Snegler og moralens grenser

Innvandringshets er inn i tiden. Ikkemenneskelige dyr som krysser statenes konstruerte landegrenser risikerer langt mere enn å få avslag på en søknad. De skytes eller forgiftes.

Brunsnegler eller iberiasnegler er en relativt ny art i Norge, og sterkt forhatt av hageeiere siden de er glupske plantespisere. Mediene har hatt et voldsomt fokus på dem de siste årene, og det virker ikke som det er noen etiske betenktligheter i deres oppfordring til å kverke sneglene på mest mulig effektiv og brutal måte.

Det er litt paradoksalt at på den ene siden oppfordres det til å behandle sneglene på måter som er helt blottet for moralske hensyn, på den andre siden godter tabloidene seg med voldsfikserte overskrifter om “drap”, “krig”, “utrydding” og “massemord” når de skriver om saken. Det er jo sex og vold som selger. Men det flørtes med grusomheter samtidig som det fornektes. En kan leke massemorder i hagen sin uten å være det i virkeligheten. Og det er liksom noe morsomt over det.

Sneglene beskrives i mediene som “mordere” og “monstere”. En fare for vår norske natur og artsmangfold. De kommer så klart fra utlandet et sted, som med mesteparten av alt grums. Det er en nasjonalistisk retorikk som brukes, eller sneglesaken tas til inntekt for å skape nasjonalisme. I fjord utropte landbruks- og matminister Terje Riis- Johansen året for å være “Det nasjonale dugnadsåret for bekjempelse av iberiaskogsneglen”. Det var enten nynazistiske Vigrid eller Norgespatriotene som hang seg på med et utspill om å “verne Norge ved å utrydde brunsneglene”. Og de la muligens en mer utvidet betydning i det enn det som var intendert fra offisielt hold.

Jeg skrev litt om det her i en bloggpost for ikke så lenge siden.Vi har et ureflektert syn på hva det vil si å være et “skadedyr”. Iberiasneglene ses på av mennesker som skadedyr, men har vi et mer økosentrisk perspektiv er det menneskedyret som i den økologiske sammenheng i størst grad oppfører seg som en morder eller et monster, hvis vi først skal bruke den type ord. Iberiasneglene har for eksempel kommet til Norge gjennom planter og jord som nordmenn har importert. Som med mange andre menneske/dyr konflikter, som stort sett tolkes av oss mennesker som problemer skapt av ikkemenneskelige dyr (som da defineres som skadedyr), er de bivirkninger av menneskets enorme dominans og tankeløse manipulering av naturen.

Hvordan bør vi behandle snegler? Er de bevisste følende dyr? De oppfører seg som det. Når de utsettes for smertefulle stimuli, stikk, varme, eller etsende stoffer, trekker de kroppsdelen til seg og prøver å komme seg unna. Uansett bør vi alltid la tvilen komme vedkommende til gode, og velge de mest fredelige og forebyggende metoder fremfor å pine og drepe.

Den vitenskaplige konsensus (omtrentlig) sier at alle virveldyr er følende, at de kan føle smerte. Det er en vanlig antagelse at de med nervesystem kan det. For nervesystemet overfører smertesignaler. Noen av de virvelløse dyrene har nervesystem andre har hjerner i tillegg. De med hjerne inkluderer flatormer, jordormer, insekter, mollusker, edderkoppdyr, og krepsdyr. De med nervesystem uten hjerne inkluderer ribbemaneter, nesledyr og pigghuder. Snegler er mollusker.

I sin bok Speciesism (2004) tar Joan Dunayer oppgjør med det hun ser på som uproblematisere felt av den speciesistiske ideologien. Som tendensen til å hierarkisere dyr ut i fra i hvor stor grad de ligner på mennesker. Hun kaller det “New-speciesisme”. Filosofene Peter Singer og Tom Regan rammes av hennes kritikk. Selv ble jeg skuffet av en liten setning når jeg las den ellers utmerkede teksten The Philosophy of Animal Rights av Regan, hvor han berørte spørsmålet om grensesetting, om hvordan vi kan vite hvilke dyr som er bevisste og hvilke som ikke er det. Da satt han snegler og amøber i samme bås på den “ikke-psykologiske” siden. Dunayer hevder at bevisene tyder på at alle dyr med sentralnervesysten, som snegler, er følende og at de derfor har grunnleggende rettigheter. Oversatt fra Speciesism, s 134:

“Sier jeg at en ildflue har fullt krav på moralsk hensyn som en kanin eller sjimpanse? Ja. Sier jeg at en edderkopp har like stor rett til liv som en hegre eller et menneske? Ja. Jeg ser ikke noen logisk konsistent grunn til å si noe annet.”

Overbefolkning, artsutryddelse og dobbeltmoral

Overbefolkning av mennesker, både i form av antall og de rikes megakonsum, er en hovedfaktor til miljøødeleggelser, utrydding av arter, massive overgrep mot dyr og sosial nød. Vi er foreløpig 6,7 milliarder og hvert døgn blir det 200 000 flere av oss. Veksten fortrenger og utrydder plante- og dyrearter i et eskalerende tempo. Hvert år dør 50 000 arter ut og biologer frykter at 50 % av alle arter kan forsvinne i vår levetid. Det må nevnes at det er naturlig at arter forsvinner over tid men at vi nå er i en periode av masseutryddelse skapt av menneskehetens ekspansjon.

Vi undergraver vår egen eksistens hevder biologiprofessor Harald Kryvi ved Universitetet i Bergen. Han kritiserer miljøbevegelsen og politiske ledere for å kun behandle symptomene på miljøkriser mens de ignorere dette grunnleggende problemet: menneskehetens vekst. Ifølge Kryvi er CO2 og temperaturøkning av sekundær betydning.

Å kaste stein i glasshus er det derfor når mennesker hatsk omtaler andre skapninger som ”skadedyr” og forsvarer utrydding, eller ”høsting av bestanden” (ideologisk omskrivning av massemord) med miljøvernbegrunnelser.

I Australia har myndighetene bestemt seg for å slakte 6000 kenguruer, angivelig fordi de truer utrydningstruede planter og insekter. Kenguruene forstyrrer også et treningsfelt hvor den australske hæren vil leke krig. Når det er mennesker som truer artsmangfoldet blir ikke deres vitale interesser satt til side. Ikke de trivielle heller. Ulven er truet i Norge og den er det av mennesker som ikke vil akseptere dens tilstedeværelse. Siden det er mennesker som er den aggressive predatoren i dette tilfellet, hvorfor kan ikke de bedøves, frakte i store nett fra helikopter og plasseres et annet sted hvor det ikke er ulver? Våre ikkemenneskelige innvandrere – brunsneglene – er også utsatt for hatsk og grusom behandling som spesielt mediene driver frem. De omtales som ”monstersnegler” og ”mordersnegler”. Når ble det vanlig å kalle kjøttspisende og miljøødeleggende mennesker for ”monstermennesker” eller mordermennesker”?

Jeg har bare en ting å si: Speciesisme.