Moral, mat og sex

Det er mange formål vi bruker dyr til, som påfører dem ubehag, smerte og død i prosessen. Noen er mer stuerene enn andre. Det som vanligvis blir anerkjent som dyremishandling er ikke nødvendigvis den behandlingen  som skader dem mest. Kulturer, tradisjoner og lover definerer og bestemmer hvilke type vold mot dyr som er legitim og får det autoriserte stempelet “dyrevelferd” og hvilke type vold som blir plassert under “dyremishandling”.

Her fortsetter jeg med å problematisere dyresex og dyrespising. Jeg forstår det vekker endel reaksjoner. Mange reagerer sterkt mot bruk av dyr til sex, og det er bra, jeg er helt enig i at det burde forbys på linje med pedofile overgrep. Men sett i perspektiv er det og de andre dyrevernsakene som lett får oppslutning, kun en brøkdel av samfunnets dyremishandling, og det verste blir ikke stilt spørsmål ved. Folk fråtser i kjøtt, kroppsdeler, animalske sekreter og andre slakteprodukter som aldri før.

Når det gjelder formålet “mat” er det få grenser for hva vi tilater oss å gjøre med andre dyr. “Vi trenger mat for å overleve”, sies det. Ingen er uenig i det. Men kun de mest uopplysten om ernæringslære tror at vi ikke kan leve sundt på vegetarisk føde. Det er så lite refleksjon rundt konskvensene av vår matpolitikk. Både dyreetisk, miljøvernsmessig i forhold til mer rettferdig fordeling, er kjøttnormaliteten en ideologi som blender for de mest effektive løsningene.

Vi har mer tabuer rundt sex enn mat. Å ha sex med ikkemenneskelige dyr blir sett på som skittent, sykt, umoralsk og hensynsløst. Hvorfor blir ikke utnytting, drap og spising av dyr sett på som det? I stor grad tror jeg det kommer mer av folks forhold til seksualitet enn av deres forhold til dyreetikk. Det er ikke noe mer edelt ved å utnytte dyr til mat enn å utnytte dem til sex. Begge deler er utnytting og skader dem (matproduksjonen åpenbart mest) og er ikke nødvendig.

Det er moralske motiver til motstanden mot dyresex. Og det er en god indikasjon. Når jeg merker slike reaksjoner, enten det er mot dyresex, tyrefekting, pelsproduksjon, slakt av katter og hunder i asia, eller andre populære saker, hender det jeg spør: hvorfor er dette så mye verre enn det du spiser?

Å stille folk i forlegenhet for at de ikke er perfekte er sansynligvis ingen god strategi. Jeg tenker endel på hvordan en mest effektivt kan bedrive aktivisme for dyrs rettigheter uten å ty til en moraliserende holdning. Men det er så mye dobbeltmoral og speciesisme i forestillingene om hva som er etisk akseptabelt og hva som ikke er det, i forhold til dyreetikk. Å vise inkonsekvensen, å kaste lys over de skjulte overgrepene, er noe av det viktigste vi kan gjøre. Det jeg lurer på er hvordan dyrerettighetsforsvarere best kan forholde seg til slike dyrevernsaker, å ta tak i den empatien som er der, å løsrive den fra konvensjoner og lover, å få den til å reagere mot all vold og urettferdighet.

Sadisten Simon

Enkelttilfeller av grotesk dyremishandling kommer jevnlig i medias søkelys. Det vekker lett sterke reaksjoner i folk. Men dyremishandling blir sjelden problematisert mer inngående. Det blir ikke tatt så alvorlig, det blir ikke prioritert. Mange reagerer negativt mot dyremishandling fordi de blir estetisk støtt av det, de syns blod og gørr er ekkelt, og liker ikke brutale mennesker. Det er ikke så mange som motsetter seg dyremishandling av etiske hensyn, av hensyn til dyrene selv, ikke når det krever noe av dem, som å slutte å spise dyr.

“Hva er egentlig dyremishandling?” var det en annen blogger som spurte for en stund siden. Jeg blir også ofte slått av hvor merkelige oppfatninger mange har av hva dyremishandling er. Som regel ses det på som noe “de andre” gjør, noe som utøves av kriminelle, sinnsforvirrede, avvikere, og utlendinger. Noe som ser vekk i fra de største skadene mennesker faktisk påfører ikkemenneskelige dyr ikke utøves av kriminelle psykopater, men av vanlige mennesker som gjør jobben sin, driver “business as usuall”, innen husdyrbruk, fiskerivirksomhet, forsøkslaboratorier og slakterier. Mennesker som følger lover, tradisjoner og vaner, og spiser den standariserte animalske dietten.

“Simon the Sadist” er en figur som dukker opp i dyrerettighetsteoretiker Gary Franciones tekster. Det er et eksempel Franicone gir for å illustrere hvordan vi tenker om dyremishandling. Sadisten Simon er nært bilde mange har av en dyremishandler. Han liker å pine katter og hunder, får “kicks” av å se dem vri seg i smerte. “Sadist” er ikke bare et skjeldsord, sadisme er en anerkjent psykologisk tilbøyelighet. Poenget er at Simon blir tilfredstilt av å pine dyr. Hvorfor er det galt? Hvordan skal vi besvare Simons insistering på at han bare må fortsette med hobbyen sin?

Det er her vi kommer opp i problemer ifølge Francione, for mange av oss har ikke noe fornuftig å si. Kanskje er Simon enig i regla som sier at “dyr skal skånes for unødvendig lidelse”, men som sadist har han jo visse “behov”. Hvis han skulle sluttet med det hadde han måtte gi opp personlige gleder. Hvorfor skal han gi opp beskattede personlige fordeler av hensyn til noen andre? Er det mulig å si at Simons hobby er unødvendige?

Poenget er at ingen trenger å påføre dyr smerte og død, men vi gjør det likevel. Det er ikke vits med en regel som sier at noen skal skånes for unødvendig lidelse når vi står fritt til å definere “nødvendig” slik vi vil. Det er det som gjøres.

Vi er ikke noe mindre dyremishandlere enn Simon, når vi velger å støtte pining og drap av dyr ved å betale for det, når vi kjøper deres kroppsdeler i butikken. Den overveldende volden, smertene, drapene, som ikkemenneskelige dyr utsettes for å vårt samfunn – altså den største dyremishandlingen – utøves ikke av avikere som Simon, men av vanlige lovlydige arbeidere og konsumenter. Folk som “goes with the flow”. Folks tro på at de trenger kjøtt er som Simons tro på at han trenger å torturere dyr. Smaken av kjøtt er en like simple unnskyldning for å støtte overgrep, som Simons sadistiske “kicks”.

Det er bevist at mennesker ikke trenger å spise animalske produkter av ernæringsmessige hensyn. Vi har ingen unnskyldning lenger.

Earthlings

Hvis du tror at vi lever i et sivilisert samfunn, kan kanskje denne filmen få deg på andre tanker. Earthlings er lagd av Shaun Monson, fortellerstemmen er av Joaquin Phoenix, musikken er av Moby, og den ble utgitt av Nation Earth i 2005.

Earthlings er en sterk film. Dens begynnelse og slutt er vakker, innsiktsfull, og inspirerende. Dokumentasjonen i midten derimot er grusom. Fortellerstemmen til Phoenix er beroligende å høre på gjennom det hele, klar, kritisk, reflekterende og empatisk, når jeg konsentrerer meg om den er det lettere å se bildene.

Earthlings eller jordboere er ord som inkluderer alle følende vesener på planeten. Vi er alle jordboere. Filmen begynner med et panoramisk perspektiv på jordkloden og dens beboere, med fantastiske scener av natur- og dyreliv. Det gås inn på forskjellene og likhetene mellom jordboerene, og deres moralske relevans. Menneskets underkuing av andre jordboere og speciesismens rolle belyses i sammenheng med rasisme og sexisme. Innledningens filosofiske og poetiske betraktninger er verdt å få med seg, selv for dem som ikke orker å se hele filmen.

Det er ikke isolerte tilfeller av dyremishandling som vise, men de industrielle standardene for dyreutnytting. Filmen går gjennom mange praksiser, hvordan dyr brukes som kjæledyr, mat, klær, dyreforsøk og undeholdning. Vi ser dokumentasjon fra Spania, Japan, USA og midtøsten. Jeg har aldri sett så fæle scener før, av dyr som pines, slaktes og av mennesker som åpenbart nyter det. Den får meg til å bli interessert i ondskap som et fenomen.

Mer kan leses på nettsiden: http://www.earthlings.com/. Filmen kan også bestilles fra NOAH.