En maur

For noen dager siden satt jeg i bakgården for å få sol. Det var mange maur på bakken og jeg forsøkte å sette stolen et sted der det ikke var så mange og å ikke sette stolen oppå noen. Etter å ha sittet en stund klødde jeg meg i nakken og dessverre så var det et småkryp på meg som jeg klorte. Det var en maur og den/han/henne falt ned, sammenkrøpet og skjelvende. Tilsynelatende invalidisert. Jeg blir lei meg og får skyldfølelse.

Sannsynligvis skader jeg som mange andre folk mange småkryp uten å mene det, når vi går ute, spesielt i skog og mark. De er mange, de er små, de er over alt og ikke lett å se. Våre skosåler er masseødeleggelsesvåpen, våre kjøretøy er enda verre. Det betyr ikke at det er helt greit å skade og drepe dem. Det betyr ikke at det er greit å ignorere dem helt. Det betyr ikke at deres liv er har noen mindre iboende verdi enn våres liv. Det betyr bare at det er veldig vanskelig å verne dem fra vår vold.

Det er ett dilemma. Det andre dilemmaet er ”hva gjør jeg nå?”. Mauren virker hardt skadet og klarer ikke å gå ordentlig. Burde jeg avslutte livet eller la han være i fred? Det er vanlig å se på avliving som en barmhjertig tjeneste når et (ikkemenneskelig) dyr lider. Slik tenker vi mye sjeldnere hvis det er mennesker det er snakk om. Det at det er verre for et ikkemenneskelig dyr å lide enn å dø er en utbredt allmennoppfatning jeg aldri helt har forstått og jeg deler den ikke. Dessuten er det vanskelig for meg å vurdere hva mauren der og da føler, tenker eller ønsker, men jeg forstår jo at den har det vondt og ikke har det bra. Noen ganger når noen blir hardt skadet kan de miste bevisstheten eller følelsene. Kanskje det kun var midlertidig, kanskje mauren ville kvikne til etter hvert. Kanskje han ville dø langsomt, kanskje med smerter, kanskje uten, hva vet jeg. Så jeg gikk. Med dårlig samvittighet. Velsignet være hans sjel.

For å føye til en gladsak så fant jeg også en liten mark som jeg tror jeg reddet fra solsteken ved å legge i skyggen:)

 

Evolusjonssangen og sitater

Kjærlighet for alle levende skapninger er menneskets mest noble kvalitet.

Charles Darwin (1809-1882), The Descent of Man (1871)

Forestillingen om høyerestående og laverestående skapninger mangler vitenskaplig gyldighet. I et brev fra 1858 uttrykte Charles Darwin sin intensjon om å være “påpasselig med å unngå” å referere til enkelte dyr som “høyere”  enn andre. Andre steder ignorerte han denne påminnelsen til seg selv: “Aldri bruk ordene høyere og lavere”. Hjerneforskerne Euan Macphail og William Hodos har gitt utrykk for at det å rangere artene i en linjær orden som indikerer evolusjonær utvikling gir “ingen mening” og har “ingen vitenskaplig status”.  Hodos forslår å erstatte “subhuman” med “nonhuman”.

Joan Dunayer, Animal Equality (2001), side 13

Darwinismen underminerer både idéen om at mennesket er skapt i Guds bilde og idéen om at mennesket er et unikt rasjonelt vesen. Hvis dawinismen er korrekt, er det usannsynlig at noen annen støtte til idéen om menneskets verdighet vil bli funnet. Idéen om mennesket verdighet viser seg derfor å være et moralsk spøkelse fra en diskreditert metafysikk.

Til å erstatte doktrinen om menneskets verdighet foreslår jeg et nytt begrep – moralsk individualisme – som jeg argumenterer for er mer i tråd med et evolusjonært perspektiv. Ifølge moralsk individualisme er det faktum at en er et mennesket ingen grunn til å ha krav på spesielle hensyn. Hvordan et individ bør behandles bestemmes av hennes eller hans partikulære karaktertrekk, fremfor om hvorvidt han eller henne er medlem av en foretrukket gruppe – selv ‘gruppen’ mennesker.

James Rachels, Created from Animals – The Moral Implications of Darwinism (1990), side 5

Bokomtale: The Death of the Animal (2009)

Denne bokanmeldelsen stod på trykk i Noahs Ark nr. 3. 2009. En annen anmeldelse kan leses på Bookslut.

The Death of the Animal – A Dialogue
Paola Cavalieri
Columbia University Press 2009
149 sider

Den italienske filosofen Paola Cavalieri gir i The Death of the Animal et forsvar for at alle bevisste skapninger har lik moralsk status. Teksten er en kritikk av det hun kaller moralsk perfeksjonisme, tendensen til å rangere individer i et hierarki med forskjellige grader av iboende verdi. Både her og i hennes forrige bok, The Animal Question (2001), gir hun et omstendig og solid forsvar for en radikal likestilling som inkluderer alle former for subjektivitet. The Death of the Animal har en annen form. Den er skrevet som en fiktiv samtale mellom to filosofer, som en sokratisk dialog. Det gjør den mer åpen, luftig og lettlest. På en gresk øy, over fire sommerdager, møtes Alexandra og Theo for å reflektere over etikk og ”dyret”.

Etter Cavalieris åpningstekst, som utgjør ca en tredel av boken, kommer andre filosofer og forfattere til orde med kommentarer. Filosofen Peter Singer skriver forordet. De andre bidragsyterne er filosofene Harlan B. Miller og Matthew Calarco, litteraturviter Cary Wolfe, og forfatter og nobelprisvinner i litteratur John M. Coetzee. Alle har skrevet om dyrs status og dyreetikk tidligere, og alle har på forskjellige måter kritisert forestillingen om moralsk perfeksjonisme. Det betyr likevel ikke at det er mye konsensus i kommentardelen. Etter en runde med kommentarer gir forfatterinnen et svar som igjen blir gjenstand for en runde kommentarer.

De fiktive hovedpersonene Alexandra og Theo går gjennom spørsmål om etikkens natur og dens forhold til metafysikk, hvordan en skal forstå moralsk status og iboende verdi, og skillet mellom moralske aktører og moralske objekter. De diskuterer tankene til filosofer som Aristoteles, Kant og Rawls, og den såkalte kontraktteorien om etikk. I mindre grad går de inn på tankene til filosofer som Martin Heidegger og Jacques Derrida.

Dilemmaet, som Alexandra reiser, er at vi vanligvis tar avstand fra moralsk perfeksjonisme, forestillingen om at noen mennesker er mer verdt enn andre mennesker på grunnlag varierende mental utrustning, men forsvarer det i møte med andre dyr. Hvordan kan en slik tilsynelatende inkonsekvens forsvares? De samtalende går gjennom argumentene og teoriene som forsvarer perfeksjonisme, finner dem rasjonelt uakseptable og forklarer dem som filosofiske motstykker til metafysiske myter. Alexandra hevder det er nødvendig for etikken å kutte båndene til oldtidens metafysikk og religion for at den skal kunne utvikle seg. På samme måte som vitenskapen måtte bryte med religion og metafysikk for å realisere seg, står etikken i dag overfor en tilsvarende utfordring. Den menneskesentrerte fordommen er et arkaisk vedheng som må fjernes.

De går også inn på at ”dyret” er mer et mer normativt enn et deskriptivt begrep i vestens tenkning. Det er skapt som en negativ bakgrunn for å opphøye mennesket. Det er ikke synonymt med de virkelige dyrene vi kan se rundt oss og i naturen. Mennesker blir også klassifisert og behandlet som ”dyr” når de undertrykkes av moralsk perfeksjonisme. ”Dyret” beskriver alltid noen med mindreverdig status. ”Kun ”dyrets” død kan gi dyrene deres frigjøring.” – sier Alexandra.

I kommentarene er det ingen tilsynelatende uenighet om selve forkastelsen av perfeksjonismen. Cary Wolfe skriver at hvis vi er enig med Cavalieri om hva filosofi og etikk er, har hennes verk gått så langt det er mulig å gå i å gi et overbevisende forsvar for dyrs moralske status og å gjøre det mulig å tilkjenne dem rettigheter innen vårt juridiske og politiske rammeverk. Men han problematiserer den humanistiske rettighetstradisjonen hun befinner seg i, spesielt i lys av Jacques Derrida. Matthew Calarco representerer som Wolf en mer kontinental filosofisk tilnærming og er enig i en del av det samme. Calarco stiller spørsmål ved Cavalieris insistering på å skille etikk og metafysikk. Han uttrykker skepsis til å skape en grense mellom hvem som anses for å besitte moralsk status og dem som ikke gjør det, og mener vi kan kaste nettet videre til en universell hensyntagen til alt liv.

Både Calarco og Coetzee forsvarer filosofen Emmanuel Levinas sin tilnærming til etikk, hvor den moralske impuls er noe som skjer uavhengig av og forut for våre rasjonaliseringer. Coetzee påstår at ingen blir overbevist til et standpunkt i forsvar for dyrs interesser fordi de leser en bok, eller blir overbevist av en argumentasjonsrekke, men fordi de opplever en slags ugjendrivelig ”omvendelse” i sitt møte med andre dyr. Harlan B. Miller er den som står nærmest Cavalieri. Han støtter hennes konklusjoner og går nærmere inn på nøkkelbegreper som dikotomi, hierarki, og artsoverlapping.

Som Singer skriver i forordet er det tre debatter i boken, debatten om hvorvidt moralsk perfeksjonisme er forsvarlig, debatten mellom den analytiske og den kontinentale tradisjonen om filosofiens rolle, og en debatt om hvorvidt det er noe poeng med å rasjonalisere og filosofere om etikk.

Den sokratiske dialogen er en god inngangsport til dyrerettighetstenkning. Paola Cavalieri er en svært dyktig filosof. Boken er veldig interessant fra et filosofisk perspektiv på grunn av rekkevidden av debattene som reises. Kommentardelen er den som blir tyngst og mest utilgjengelig for dem uten filosofisk bagasje. Kan anbefales til alle med interesse for filosofi og dyrerettigheter.

Gary Steiner

Her tenkte jeg å introdusere filosofen Gary Steiner. Han er professor i filosofi på Bucknell University i Pennsylvania, USA. Han har gitt ut bøkene Descartes As a Moral Thinker (2004), Anthropocentrism and Its Discontents (2005), og Animals and the Moral Community (2008). Anthropocentrism havnet i postkassen min for et par uker siden og ser veldig spennende ut.

I november skrev Gary Steiner en lederartikkel i New York Times, “Animal, Vegetable, Miserable”, hvor han forsvarer veganisme og kritiserer forestillingen om at det finnes “humane” produksjonsformer av kjøtt, egg og melk.  Et nylig podcast-intervju av han finnes på Franciones blogg, her. Det er på over en time. Der prater han om responsen han fikk på artikkelen og de vanligste innvendingene mot veganisme og abolisjonisme. Boken han jobber med nå kommer angivelig ut om et par år og omhandler postmodernismens begrensinger i å håndtere vårt forhold til ikkemenneskelige dyr på en kritisk måte.

Mer kan leses Gary Steiners nettside.

Benthams spesiesisme

Her fortsetter jeg fra forrige post med å problematisere utnytting.

Jeremy Bentham (1748 – 1832), den engelske filosof, jurist og sosialreformator, var radikal på sin tid når det gjaldt dyrevern og andre sosiale spørsmål. Han er kjent som forsvarer av utilitarismen, og blir noen ganger omtalt som en av de tidligste forsvarerne for dyrs rettigheter. De som vet hva utilitarisme og rettigheter betyr finner nok med rette det som en selvmotsigelse. Men Bentham blir ofte sitert av dyrevernere med sine progressive utsagn:

“The day may come, when the rest of the animal creation may acquire those rights which never could have been withholden from them but by the hand of tyranny. The French have already discovered that the blackness of the skin is no reason why a human being should be abandoned without redress to the caprice of a tormentor. It may come one day to be recognized, that the number of the legs, the villosity of the skin, or the termination of the os sacrum, are reasons equally insufficient for abandoning a sensitive being to the same fate. What else is it that should trace the insuperable line? Is it the faculty of reason, or, perhaps, the faculty of discourse? But a full-grown horse or dog is beyond comparison a more rational, as well as a more conversable animal, than an infant of a day, or a week, or even a month, old. But suppose the case were otherwise, what would it avail? the question is not, Can they reason? nor, Can thy talk? but, Can they suffer?” (Fra An Introduction to the Principles of Morals and Legislation, 1789).

Det er evnen til å lide som er moralsk relevant, hevder Bentham, og den deler mennesker med andre dyr. Vi har en moralsk plikt til å bekjempe lidelse, uansett om den opptrer i mennesker eller ikkemennesker. Vi gjør derfor feil når vi diskriminerer dyr på grunnlag av artstilhørlighet på det feltet, når vi tillegger deres lidelse mindre betydning enn menneskers. Benthams forsøk på å utvide lik hensynstaking og rettferdig behandling til den ikkemenneskelige delen av dyreriket møter likevel vegger. Han tar likevel ikke avstand fra utnytting og slakt av dyr. Det er betenkelig når vi ser nærmere på hans moralfilosofi, hans krav om likestilling og prinsipielle motstand mot menneskeslaveriet.

Jeg ble oppmerksom på det dilemmaet her i Gary Franciones behandling av det i Animals as Persons (2008), som jeg tidligere skrev en bokanmeldelse av.

Benthams forsvar for utnytting og slakt av dyr er delvis basert på hans syn om at de mangler selvbevissthet og derfor ikke kan sies å ta skade av en smertefri død. Delvis er det basert på hans manglende evne til å være konsekvent i sitt forsvar for likestilt moralsk hensyn.

Et viktig moralsk prinsipp er prinsippet om likhet og likestilling. ”Enhver skal telle som en og ingen som mer enn en”, skrev Bentham. Alle følende skapninger har krav på likestilt hensyn. Er det mulig å utføre dette når noen har status som personer med eiendomsrett mens andre har status som deres eiendom, når noen har status som frie herrer og andre som slaver? En skulle ikke tro det. Bentham argumenterer nettopp mot menneskeslaveriet med at det var et ”tap” for slavene, at det var å overgi dem til lynnet til deres bødler. Det fantes lover som skulle regulere behandlingen av slaver, som forbød å påføre dem ”unødvendig” lidelse og død. Det var folk som var bekymret for hvordan slavene ble behandlet og etterspurte bedre lover som beskyttet slavenes velferd. Bentham kunne ha støttet den type slavevern, men tok altså avstand fra hele institusjonen fordi den representerte en strukturell degradering av en folkegruppe. Slaveriet gjør vold på prinsippet om at ”enhver skal telle som en og ingen som mer enn en”. Det er ikke mulig å vie likestilt hensyn til en slaveeier og en slave, det ligger i kortene fra før av at interessene og hensynet til den ene parten er underlagt den andres.

Derfor burde Bentham også ha fordømt husdyrbruk, dyreutnytting og slakt, som har den samme modellen som slaveriet, og på samme måte gjør vold på det moralske likhetsprinsippet han forsvarer.

Når Bentham berørte spørsmålet om dyreutnytting og slakt forsvarte han det med at naturen er brutal og ikkemenneskelige dyr har det bedre og lider mindre i menneskelig varetekt. Det samme argumentet ble brukt i forsvar av menneskeslaveriet, afrikanerne ble angivelig ”sivilisert” og tatt vare på av slaveeierne og ”reddet” fra stammekriger, barbari og sosial nød i Afrika. Argumentet ser også bort i fra at husdyrbruket ikke handlet om å ta seg av ville eller nesten tamme dyr i nød, men er en systematisk avl som sender dyr inne i verden til et lidelsesfullt liv før de blir drept. Først og fremst forsvarte Bentham slakt og spising av dyr med at smertefri død ikke skader dem, og ser bort i fra lidelseshistorien som ligger bak kjøttproduktene, noe som burde tiltrekkes hans oppmerksomhet siden han er utilitarist.

Avliving (drap) av ikkemenneskelige dyr er vanlig rutine når mennesker er ferdig med å utnytte dem, eller den siste utnyttingsfasen hvor kroppsrestene kan nyttiggjøres videre. Dyrs evne til å føle er ikke et mål i seg selv, men en evne som tjener formålet å holde vedkommende i live. Frivillig kan dyr utsette seg for ekstreme lidelser for å redde livet, en rev fanget i en fotsaks kan gnagen av seg foten for å slippe unna. For dyrene er deres eget liv og utfoldelse det viktigste, derfor burde det også være det for alle som respekterer dyr og vil jobbe for deres sak.

Bokomtale: Animals as Persons (2008)

Animals as Persons – Essays on the Abolition of Animal Exploitation

Gary L. Francione

Columbia University Press 2008

235 sider

Animals as Person er en bra inngangsport til Gary Francione sitt forfatterskap og innføring i hans dyrerettighetsfilosofi. Francione er professor i juss på Rutgers University School of Law-Newark i New Jersey.  Dette er en samling av syv essayer hvor han presenterer sine tidligere verk og svarer på kritikk.  En annen bok av han som er hyllet for å være en ypperlig introduksjon til dyrerettigheter er Introduktion to Animal Rights – Your child or the dog? (2000). En bokomtale av den kan leses her.

Gary Francione er kjent for sin abolisjonistiske dyrerettighetsteori og kritikk av dyrevelferdsreformer. Hans absolutte forkastelse av dyrevelferdsarbeid er kontroversiell, også for store deler av dyrerettighetsbevegelsen. Filosof Gary Steiner skriver forordet og beskriver Francione som en ikonoklast i et miljø med stagnerende dyreetisk tenkning.

Siden Animals as Persons er en slags oppsummering av Franciones forfatterskap blir denne bokanmeldelsen også en generell innføring i hans tenkning. Derfor gir jeg en innføring i Franciones grunnideer først for så å si litt om hvert essay.

Boken fungerer som en god generell introduksjon til dyrerettigheter. Den har en enkel og oversiktlig oppbygging, hvert essay avslutter med en oppsummerende konklusjon, bakerst har boken en referanse guide til utvalgte emner som går igjen. Hver av de syv delene er viet et bestemt tema og knyttes til bestemte deler av forfatterskapet og debatter forfatteren har vært i. Siden essayene står for seg selv, enkelte har vært publisert tidligere (men har noen oppdateringer), er det en del overlapping og gjentagelser i stoffet. Francione har en rett frem, konkret, klar og logisk argumentasjon som er lett å følge.

Franciones abolisjonistiske teori

Tre sentrale begreper som brukes er ”welfarism”, ”new-welfarism”, og ”abolitionism”. Jeg kan oversette det med dyrevelferdsposisjonen, en fornyet versjon av den, og den abolisjonistiske dyrerettighetsposisjonen. Francione skiller mellom ”bruk” og ”behandling”. Dyrerettighetsetikken problematiserer bruken av dyr og ender opp med å ta avstand fra den – dyrerettighetsetikken er altså abolisjonistisk. Ikkemenneskelige dyr brukes til så mangt, produksjon av mat, klær, billige arbeidskraft, underholdning og dyreforsøk. Det innbærer å ofre deres interesser og velferd hvis det kan tjene menneskers interesser og velferd. Mennesker brukes ikke til slikt, det er forbudt, hvis de hadde blitt det hadde det blitt anerkjent som slaveri.

Dyrerettighetsetikken er en fundamental annerledes etikk enn dyrevelferdsetikken, som ikke stiller spørsmål om selve bruken av dyr, men kun hvordan de skal behandles innenfor bruksformene. Dyrevelferd er altså en etisk posisjon som forsvarer utnytting av ikkemenneskelige dyr men tar avstand fra det den oppfatter som ”unødvendig” lidelsespåføring eller skading av dem. Det den ikke vurderer er om selve bruksformene i seg selv er unødvendige. Det er de hevder Francione. Han bruker betegnelsen ”moralsk schizofreni” til å beskrive våre holdninger til andre dyr. Når vi sier at de skal skånes for ”unødvendig lidelse” må vi slutte å spise og forbruke dem hvis vi skal være konsekvente, for det er helt klart ikke nødvendig selv om det er inngrodde vaner.

Dyrerettigheter er en etisk posisjon som forsvarer dyrs rett til å leve på egne premisser uten menneskelig kontroll og dominans.  Hvordan dyrene behandles når de først er gitt en bruksfunksjon i menneskesamfunnet er av sekundær betydning, det er selve bruken av dem som krenker deres verdighet, er umoralsk og må avskaffes. Derfor er veganisme sentralt for dyrerettighetsforsvarere. Hvis du mener at utnytting av dyr ikke er moralsk legitimt da er det logisk at du slutter med å utnytte dem i ditt daglige liv.

Fenomenet ”new-welfarism” har en mellomposisjon. Den består av dem som definerer seg som dyrerettighetstilhengere samtidig som de ser på dyrevelferdsstrategier i form av ”forbedring” av dyrenes fange- og avlivingsforhold som mest passende fremgangsmåte. Tenkningen som ligger bak den posisjonen går ut på at skrittvise lindringer av dyrs lidelser utgjør en forbedring i retning mer etisk behandling av dem som på sikt kan ende i at de gis full moralsk status og at bruken avskaffes fullstendig. Disse foretrekker å jobbe med politisk lobbyvirksomhet og å utøve press på de dyreutnyttende næringene for å presse gjennom reformer i form av større bur, mer tilgang til uteareal, mindre smertefulle avlivingsmetoder og lignende. Om den metoden sier Francione: den virker ikke.

Så lenge dyr gis en bruksfunksjon, så lenge de har juridisk status som eiendom vil ikke dyrevelferdsreformer ha noen innvirkning på å redusere lidelsen i vesentlig grad eller å avskaffe utnyttingen, hevder Francione. Så lenge dyr er eiendom vil lønnsom og effektiv utnytting av dem være politisk førsteprioritet. Derfor vil velferdsreformer kun bli innført i den grad de bidrar til mer effektiv utnytting av dyrene og gir den et ”etisk” alibi til å kunne fortsette. Så lenge dyrevernbevegelsen har eksistert, siden 1800- tallet, har den prøvd å forbedre velferden til dyrene som utnyttes – og vi utnytter flere dyr på mer brutale måter i dag enn noen gang i historien, hevder Francione. Det er en fundamental forskjell mellom å regulere dyreutnyttingen som tilhengere av ”new-welfarism” driver med og det å skulle avskaffe den. Kampanjer for å forby enkeltstående former for dyreutnytting, for eksempel pelsproduksjon, som blir fremstilt som spesielt unødvendig og grusomt, rammes også av Franciones kritikk. Det er en form for ”new-welfarism”. Ofte fremmer de ikke et budskap om avskaffing av dyreutnytting kun enkelte typer av den. Det er den fæle behandlingen som settes i søkelyset, ikke den grunnleggende bruken.

Francione mener vi trenger en ny abolisjonistisk bevegelse, som ikke legger skjul på dens mål, som aktivt promoterer veganisme, som førsteprioritet er å drive holdningsarbeid for å skape en bred oppslutning om dyrerettigheter og ikke er villig til å inngå kompromisser med dyreutnyttingens næringer og myndigheter.

Essayene

Nå tilbake til hvordan boken er lagt opp. Introduksjonen går inn på grunnideene slik jeg har risset dem opp, forskjellen mellom bruk og behandling, skillet mellom regulering av dyreutnytting og avskaffing av dyreutnytting. Francione skriver også om den dyreetiske debattens historiske og filosofiske bakgrunnen. Han viser hvordan hans dyrerettighetsteori skiller seg fra utilitarisme, feministisk omsorgsetikk og filosofene Peter Singer og Tom Regan. Bokens essays presenteres. Nedenfor skriver jeg litt om hver del.

Første kapittel, ”Animals – Property og persons?”, argumenter for at hensyn til dyr aldri vil bli tatt virkelig alvorlig så lenge de er eiendom. Å balansere interessene til en eier med interessene til hans ”eiendom” går ikke an å utføres på en rettferdig måte. Å tillegge ikkemenneskelige dyr full moralsk status vil si å tillegge dem status som personer. Personer kan ikke eies. Denne teksten er et resyme av Introduktion to Animal Rights – Your child or the dog? (2000).

Andre tekst består av refleksjoner rundt hans verk Animals, Property, and the Law (1995), og Rain Without Thunder (1996). Der svarer han på kritikk som har kommet mot hans oppfatning om at eiendomsstatusen er et hinder for etisk behandling av dyr. Spesielt fra juristen Cass Sunstein. Franscion går også gjennom en rekke dyrevelferdsreformer som har blitt innført i USA og hevder de ikke har resultert i noen konstruktiv forbedring av hvordan dyrene behandles.

Tredje essay går inn på betydningen av ”sentience”, følelser eller sanselighet, som er Franciones eneste kriterie for moralsk relevans. Slike skapninger kan oppleve glede og smerte, Francione mener at besittelsen av følelser også automatisk gir vedkommende en interesse i sitt eget liv og derfor status som rettighetsbesitter. Han kritiserer teorier som krever mer av dyr, som en mental struktur som ligner menneskets, for å kunne ha full moralsk status. Disse kriteriene er ofte speciesistiske.

I fjerde del besvarer Francione mer av kritikken fra professor Cass Sunstein. Sunstein er en representant for dyrevelferdsposisjonen, han hevder mennesker kan bruke andre dyr selv om det ikke er nødvendig, at avliving ikke er etisk problematisk fordi ikkemenneskelige dyr angivelig ikke har en interesse i å fortsette livet sitt. Han hevder også at hold av dyr som eiendom kan være et gode for dem, siden de blir passet på. Sunstein mener vi bør støtte dyrevelferdsreformer for å stanse den verste lidelsen dyrene utsettes for, men at de ikke kan gis likestilt moralsk status som mennesker.

Kapittel fem handler om medisinsk dyreforsøk. Francione argumenter for at hvis vi skal være konsekvent når vi hevder at dyr skal beskyttes mot unødvendig lidelse, da må vi slutte å spise dem og deres produkter. For det er åpenbart ikke nødvendig. Medisinsk dyreforsøk derimot forsvares ofte med at det er nødvendig for å forske frem medisiner som kan redde menneskeliv. Francione innrømmer at dette argumentet har mer substans enn alle andre argumenter for dyrebruk. Her legger han ut om hvorfor det likevel ikke kan forsvares moralsk. Vi har en direkte plikt til ikke å utøve vold mot andre følende skapninger, som er rettighetsbesittere. Det samme kan ikke sies om å støtte veldedighet eller hjelpeprosjekter, i hvert fall ikke når de baserer seg på å ofre enkelte individer for å redde andre.

Økofeminisme og omsorgsetikk er temaet for det sjette essayet. Det er en svært kritisk bokanmeldelse av tekstsamlingen Beyond Animal Rights: A Feminist Caring Ethics for the Treatment of Animals (1996). Dens bidragsytere vil utfore en feministisk etikk for dyrs rettigheter eller frigjøring. Josephine Donovan, Carol J. Adams, Marti Kheel, Kenneth Shapiro og Brian Luke er blant dem. Men boken går ikke ”beyond” dyrerettigheter hevder Francione og peker på uklarheter, inkonsistens og reaksjonære holdninger i tekstene; omsorgsetikken kan virke positivt i å utvikle empati med dyr, men den kan ikke gi dem noen beskyttelse som går lenger enn rettigheter, tvert i mot virker flere av dens argumenter legitimerende på dyreutnytting og ligner på en form for ”new-welfarism”. Jeg tenkte litt av det samme når jeg las Beyond Animal Rights, og Francione retter søkelys på mange reelle svakheter ved den. Likevel ignorerer eller undervurdere han mange av dens styrker. Avgrensningen mellom økofeminisme og omsorgsetikk er uklar for det er ikke akkurat det samme, men Francione slår dem i ett.

Siste og syvende del er viet betydningen av lik iboende verdi, som alle følende dyr besitter, ifølge Francione. Her gås det inn på hypotetiske livsbåtscenarioer – en ynglingsbeskjeftigelse hos mange filosofer. Francione forsvarer at det å velge å redde et menneske i en krisesituasjon fremfor et ikkemenneskelig individ, noe de fleste sannsynligvis ville gjort, når en må velge å redde livet til kun en av dem, ikke betyr at vi som regel kan sette hensyn til mennesker over hensyn til ikkemennesker. For eksempel som unnskyldning for å legitimere institusjonalisert dyreutnytting. Han kritiserer også Tom Regans dyrerettighetsteori for å rangere menneskets verdighet over andre dyrs, i den forstand at Regan påstår at døden for et menneske stort sett er et større tap for mennesket, enn døden ville vært for et ikkemenneske som angivelig ikke har et like ”rikt” psykologisk liv. Vi kan ikke vite det, hevder Francione, og det er ikke rettferdig å bruke menneskets mentale konstitusjon som målestokk for å vurdere hvor rikt psykologisk liv ikkemenneskelige individer måtte ha. Det blir nok en form for speciesisme.

Tom Regans erklæring for dyrs rettigheter

Denne talen av Tom Regan er imponerende – sylskarp og flammende. “The Torch of Reason, the Sword of Justice” – en tittel på en annen av hans tekster – er en treffende beskrivelse.

Foredraget – Animal Rights Bill – er fra en konferanse i London holdt i 1989 av Royal Institute of Great Britain. Debatten stilte spørsmålet: “Does the animal kingdom need a bill of rights?” Bortsett fra den amerikanske filosofen Tom Regan, holdt også teologen Andrew Linzey og psykologen Richard Ryder innlegg til støtte for en
rettighetserklæring for ikkemenneskelige dyr. Germaine Greer (som ellers har mye fornuftig å si), Mary Warnock og Steven Rose argumenterte imot.

Imponerende er også Regans avslutning og oppsummering av debatten, hvor han knuser motpartens argumentasjon noe så innmari. Det er en fryd å se. Her har jeg lagt ut Regans første tale og den med motinnleggene som avsluttes med Regans svar. Til forsvar for motdebattantene må det sies at det bare er utdrag av deres innlegg som er tatt med, men det som vises sier sitt. De svarer egentlig ikke på de argumentative utfordringene som dyrerettighetsfilosofien reiser, men går rundt grøten.

Regan har sagt om debatten at det var en stor og minneverdig begivenhet for han. Den fikk mye oppmerskomhet, salen var fullpakket og begivenheten ble kringkastet av BBC på en av de nasjonale kanalene. Det var første gang han direkte adresserte så mange med sitt forsvar for dyrs rettigheter. Tom Regan var den første i nyere tid til å reise spørsmålet om dyrs rettigheter innen moralfilosofien og gi det et solid forsvar i The Case for Animal Rights (1983).

Talene er lagt ut på utube.

Bokomtale: Nature Ethics (2008)

Nature Ethics – An Ecofeminist Perspective

Av Marti Kheel

Rowman & Littelfield Publishers 2008

337 sider

Økofeminismen er en filosofi som har vært med på å utfordre speciesisme og dyreutnytting. Økofeminister har hevdet det er sammenfall mellom historiens devaluering av kvinner, naturen og ikkemenneskelige dyr. For eksempel har eiendomsinstitusjonen definert både husdyr og kvinner som menns eiendom. Jakt og kjøttspising har også klare analogier til voldtekt og pornografi ifølge feministen Carol J. Adams. Økofeminister er opptatt av å forstå konteksten og fellesnevneren til forskjellige former for undertrykkelse, og mener å finne det i patriarkiet. Det patriarkalske samfunn har en mentalitet og struktur som er dualistisk, hierarkisk og undertrykkende. Det har et kjønnshierarki hvor menn troner over kvinner og et artshierarki hvor mennesket troner over ikkemenneskene og resten av naturen.

Økofeminister forsvarer egalitære og økologiske løsninger. De fremhever betydningen av sosiale relasjoner og følelser, og beskylder den teknologiske rasjonalitet og industrisamfunnet for å virke destruktivt og fremmedgjørende. Flere har derfor en kritisk holdning til teknologi og en del heller mot anarkismen. Økofeminismen er ikke en homogen “lære”, men forskjellige filosofier og teoretiske tilnærminger som deler visse grunntrekk. Begrepet økofeminisme ble først lansert av den franske feministen Françoise d’ Eaubonne i 1974. Ikke alle økofeminister har gitt sin støtte til bevegelsen for dyrs rettigheter og frigjøring, men Marti Kheel er altså en av dem.

Marti Kheel har skrevet flere artikler om økofeminisme, dyreetikk og vegetarianisme, og var med på å stifte Feminists for Animal Rights i California 1982. Kheel har doktorgrad i religionsstudier. Nature Ethics – An Ecofeminist Perspective er hennes første bok. Den kan leses mer om og bestilles på martikheel.com.

I Nature Ethics går Marti Kheel gjennom det dominerende natursynet til miljøbevegelsen. Det er en utbredt verdsetting av biologisk mangfold og økologisk balanse som kombineres med likegyldighet til de ikkemenneskelige individenes liv og død. Den kommer til utrykk i forsvar for husdyrbruk, karnivorisme, jakt og fiske. En slik miljøverner vil svare at respekt for individuelle dyr er inkorporert i respekten for den økologiske helheten som vedkommende inngår i. Det stiller Kheel seg kritiske til. Det er en liten trøst for individet som blir skutt fordi jegerne vil “regulere bestanden”. Det individuelle dyret er ikke interessert i abstraksjoner om sin egen art men i sin umiddelbare overlevelse og utfoldelse. Denne type miljøverntenkning er også typisk preget av en fatalistisk naturalisme om at drap og kjøttspising er naturlig, og mennesker like godt kan jakte og spise dyr fordi andre dyr gjør det.

Marti Kheel hevder det ikke er økologisk bevissthet som ligger bak slike verdivurderinger, men en maskulinistisk ideologi som foretrekker kognitive abstrakte konstruksjoner og transcendens fremfor direkte individuelle og emosjonelle hensyn. Ideologien verdsetter økologiske systemer og helheter over og på bekostning av hensyn til ikkemenneskelige individer.

Nature Ethics går gjennom og analyserer natursynet til fire fremstående miljøvernteoretikere, Theodore Roosevelt, Aldo Leopold, Holmes Rolston III, og Warwick Fox. Kheel bruker kjønnsforskning om maskulinisme – konstruksjonen av den mannlige identitet – til å vise hvordan den påvirker tenkningen deres. Den amerikanske økologen Aldo Leopold er kjent for å “tenke som et fjell”. Kheel har et mer jordnært syn på det og viser hvordan han “tenker som en mann”.

Boken er omfattende og kunnskapsrik med mange referanser til kjønnsforskning, feminisme, antropologi og den økologiske litteraturen. Etter innledningen hvor Kheel gir oversikt over kunnskapsfeltet, begrepene, metodene og hypotesene sine, ser hun på forskning om maskulin identitet i andre kapittel, før de fire miljøvernteoretikerne behandles i vær sin del. I siste kapittel går hun inn på økofeminismen potensiale til å konseptualisere en alternativ holistisk filosofi som ikke devaluerer ikkemenneskelige individer. Veganisme blir tillagt en sentral betydning. Økofeminismen er generelt skeptisk til statusen som tillegges rasjonalitet, abstrakte og universelle regler innen moralen. Men Kheel mener veganisme er utrykk for medfølelse for dyr som økofeminister og andre bør fremme.

Boken er teoretisk kompakt, innovativ og interessant for alle som er opptatt av miljøvern, feminisme, dyreetikk, vegetarianisme, og disse feltenes overlappinger. Det er en viktig og kraftig innvending mot miljøbevegelsens speciesisme. En anmeldelse den skrev jeg også i NOAHs Ark (medlemsbladet til NOAH) nr. 3. 2008.