Slavoj Žižek om konsumerisme

RSA Animate har interessante introduksjonsvideoer om politiske og vitenskaplige temaer som på en god pedagogisk måte kombinerer tale og illustrasjoner. De finnes på youtube. I en tidligere bloggpost om empati lenket jeg til en video derfra om det temaet. Nå har jeg kommet over denne hvor den slovenske filosof og kommunist Slavoj Žižek prater om kulturell kapitalisme, veldedighet og etisk forbruk. Han kritiserer dette på en måte som er overførbart til deler av dyrevernsbevegelsen og til forestillingen om “humant” husdyrbruk.

Jeg vil fremheve:

“Folk opplever at de er omgitt av avskyelig fattigdom, av avskyelige grusomheter og avskyelig sult. Det er uunngåelig at de blir sterkt beveget av dette, at det går inn på dem. Med beundrigsverdige, men villedet intensjoner, går de seriøst og sentimentalt inn for å avhjelpe de ondene de ser. Men hjelpemidlene kurerer ikke sykdommene, de forlenger dem bare. Midlene er faktisk en del av sykdommen. De prøver å løse problemet med fattigdom ved for eksempel å holde de sultende i live; eller for eksemple ved en veldig avansert skole, å underholde de fattige. Men dette er ingen løsning, det er en forverring av problemene. Den virkelige oppgaven er å prøve å rekonstruere samfunnet på grunnlaget av å gjøre fattigdom umulig og de altruistiske dydene har faktisk forhindret dette fra å skje. De verste slaveeierene var dem som var snille med deres slaver og dermed forhindret systemets grusomhet fra å bli anerkjent av dem som led under det og forstått av dem som kontemplerte det. Veldedighet degraderer og demoraliserer. Det er umoralsk å bruke privat eiendom for å lindre de grusomme ondene som forårsakes av den eiendomrettslige institusjon. Jeg tror dette perspektivet er mer aktuelt enn aldri før.”

Det eksempelet med slaveri får meg til å tenke på mye av det dyrerettighetsteoretiker Gary Francione har skrevet om saken. Mange tenker på industrielt husdyrbruk som den verste manifestasjonen av grusomhet og overgrep, og får seg derfor til å applaudere forsøk på å skape husdyrbruksformer som produserer mindre lidelse. Men disse forsøkene, som markedsføres under merkelapper som “økologiske”, “frittgående driftsformer”, “humant” o.l. representerer en sterkere legitimering av vold og utnytting av dyr enn det det industrielle husdyrbruket klarer å produsere. Industrielt husdyrbruk er grusomt, men det har ingen spesiell ideologisk legitimitet eller støtte. Alternativene prøver å bygge opp en forestilling om moralsk forsvarlig husdyrbruk, den forestillingen har et potensiale for å få gjennomslag. Den fjerner og dekker til de mest grusomme forholdene, men systemets dynamikk er det samme som før. Ideologien det “humane” husdyrbruket produserer er at du hjelper dyr ved å utnytte og spise dem når det gjøres fra deres egne bedrifter, samtidig som den benekter at utnytting, vold, tvang, deprivasjon og drap – som er del av deres egen praksis – i seg selv representerer et alvorlig problem. Ideologien til de “humane” driftsformene er derfor farligere enn de industrielle.

For å justere og omskrive noen setninger fra Žižek:

De verste slaveeierene/dyreeierene var dem som var snille med deres slaver og dermed forhindret systemets grusomhet fra å bli anerkjent og forstått av dem som kontemplerte det. Veldedighet/dyrevern degraderer og demoraliserer. Det er umoralsk å bruke [dyr] som privat eiendom for å lindre de grusomme ondene som forårsakes av [deres underkastelse i] den eiendomrettslige institusjon.”

Avslutningsvis kommer et sitat av dyrerettighetsfilosofen Tom Regan som berører noe av det samme.

“Når urettferdigheten er absolutt, må en motsette seg den absolutt. Det var ikke ”reformert” slaveri som rettferdigheten krevde, ikke ”reformert” barnearbeid, ikke ”reformert” underkastelse av kvinner. I alle disse sakene var abolisjon det eneste moralske svaret. Kun å reformere urettferdighet er å forlenge urettferdighet. Filosofien om dyrs rettigheter krever det samme svaret – abolisjon – i respons til den urettferdige utnyttingen av andre dyr. Det er ikke detaljene til utnyttingen som må forandres. Det er urettferdig utnytting i seg selv som må stanses, enten på gården, i laboratoriet eller i naturen, for eksempel. Dyrerettighetsfilosofien spør ikke om noe annet, men den vil heller ikke bli fornøyd med noe mindre.”

Mye dyrevern rammes av kritikken til Žižek og Regan.

Brev fra en vegansk verden

Norsk oversettelse av Letter From A Vegan World fra Peaceful Prairie Sanctuary (PPS skrev jeg en post om tidligere). Det er en veldig fin tekst, en empatisk innlevelse i husdyrenes situasjon, en slakt av illusjonene om humant husdyrbruk, og et lidenskapelig forsvar for veganisme.

  

…..

BREV FRA EN VEGANSK VERDEN 

Kjære venner og medaktivister,

På en tid hvor de fleste dyrerettighetsorganisasjoner aktivt promoterer, forsvarer og belønner ”humane” animalske produkter og metoder for husdyrbruk, skriver jeg til deg på vegne av tre mottakere av denne nåden.

For industrien er de kjent som produksjonsenhet #6, #35, og #67,595. For den ”omtenksomme” konsument er de kjent som ”feel-good” merker: ” økologiske meieriprodukter”, ”rosa kalvekjøtt”, og egg fra ”frittgående høns”. For dyrevelferdsforsvarere er de kjent som ”humane alternativer”. For hverandre er de kjent som mor, sønn, søster, venn. For dem selv er de rett og slett det du og jeg er for oss selv: En selvbevisst, selvstendig verden av subjektive opplevelser, følelser, frykt og minner – noen med en absolutt sikkerhet om at hans eller hennes liv er verdt å leve.

#6, er mor for første gang. Hun er fortvilet. Hennes baby er borte. Hun tråkker desperat opp og ned innhengningen, rauter og skriker, kaller på hennes tapte sønn. Hun frykter det verste og får sin frykt bekreftet. Hun er en av tusen forsvarsløse hunner født i en gammeldags, grønnkledd, økologisk melkegård. Hun vil bruke hele sitt korte liv til å sørge over tapet av baby etter baby. Hun vil bli melket ustoppelig gjennom gjentatte sykluser av graviditet og sorg. Hennes eneste erfaring av å være mor vil være den av en mors verste tap. I hennes livs fornemste tid, vil hennes kropp gi, hennes livsgnist vil falme, hennes ”melkeproduksjon” vil avta, og hun vil bli sendt til en grusom slakt sammen med andre sørgende, underkuede, ”utbrukte” mødre som henne selv.

Hun er ansiktet til økologisk melk.

 

#35 er en todagers gammel baby. Hans navlestreng er fortsatt der, hans pels er fortsatt glatt av fødselsvæsker, hans øyne er ufokuserte, hans ben er ustø. Han skriker sårt etter sin mor. Ingen svarer. Han vil leve hele sitt korte liv som foreldreløs. Hans eneste erfaring av morskjærlighet vil være en lengsel etter den, hans eneste opplevelse av emosjonell kontakt vil være en opplevelse av fravær. Snart vil minnet om hans mor, hennes ansikt, hennes stemme og hennes lukt, falme, men den smertefulle ubøyelige lengselen etter hennes varme vil fortsatt være der. Fire måneder gammel, vil han og andre foreldreløse bli drevet inn i vogner og kjørt til slakt. Mens han dras over slaktegulvet vil han fortsatt se etter sin mor, fortsatt ha desperat behov etter hennes omsorgsfulle nærvær. Spesielt på den mørke tiden når han vil bli skremt og trenger henne mer enn noen gang, omgitt av forferdelige syn, lyder og lukten av død. I sin fortvilelse, i sitt ønske etter en flik av trøst og beskyttelse, vil han som andre babykalver forsøke å die på fingrene til sine mordere.

Han er ansiktet til rosa kalvekjøtt som vi oppmuntrer ”ansvarlige restaurantledere” å bruke.

#67,595 er en av 80,000 fugler på en gård som produserer egg fra ”frittgående høns”. Hun har aldri sett solen, eller følt gresset under sine føtter. Hun har aldri møtt sin mor. Hennes øyne svir med sår fra ammoniakkdamp, hennes fjærløse kropp er dekket med skrubbsår, hennes ben er skjør av konstant drenering fra eggproduksjonen. Hennes avklipte nebb banker med smerte. Hun er redusert, utmattet og underkuet. Etter et liv med sosial, psykologisk, emosjonell og fysisk deprivasjon, reagerer hun med å hakke nevrotisk for timer om ganger. Hun er to år og hennes liv er over. Hennes eggproduksjon avtar, og hun vil bli gjort ende på med den billigst mulige metoden – hun vil bli gasset sammen med 80,000 andre fugler. Det vil ta tre hele arbeidsdager å bli ferdig med jobben. Gjennom to lange dager vil hun høre lyder og puste inn lukter av hennes søstre som blir drept i gasstromler utenfor hennes skur. På den tredje dagen vil det være hennes tur. Hun vil bli løftet etter bena og tatt med ut for første gang i hennes liv. Som alle andre av de 80,000 ”oppbrukte” hønene, som hver enkelt av de 50 milliarder årlige ofre for vår appetitt, vil hun slåss for sitt liv, og ikke akseptere noen forklaring eller rettferdiggjøring for å bli frarøvet sitt elendige liv.

Hun er ansiktet til egg fra ”frittgående høns” vi oppfordrer læresteder, bedrifter og konsumenter å bruke.

Disse er de begunstigede av ”humant husdyrbruk”, som vi, dyrenes forsvarere, utvikler, promoterer og offentlig belønner ved å oppmuntre ”omtenksomme” konsumenter til å kjøpe produktene fra. Noe vi vet ikke er annet enn elendighet. ”Humane”driftsformer, som hvis noen av oss hadde blitt tvunget gjennom, ingen ville opplevd som humant.

Vi, aktivistene, vet at det ikke er noe omtenksomt, ansvarlig eller etisk husdyrbruk på noen skala. Vi vet at det eneste humane og etiske alternativet er vegansk.

Hvorfor er det så få av oss som forteller sannheten? Hvorfor beskriver vi produkter fra ”frittgående” driftsformer som ”humane” når vi vet hvilke terror slike praksiser påfører deres ofre? Hvorfor lyver vi til offentligheten og til oss selv om at ”humant husdyrbruk” er noe annet enn en myte, et markedstriks, en misvisende merkelapp. Hvorfor ofrer så mange av oss livene til dyr ved å oppmuntre til konsum av deres kjøtt, egg og melk, når vår eneste plikt er å sloss for livene deres som om de skulle vært våre egne. Hvorfor promoterer vi praksisen å konsumere dyr når vi vet at den er brutal, uforsvarlig, samvittighetsløs og fullstendig unødvendig? Hvorfor belønner vi konsumenter for å kreve mer av de tingene vi kjemper for å eliminere? Hvorfor styrker og belønner vi verdens seiglivede spesiesistiske fordommer når vår jobb, vår eneste jobb, som veganske pedagoger og aktivister, er å utfordre og forandre disse fordommene, ved å tilby en ny modell for å tenke om ikke-menneskelige dyr, en ny modell for å ha interaksjon med dem, en ny praksis for å leve, en ny måte å være i verden på?

Mange av oss forsvarer vår omfavnelse av ”humane” animalske produkter og våre forsøk på velferdsreformer ved å si at verden ikke er klar for forandring, at den aldri vil bli vegansk, at det meste vi kan håpe på å oppnå i mellomtiden er å redusere lidelsen til dagens dødsdømte dyr. Men det er ikke sant. Det er ikke et faktum. Det er en frykt – en frykt for handling, en frykt for vilje, en selvdestruktiv holdning, og en selvoppfyllende profeti.

Sannheten er at verden kan forandres. Verden har faktisk forandret seg mange ganger før, og den har forandret seg på måter som virket umulig på den tiden. Sannheten er at verden vil forandres, men kun om vi arbeider for å skape forandringen. Den vil bli den samme, hvis vi, de selvproklamerte agentene for forandring, oppmuntrer den til å bli den samme. Den vil forandres hvis alle av oss forteller hele sannheten, at det ikke finnes noe humant husdyrbruk, eller bruk av dyr til noe formål. Sannheten er at det eneste humane alternativ er et vegansk liv, sannheten om at husdyrbruk på en hvilke som helst skala er en etisk og miljømessig katastrofe. Sannheten at dyr er personer som du og meg som tilfeldigvis er ikke-menneskelige og som har samme iboende rett til liv og frihet som du og jeg. Sannheten om at et vegansk liv ikke er et ”livsstilsvalg”, men et moralsk imperativ.

Vi kan gjøre bedre. Vi har faktisk en plikt til å gjøre bedre.

Jeg inviterer deg til å se på egen hånd hvor mye som kan utrettes når en liten gruppe av dedikerte aktivister bruker all dens tid og ressurser på vegansk opplysning, som er konsistent med, og ikke underminerer, vårt endelige mål – dyrs frigjøring. Når bli veganer budskapet er sentralt for hver eneste kommunikasjon, fra online ressurser, til trykt litteratur, til annonser, demonstrasjoner, plakater og stands.

På et sterkt begrenset budsjett, med kun en helt frivillig basert kjerne av veganske pedagoger som er bestemt på å fortelle hele sannheten om kjøtt, melk og eggproduksjon, har en liten grasrotorganisasjon som Peaceful Prairie Sanctuary bygd noe som større, mer velstående organisasjoner ikke har lykkes med å få til. Men som de har konsekvent underminert gjennom år med anti-vegansk arbeid: En vibrerende vegansk verden som vokser i en ikkevegansk verden, en plass hvor de ikke-menneskelige flyktningene blir anerkjent og representert som personene de er. En plass hvor de menneskelige beboerne arbeider utrettelig for ikke noe mindre enn total frigjøring, en fri stat i hjerte av en menneskeerobret verden, en plass hvor prinsippene om abolisjon blir anvendt i ord, tanker og gjerninger. En vegansk enklave som ved sin bare eksistens allerede har forandret verdens fysiske, politiske, psykologiske og spirituelle geografi.

Jeg inviterer deg til å oppleve det for deg selv. Bli med oss i vår kamp for å ekspandere dens grenser. Hjelp oss å gjøre den grenseløs.

Joanna Lucas,

Peaceful Prairie Sanctuary

Gary Steiner

Her tenkte jeg å introdusere filosofen Gary Steiner. Han er professor i filosofi på Bucknell University i Pennsylvania, USA. Han har gitt ut bøkene Descartes As a Moral Thinker (2004), Anthropocentrism and Its Discontents (2005), og Animals and the Moral Community (2008). Anthropocentrism havnet i postkassen min for et par uker siden og ser veldig spennende ut.

I november skrev Gary Steiner en lederartikkel i New York Times, “Animal, Vegetable, Miserable”, hvor han forsvarer veganisme og kritiserer forestillingen om at det finnes “humane” produksjonsformer av kjøtt, egg og melk.  Et nylig podcast-intervju av han finnes på Franciones blogg, her. Det er på over en time. Der prater han om responsen han fikk på artikkelen og de vanligste innvendingene mot veganisme og abolisjonisme. Boken han jobber med nå kommer angivelig ut om et par år og omhandler postmodernismens begrensinger i å håndtere vårt forhold til ikkemenneskelige dyr på en kritisk måte.

Mer kan leses Gary Steiners nettside.

Dyrehandel

Dyrehandel handler om det samme som menneskehandel selv om det ikke blir tatt like seriøst. Det er tungt fokus på bekjempelse av menneskehandel, det er kriminalisert. Handel med andre dyr er ikke ulovlig og sjelden sett på som prinsippielt etisk forkastelig, slik vi ser på menneskehandel. Tvert i mot er ikkemenneskelige dyr i vårt samfunn, husdyr og kjæledyr, juridisk definert som eiendom. Bruk og handel med dem er det normale. Mens når mennesker håndteres på samme måte representer det kriminelle avvik.

Den umiddelbare reaksjonen til mange er at dette kan ikke sammenlignes. Den største forskjellen her er ikke i fenomenene som sammenlignes, men i betydningen vi tillegger dem. Noe vi er sosialisert til å akseptere kan ikke sidestilles med noe vi er sosialisert til å fordømme. Folk som trives med å leve etter fordommer stopper å tenke der, dem som ikke gjør det graver videre.

Eksemplene reiser de samme etiske problemstillingene om bruk, tingliggjøring, og eierskap over andre bevisste skapninger.

Hvis det å eie og handle med mennesker krenker deres frihet og verdighet, hvis det representerer overgrep mot deres autonomi og egenverdi, da kan vi heller ikke forsvare statusen andre dyr har i samfunnet. Da må vi gå bort fra å bruke dem som varer, slutte med kommersiell avl, slutte å kjøpe dem som kjæledyr, slutte å spise dem, og slutte å konsumere dem på alle andre måter.

Forsvaret for vegetarianisme og abolisjon av dyreutnytting blir møtt med innvendingen: Det er greit å bruke dyr så lenge de behandles bra. Og det antas at det å ta dyrs liv og frihet fra dem i seg selv ikke er uforenelig  med å behandle dem “bra”. Det som sies er at vold i seg selv ikke trenger å være galt bare den unngår å bli for grov og brutal.

En slik unnskyldning hadde ikke blitt akseptert i forsvar for menneskehandel og menneskeslaveri. Men muligheten er der. Menneskene som eies som slaverarbeider og sexarbeidere kan i teorien behandles “bra” på den nevnte måten. De kan få grei betaling, fin leilighet, nok mat, og oppleve mange spennende reiser rundt om kring i verden. Er det ikke litt ekstremistisk å prinsippielt fordømme alt menneskeslaveri og menneskehandel? Kanskje vi heller bør være mer realistiske og fokusert på å forbedre de verste forholdene? Det er slike argumenter de bruker i forsvar for dyreutnytting.

Heldigvis går mange ikke med på den type rasjonaliseringer i forsvar ar menneskehandel. Men hvis den type utilitaristiske argumenter ikke fungerer som forsvar for utnytting av mennesker, da fungerer de heller ikke i forsvar for utnytting av andre dyr.

En abolisjonist er en motstander av slaveri. Det prinsippet er uadskillelig fra etisk vegetarianisme.

Lenker:

http://www.vg.no/nyheter/utrolige-historier/artikkel.php?artid=575813

http://www.vg.no/nyheter/utrolige-historier/artikkel.php?artid=575871

http://www.dagbladet.no/2009/10/26/nyheter/innenriks/smugling/tollvesenet/8740377/

Bokomtale: Animals as Persons (2008)

Animals as Persons – Essays on the Abolition of Animal Exploitation

Gary L. Francione

Columbia University Press 2008

235 sider

Animals as Person er en bra inngangsport til Gary Francione sitt forfatterskap og innføring i hans dyrerettighetsfilosofi. Francione er professor i juss på Rutgers University School of Law-Newark i New Jersey.  Dette er en samling av syv essayer hvor han presenterer sine tidligere verk og svarer på kritikk.  En annen bok av han som er hyllet for å være en ypperlig introduksjon til dyrerettigheter er Introduktion to Animal Rights – Your child or the dog? (2000). En bokomtale av den kan leses her.

Gary Francione er kjent for sin abolisjonistiske dyrerettighetsteori og kritikk av dyrevelferdsreformer. Hans absolutte forkastelse av dyrevelferdsarbeid er kontroversiell, også for store deler av dyrerettighetsbevegelsen. Filosof Gary Steiner skriver forordet og beskriver Francione som en ikonoklast i et miljø med stagnerende dyreetisk tenkning.

Siden Animals as Persons er en slags oppsummering av Franciones forfatterskap blir denne bokanmeldelsen også en generell innføring i hans tenkning. Derfor gir jeg en innføring i Franciones grunnideer først for så å si litt om hvert essay.

Boken fungerer som en god generell introduksjon til dyrerettigheter. Den har en enkel og oversiktlig oppbygging, hvert essay avslutter med en oppsummerende konklusjon, bakerst har boken en referanse guide til utvalgte emner som går igjen. Hver av de syv delene er viet et bestemt tema og knyttes til bestemte deler av forfatterskapet og debatter forfatteren har vært i. Siden essayene står for seg selv, enkelte har vært publisert tidligere (men har noen oppdateringer), er det en del overlapping og gjentagelser i stoffet. Francione har en rett frem, konkret, klar og logisk argumentasjon som er lett å følge.

Franciones abolisjonistiske teori

Tre sentrale begreper som brukes er ”welfarism”, ”new-welfarism”, og ”abolitionism”. Jeg kan oversette det med dyrevelferdsposisjonen, en fornyet versjon av den, og den abolisjonistiske dyrerettighetsposisjonen. Francione skiller mellom ”bruk” og ”behandling”. Dyrerettighetsetikken problematiserer bruken av dyr og ender opp med å ta avstand fra den – dyrerettighetsetikken er altså abolisjonistisk. Ikkemenneskelige dyr brukes til så mangt, produksjon av mat, klær, billige arbeidskraft, underholdning og dyreforsøk. Det innbærer å ofre deres interesser og velferd hvis det kan tjene menneskers interesser og velferd. Mennesker brukes ikke til slikt, det er forbudt, hvis de hadde blitt det hadde det blitt anerkjent som slaveri.

Dyrerettighetsetikken er en fundamental annerledes etikk enn dyrevelferdsetikken, som ikke stiller spørsmål om selve bruken av dyr, men kun hvordan de skal behandles innenfor bruksformene. Dyrevelferd er altså en etisk posisjon som forsvarer utnytting av ikkemenneskelige dyr men tar avstand fra det den oppfatter som ”unødvendig” lidelsespåføring eller skading av dem. Det den ikke vurderer er om selve bruksformene i seg selv er unødvendige. Det er de hevder Francione. Han bruker betegnelsen ”moralsk schizofreni” til å beskrive våre holdninger til andre dyr. Når vi sier at de skal skånes for ”unødvendig lidelse” må vi slutte å spise og forbruke dem hvis vi skal være konsekvente, for det er helt klart ikke nødvendig selv om det er inngrodde vaner.

Dyrerettigheter er en etisk posisjon som forsvarer dyrs rett til å leve på egne premisser uten menneskelig kontroll og dominans.  Hvordan dyrene behandles når de først er gitt en bruksfunksjon i menneskesamfunnet er av sekundær betydning, det er selve bruken av dem som krenker deres verdighet, er umoralsk og må avskaffes. Derfor er veganisme sentralt for dyrerettighetsforsvarere. Hvis du mener at utnytting av dyr ikke er moralsk legitimt da er det logisk at du slutter med å utnytte dem i ditt daglige liv.

Fenomenet ”new-welfarism” har en mellomposisjon. Den består av dem som definerer seg som dyrerettighetstilhengere samtidig som de ser på dyrevelferdsstrategier i form av ”forbedring” av dyrenes fange- og avlivingsforhold som mest passende fremgangsmåte. Tenkningen som ligger bak den posisjonen går ut på at skrittvise lindringer av dyrs lidelser utgjør en forbedring i retning mer etisk behandling av dem som på sikt kan ende i at de gis full moralsk status og at bruken avskaffes fullstendig. Disse foretrekker å jobbe med politisk lobbyvirksomhet og å utøve press på de dyreutnyttende næringene for å presse gjennom reformer i form av større bur, mer tilgang til uteareal, mindre smertefulle avlivingsmetoder og lignende. Om den metoden sier Francione: den virker ikke.

Så lenge dyr gis en bruksfunksjon, så lenge de har juridisk status som eiendom vil ikke dyrevelferdsreformer ha noen innvirkning på å redusere lidelsen i vesentlig grad eller å avskaffe utnyttingen, hevder Francione. Så lenge dyr er eiendom vil lønnsom og effektiv utnytting av dem være politisk førsteprioritet. Derfor vil velferdsreformer kun bli innført i den grad de bidrar til mer effektiv utnytting av dyrene og gir den et ”etisk” alibi til å kunne fortsette. Så lenge dyrevernbevegelsen har eksistert, siden 1800- tallet, har den prøvd å forbedre velferden til dyrene som utnyttes – og vi utnytter flere dyr på mer brutale måter i dag enn noen gang i historien, hevder Francione. Det er en fundamental forskjell mellom å regulere dyreutnyttingen som tilhengere av ”new-welfarism” driver med og det å skulle avskaffe den. Kampanjer for å forby enkeltstående former for dyreutnytting, for eksempel pelsproduksjon, som blir fremstilt som spesielt unødvendig og grusomt, rammes også av Franciones kritikk. Det er en form for ”new-welfarism”. Ofte fremmer de ikke et budskap om avskaffing av dyreutnytting kun enkelte typer av den. Det er den fæle behandlingen som settes i søkelyset, ikke den grunnleggende bruken.

Francione mener vi trenger en ny abolisjonistisk bevegelse, som ikke legger skjul på dens mål, som aktivt promoterer veganisme, som førsteprioritet er å drive holdningsarbeid for å skape en bred oppslutning om dyrerettigheter og ikke er villig til å inngå kompromisser med dyreutnyttingens næringer og myndigheter.

Essayene

Nå tilbake til hvordan boken er lagt opp. Introduksjonen går inn på grunnideene slik jeg har risset dem opp, forskjellen mellom bruk og behandling, skillet mellom regulering av dyreutnytting og avskaffing av dyreutnytting. Francione skriver også om den dyreetiske debattens historiske og filosofiske bakgrunnen. Han viser hvordan hans dyrerettighetsteori skiller seg fra utilitarisme, feministisk omsorgsetikk og filosofene Peter Singer og Tom Regan. Bokens essays presenteres. Nedenfor skriver jeg litt om hver del.

Første kapittel, ”Animals – Property og persons?”, argumenter for at hensyn til dyr aldri vil bli tatt virkelig alvorlig så lenge de er eiendom. Å balansere interessene til en eier med interessene til hans ”eiendom” går ikke an å utføres på en rettferdig måte. Å tillegge ikkemenneskelige dyr full moralsk status vil si å tillegge dem status som personer. Personer kan ikke eies. Denne teksten er et resyme av Introduktion to Animal Rights – Your child or the dog? (2000).

Andre tekst består av refleksjoner rundt hans verk Animals, Property, and the Law (1995), og Rain Without Thunder (1996). Der svarer han på kritikk som har kommet mot hans oppfatning om at eiendomsstatusen er et hinder for etisk behandling av dyr. Spesielt fra juristen Cass Sunstein. Franscion går også gjennom en rekke dyrevelferdsreformer som har blitt innført i USA og hevder de ikke har resultert i noen konstruktiv forbedring av hvordan dyrene behandles.

Tredje essay går inn på betydningen av ”sentience”, følelser eller sanselighet, som er Franciones eneste kriterie for moralsk relevans. Slike skapninger kan oppleve glede og smerte, Francione mener at besittelsen av følelser også automatisk gir vedkommende en interesse i sitt eget liv og derfor status som rettighetsbesitter. Han kritiserer teorier som krever mer av dyr, som en mental struktur som ligner menneskets, for å kunne ha full moralsk status. Disse kriteriene er ofte speciesistiske.

I fjerde del besvarer Francione mer av kritikken fra professor Cass Sunstein. Sunstein er en representant for dyrevelferdsposisjonen, han hevder mennesker kan bruke andre dyr selv om det ikke er nødvendig, at avliving ikke er etisk problematisk fordi ikkemenneskelige dyr angivelig ikke har en interesse i å fortsette livet sitt. Han hevder også at hold av dyr som eiendom kan være et gode for dem, siden de blir passet på. Sunstein mener vi bør støtte dyrevelferdsreformer for å stanse den verste lidelsen dyrene utsettes for, men at de ikke kan gis likestilt moralsk status som mennesker.

Kapittel fem handler om medisinsk dyreforsøk. Francione argumenter for at hvis vi skal være konsekvent når vi hevder at dyr skal beskyttes mot unødvendig lidelse, da må vi slutte å spise dem og deres produkter. For det er åpenbart ikke nødvendig. Medisinsk dyreforsøk derimot forsvares ofte med at det er nødvendig for å forske frem medisiner som kan redde menneskeliv. Francione innrømmer at dette argumentet har mer substans enn alle andre argumenter for dyrebruk. Her legger han ut om hvorfor det likevel ikke kan forsvares moralsk. Vi har en direkte plikt til ikke å utøve vold mot andre følende skapninger, som er rettighetsbesittere. Det samme kan ikke sies om å støtte veldedighet eller hjelpeprosjekter, i hvert fall ikke når de baserer seg på å ofre enkelte individer for å redde andre.

Økofeminisme og omsorgsetikk er temaet for det sjette essayet. Det er en svært kritisk bokanmeldelse av tekstsamlingen Beyond Animal Rights: A Feminist Caring Ethics for the Treatment of Animals (1996). Dens bidragsytere vil utfore en feministisk etikk for dyrs rettigheter eller frigjøring. Josephine Donovan, Carol J. Adams, Marti Kheel, Kenneth Shapiro og Brian Luke er blant dem. Men boken går ikke ”beyond” dyrerettigheter hevder Francione og peker på uklarheter, inkonsistens og reaksjonære holdninger i tekstene; omsorgsetikken kan virke positivt i å utvikle empati med dyr, men den kan ikke gi dem noen beskyttelse som går lenger enn rettigheter, tvert i mot virker flere av dens argumenter legitimerende på dyreutnytting og ligner på en form for ”new-welfarism”. Jeg tenkte litt av det samme når jeg las Beyond Animal Rights, og Francione retter søkelys på mange reelle svakheter ved den. Likevel ignorerer eller undervurdere han mange av dens styrker. Avgrensningen mellom økofeminisme og omsorgsetikk er uklar for det er ikke akkurat det samme, men Francione slår dem i ett.

Siste og syvende del er viet betydningen av lik iboende verdi, som alle følende dyr besitter, ifølge Francione. Her gås det inn på hypotetiske livsbåtscenarioer – en ynglingsbeskjeftigelse hos mange filosofer. Francione forsvarer at det å velge å redde et menneske i en krisesituasjon fremfor et ikkemenneskelig individ, noe de fleste sannsynligvis ville gjort, når en må velge å redde livet til kun en av dem, ikke betyr at vi som regel kan sette hensyn til mennesker over hensyn til ikkemennesker. For eksempel som unnskyldning for å legitimere institusjonalisert dyreutnytting. Han kritiserer også Tom Regans dyrerettighetsteori for å rangere menneskets verdighet over andre dyrs, i den forstand at Regan påstår at døden for et menneske stort sett er et større tap for mennesket, enn døden ville vært for et ikkemenneske som angivelig ikke har et like ”rikt” psykologisk liv. Vi kan ikke vite det, hevder Francione, og det er ikke rettferdig å bruke menneskets mentale konstitusjon som målestokk for å vurdere hvor rikt psykologisk liv ikkemenneskelige individer måtte ha. Det blir nok en form for speciesisme.

Gary L. Francione om dyrebevegelsens tilstand

Nå har jeg lagt ut en ny video, et foredrag av Gary Francione. Han prater om sitt arbeid og dyrerettighetsbevegelsens tilstand. Spesielt de siste ti årene. Budskapet hans er at så lenge dyr er juridisk definert som eiendom vil ingen dyrevernlovendringer kun forbedre behandlingen av dem i betydningsfull grad, og i hvert fall ikke avskaffe utnyttingen. Han kritiserer strategiene til de mest dominerede dyrerettighetsorganisasjoner og mener det trengs en ny abolisjonistisk bevegelse.

Francione er en amerikansk jussprofessor og dyrerettighetsteoretiker, han var den første til å undervise i dyrerettigheter ved et amerikansk juridisk institutt. I sine yngre dager var han med på å stifte PETA, men har siden blitt den skarpeste kritiker av organisasjonen og tendensen den representerer innen dyrerettighetsbevegelsen.

Jeg leser hans tekstsamling Animals as Persons (2008) nå og legger ut en bokomtale om ikke så lenge.

Animal Rights – The Last Ten Years (2006)

83569384_632b9f9e85_orig

►

Dyrerettighetsaktivisme i Spania

Igualdad Animal eller Animal Equality har de siste årene blitt en markant abolisjonistisk dyrerettighetsorganisasjon med sete i Spania. Det er en internasjonal organisasjon for avskaffelse av dyreslaveriet.

Igualdad Animal er mest aktiv i Madrid men har også hatt mange markeringer i Barcelona, Seville, Huelva, Caracas, Lima og Bogota. De har også noe aktivitet i latinamerikanske land som Peru, Venezuela og Colombia.

President og talskvinnen Sharon Nunez forteller at de i Madrid har fem aksjoner i uken hvor de fronter veganisme. De har også aksjonert mot tyrefekting, bruk av dyr til underholdning, jakt, fisking og selfangt. De er mye i mediebilde, spesielt i forbindelse med film og billedmateriale de publiserer fra slaktehus, gårder og andre steder dyr utnyttes. Sivil ulydighetsaksjoner som åpne frigjøringer av dyr har de også utført.

Animal Voices Radio intervjuet Sharon Nunez i et program fra februar, det kan høres her.

Igualdad Animal ble stiftet i 2006 av Sharon Nunez, Javier Moreno og Jose Valle. De hadde vært aktiv i andre dyrerettighetsorienterte organisasjoner men følte ikke det var rom for deres abolisjonistiske oppfatninger. Påvirket av abolisjonistisk dyrerettighetsteori og teoretikere som Gary L. Francione og Joan Dunayer stiftet de Igualdad Animal. Navnet er inspirert av boken Animal Equality av Joan Dunayer og uttrykker deres kjernefilosofi om at dyr er likestilte og at speciesisme må bekjempes på linje med rasisme og sexisme.

Igualdad Animal arbeider for anerkjennelse av dyrs rettigheter ved å opplyse offentligheten om dyreutnytting, speciesisme og veganisme. Det er en abolisjonistisk organisasjon i den forstand at den utelukkende fokuserer på abolisjon, på at dyr har rett til frihet og at dyreutnytting må avskaffes. De støtter derfor ikke noen dyrevelferdsreformer, eller andre dyrerettighetsgrupper som gjør det.

Nunez hevder at historien til dyrevernbevegelsen har bevist at forsøke på å “humanisere” utnyttingsformene dyr lider og dør under, i det lange løp, kun bidrar til å legitimere og skape enda mer utnytting, lidelse og død. Anti-speciesistiske abolisjonistisk opplysningsarbeid går i steden til ondets rot, ved å dekonstruere menneskets legitimitet til å dominere og bruke dyr i det hele tatt. Nunez kan fortelle om mye positivt respons fra folk og at det er lettere å overbevise folk til å bli veganere enn det mange tror.

Dyrerettighets-pamflett

Som alle kan se på forsiden er en abolisjonistisk brosjyre nå tilgjengelig på norsk. Jeg oversatte den fra engelsk. Den er skrevet av jussprofessor Gary L. Francione. Han er forfatter av flere bøker om dyrerettighetsteori og den første til å undervise i dyrerettigheter ved et amerikansk juridisk fakultet. Hans blogg om dyrerettigheter kan besøkes her: http://www.abolitionistapproach.com/.

Jeg har alltid savnet en slik lett håndterbar pamflett som tar for seg kjernen i dyrerettighetsbudskapet. Selv om jeg har vært med på mange løpeseddelutdelinger og stands for dyrerettighetsgrupper har det hovedsaklig vært informasjon som går på enkeltsaker. Og etter hvert har jeg mistet mer interessen for slike enkeltsaker, i hvert fall hvis de ikke kommuniserer dyrerettighetsbudskapet på en tydelig måte.

Før jul var jeg med på noen løpeseddelutdelinger mot pels, en mann kom bort til meg å spurte om hvorfor pels var verre enn alt annet, som kjøtt for eksempel. Jeg sa meg enig i han at jeg heller ikke syntes at det er verre, samtidig som det ikke gjør noen av delene greit. Så sa seg litt om hva jeg mente mens han inspiserte skoene mine (det gjør de alltid) for å sjekke om de var av skinn. Det er flere ganger jeg har kommet ut for lignende situasjoner hvor folk spør hvorfor det og det, hva nå enn markeringen/standen fokuserer på, er så mye verre enn alt det andre, de ser at det er mange dobbeltstandarder for hvilke type dyremishandling som blir akseptert og hvilke som det blir reagert mot. Da har jeg savnet abolisjonistisk informasjonsmateriale å gi dem. For å regnes som dyrerettighetsaktivisme mener jeg alle kampanjer som går på enkeltsaker bør klargjøre dyrerettighetsargumentasjonen som ligger under med oppfordringen til veganisme.

Pamfletten eller brosjyren (jeg liker ordet pamflett) er et A4 ark, det er tekst i tre kolonner på hver siden, arket brettes i tre, så blir det plutselig et lite hefte. Den er lettlest, har god, grundig, og logisk argumentasjon. Den er det bare å laste ned, printe ut og distribuere for alle som vil være med på å opplyse om saken.

Jeg har selv tanker om å lage informasjonsmateriale, som løpesedler eller brosjyrer, om dyrerettigheter. Men er treg til å lære meg de tekniske programmene.