morsmelk til matproduksjon går også det an. Gjødselen vi bruker i landbruket, som i dag kommer fra husdyrdrift, bør erstattes med vår egen. Det vil forebygge forurensing. Menneskekjøtt kan i hvert fall brukes til å produsere hunde- og kattemat og til å mate andre sultne rovdyr (for eksempel har vi en litt urettferdig balanse mellom bygdefolket og ulvene her i landet). Når det gjelder bruk av menneskekjøtt som menneskeføde er det noen problemer, det kan utvikle enkelte sykdommer. Men det gjør det vanlige kjøttet folk spiser også, hvis det er noen helsefordel med ett visst kjøttforbruk så er det i lave mengder. Det bør finnes noen måte å behandlet det menneskelige kjøttet på som gjør det trygt å spise. Virker disse tingene frastøtende? Da bør du kanskje vurdere å bli veganer?

Vi gir blod og donerer organer som går inn i andre mennesker. Det er på tide å bruke våre kroppsdeler til å hjelpe andre dyr og miljøet også. Det er et paradoks at kannibalisme er tabu når det samtidig har stort potensiale til å redusere lidelser, stanse drap av uskyldige og gavne miljø og ressursfordelingen.

Bokomtale: Global Harms (2008)

Global Harms
- Ecological Crime and Speciesism
Red. Ragnhild Sollund
Nova Science Publishers 2008

Global Harms er en viktig bok som aktualiserer den akutte klimakrisen samtidig som den reiser de store spørsmålene: Hvilken status tillegger vi naturen og de ikke-menneskelige dyrene? Bør den revurderes? Og hvilke skritt bør tas for å beskytte dem?

Mens et enkelte avfeier miljøvernsiden i klimadebatten som dommedagsprofeter uten god nok dokumentasjon, mister planeten 50 arter hver eneste dag. Innen 2020 vil sannsynligvis 10 millioner arter ha blitt utryddet, oppgir en av bokens bidragsytere. For mange skapninger er det allerede dommedag. Det samme er tilfelle på det individuelle plan, hvor ca 50 milliarder landdyr drepes hvert år på verdensbasis, for at mennesker skal få animalske produkter. Og dette tallet er økende.

Global Harms problematiserer menneskets ødeleggelse av planeten og dens beboere fra et kriminologisk perspektiv. Redaktøren Ragnhild Sollund er kriminolog og forsker ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring). Totalt er det åtte bidragsytere til boken, og de spenner over et vidt spekter av fagfelt. Artiklene som er representert dekker områder som filosofi, sosiologi, pedagogikk, kriminologi og statsvitenskap. Det er elleve kapiteler som tar for seg hvert sitt tema. En styrke ved Global Harms er dens tverrfaglige innfallsvinkel, at de forskjellige bidragene spenner vidt, men griper inn i hverandre.

Spesiesisme – vår nedvurderende diskriminering av ikke-menneskelige arter – fremheves som et essensielt begrep for forståelsen av problemene som tas opp i Global Harms. Forholdet mellom øko-kriminalitet og spesiesisme er to sider av samme mynt med felles årsaker, skriver redaktør Sollund. Tekstsamlingen er et tverrfaglig prosjekt, men har fokus på ”grønn kriminalitet” og dens betydning for kriminologien. Det som legges i ”grønn kriminalitet” eller ”øko-kriminalitet” er ikke kun aktiviteter som er ulovlige, men også dem som virker ”skadevoldende” på naturen og dens skapninger, aktiviteter som eventuelt burde kriminaliseres. Denne utvidede definisjonen av kriminalitet forsvares av kriminologene Sollund og Nigel South – for alvorlige økologiske skader som rammer miljø, dyr og fattige mennesker utøves nettopp med loven i hånd av konserner og myndigheter.

I tillegg til introduksjonen skriver Sollund også et kapittel om spesiesismens årsaker. Her støtter hun kriminologene Piers Beirn og Gertruui Cazaux i at dyremishandling og spesiesisme bør inkluderes i kriminologiens felt, at det bør problematiserer på samme måte som rasisme og sexisme. Hun bruker sosiologene Zygmunt Bauman og Stanley Cohen sine studier av vold og overgrep for å se hvordan de kan kaste lys over dyremishandling. Spesiesismen er også under lupen til statsviter Per- Anders Svärd, som ser på hvordan den støttes opp om og videreføres både av dyrevernere og miljøvernere. Svärd viser hvordan den type diskurs undertrykker dyr ved å spille på lag med det filosof Iris Marion Young har kalt ”undertrykkelsens fem ansikter”. Spesiesismens forhold til andre former for undertrykkelse tas også opp av filosof Lisa Gålmark. Hun går tilbake til Aristoteles teori om slaveri, og viser hvordan ettertiden har brukt den til å legitimere undertrykkelse av både mennesker og ikke-mennesker. Gålmark bruker hans ideer til å formulere en teori om ”hyperutnytting”. Pedagog Helena Pedersens studie av hvordan studenter tilvennes aksept for dyreforsøksbasert undervising og forskning, viser hvordan dyr får status som ”bruksgjenstander” i en pedagogisk sammenheng, og hvilke konflikter det kan resultere i.

Kriminolog Tim Boekhout van Solinge presenterer i sine to bidrag empiriske studier av ulovlig hogst i Afrika og Indonesia. Han viser hvordan naturødeleggelser, jakt, utrydding av arter, og plyndring av ressurser henger sammen med sosiale konflikter, og hvor maktesløse lokale myndigheter i den tredje verden er i forhold til sterke økonomiske aktørers interesser i å omsette tømmer på det vestlige marked. Også kriminolog Martin O’Brien skriver om hvordan kapitalistiske interesser og konsumkulturen er drivkraften bak organisert kriminalitet. Samtidig problematiserer han hvor vanskelig det er å plassere spørsmålet om skyld med alle markedsmekanismene tatt i betrakting. Både produsenter, omsettere og konsumenter har blod på hendene. ”Hvordan kan kriminologien forholde seg til så kompliserte forbrytelser?” spør han.

Menneskets fornektelse av de enorme skadene som påføres natur og dyr er tema i mange av artiklene. Forholdet mellom vår innbilte virkelighet og den faktiske virkelighet analyseres av samfunnsforsker Simon Hallworth, når han ser på menneskets forhold til andre grupper dyr. Et lignende perspektiv har sosiolog Svetlana Stephenson når hun ser på et omplasseringssted for kjæledyr, hvor ”dyrevelferd” reguleringer krever en nådeløs avlivingspolitikk.

Til tross for en teoretisk dyptpløyende vinkling, er ikke Global Harms bare for kriminologistudenter, men har høyaktuelle og innovative bidrag som er interessante for alle som er opptatt av miljøvern og dyreetikk.

Denne bokanmeldelsen stod på trykk i NOAHs Ark nr. 1 2009.

Veganvideo

Jeg fant denne for ikke så lenge siden.

“VEGAN. For the People. For the Planet. For the Animals” er en video fra Nonviolence United, den kom ut i 2008.

Den er veldig bra. Positiv og empatisk. Ingen skrekkfilm fra slaktehusene. Den går gjennom momenter som sosial fordeling, helse, ressursbesparing, økologi, biomangfold, global oppvarming og dyrehensyn.

Her er teksten med kilder.

HOME

En fantastisk film om jordklodens dannelse, utvikling av liv og økosystemet, med de siste årenes uttarming av naturressurser og miljøødeleggelser. HOME er et kunstverk. Fra himmelen filmes landskaper fra over 50 forskjellige land, og dokumenterer hvordan de moderniseres, industrialiseres og forringes. Ifølge vitenskapsfolk har vi ti år på oss å snu samfunnsutviklingen og vårt sinnsyke konsummønster, hvis vi skal unngå betydelige katastrofer. Alle mennesker burde se HOME, derfor har den blitt gjort gratis, og produksjonen er angivelig ikke basert på profitt.

HOME kan ses  på youtube, og har en side med mer informasjon her. HOME lagd av Yann Arthus Bertrand, den ble lansert på verdens miljødag 5. Juni, samtidig i over 50 forskjellige land.

HOME berører heldigvis de destruktive sidene av husdyrbruket og vår kjøttspisende kultur. Det er fakta som ikke bare myndigheter ignorerer og marginaliserer, men også mesteparten av miljøbevegelsen. Filmen passer å ses sammen med Earthlings (2005), som tar for seg  jordboerenes lidelser under menneskets herredømme, som jeg la ut i forrige bloggpost. Mens HOME tar for seg ødeleggelsen av hele det økologiske system og det biologiske mangfold, er hovedfokuset for Earthlings det Holocaust vi utsetter ikkemenneskelige individer for.

Se filmen her.

http://www.youtube.com/homeproject