Dyrepoliti

Kravet om dyrepoliti er en slik sak folks dyrevernengasjement lett kanaliseres inn i. Jeg er svært negativ til det. Som vanlig vil en ikke ta tak i hovedtrekkene/grunnprinsippene (spesiesisme) bak samfunnets behandling av ikkemenneskelige dyr, men i stedet flikke på detaljene; ikke gå inne for å forandre seg selv og sin livsstil, men heller skylde på andre.

Det gis inntrykk av at dyremishandling er forbudt, at det er kriminelt, og at problemet er at loven ikke håndheves bra nok. Eventuelt at dyremishandling lett kan bekjempes med enkle lovendringer. Det fremstiller problemet som mye mindre enn det det er. På den måten virker forslaget om dyrepoliti som en lynavleder og skylapp.

Bruk og mishandling av dyr er dypt ingravert i samfunnsordningen vår. Politi kan ikke få bukt med det, de er dens forsvarere. Noen ganger prøvd å med makt redde dyr bra bur og slakt? Bøndene/slakteriarbeiderene/dyrebutikkbetjeningen vil ringe politiet som komme etter deg. Og de gir deg ingen pokal eller medalje, men straff.

Kravet om dyrepoliti fremstiller problemet som kriminalitet, og løsningen som mer regulering, lovlydighet og politi. Problemet er faktisk det motsatte.  Menneskers hang til normalitet, komformitet, tradisjoner og lydighet er et større hinder.  Det gjør at de fleste lukker øynene for grusomheter i samtiden. Fordi det krever for mye av dem å ta det inn over seg og å ta et personlig oppgjør med det som resulterer i å måtte gå mot strømmen. Den verste mishandlingen som skjer er lovlig og utføres rutinemessig mot dyr i avlsanlegg, slakterier, laboratorier og kjøttforetninger. En vanlig diett/livsstil med kjøtt og animalske produkter står for langt mer unødvendig død og lidelse, enn en psykopats underholdningsdrap av en katt eller hund. Selv om det kun er sistnevnte tilfelle som vekker de flestes moralske provokasjon. Lovbrudd som sivil ulydighet kan faktisk være på dyrenes side, når aktivister bryter seg inn og redder/stjeler dyr fra fangenskap.

Problematisering av normaliteten er noe av det viktigste dyrerettighetsforsvarere kan gjøre. Dessverre gjøre det ikke så mye av det. Fokuset glir lett til dyremishandling som er avvik og eksesser. Det er lettere å få populær oppslutning om slikt, men samtidig blir det veldig overflatisk, siden det ikke blir en grunnleggende utfordring av spesiesismen.

Bokomtale: Global Harms (2008)

Global Harms
- Ecological Crime and Speciesism
Red. Ragnhild Sollund
Nova Science Publishers 2008

Global Harms er en viktig bok som aktualiserer den akutte klimakrisen samtidig som den reiser de store spørsmålene: Hvilken status tillegger vi naturen og de ikke-menneskelige dyrene? Bør den revurderes? Og hvilke skritt bør tas for å beskytte dem?

Mens et enkelte avfeier miljøvernsiden i klimadebatten som dommedagsprofeter uten god nok dokumentasjon, mister planeten 50 arter hver eneste dag. Innen 2020 vil sannsynligvis 10 millioner arter ha blitt utryddet, oppgir en av bokens bidragsytere. For mange skapninger er det allerede dommedag. Det samme er tilfelle på det individuelle plan, hvor ca 50 milliarder landdyr drepes hvert år på verdensbasis, for at mennesker skal få animalske produkter. Og dette tallet er økende.

Global Harms problematiserer menneskets ødeleggelse av planeten og dens beboere fra et kriminologisk perspektiv. Redaktøren Ragnhild Sollund er kriminolog og forsker ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring). Totalt er det åtte bidragsytere til boken, og de spenner over et vidt spekter av fagfelt. Artiklene som er representert dekker områder som filosofi, sosiologi, pedagogikk, kriminologi og statsvitenskap. Det er elleve kapiteler som tar for seg hvert sitt tema. En styrke ved Global Harms er dens tverrfaglige innfallsvinkel, at de forskjellige bidragene spenner vidt, men griper inn i hverandre.

Spesiesisme – vår nedvurderende diskriminering av ikke-menneskelige arter – fremheves som et essensielt begrep for forståelsen av problemene som tas opp i Global Harms. Forholdet mellom øko-kriminalitet og spesiesisme er to sider av samme mynt med felles årsaker, skriver redaktør Sollund. Tekstsamlingen er et tverrfaglig prosjekt, men har fokus på ”grønn kriminalitet” og dens betydning for kriminologien. Det som legges i ”grønn kriminalitet” eller ”øko-kriminalitet” er ikke kun aktiviteter som er ulovlige, men også dem som virker ”skadevoldende” på naturen og dens skapninger, aktiviteter som eventuelt burde kriminaliseres. Denne utvidede definisjonen av kriminalitet forsvares av kriminologene Sollund og Nigel South – for alvorlige økologiske skader som rammer miljø, dyr og fattige mennesker utøves nettopp med loven i hånd av konserner og myndigheter.

I tillegg til introduksjonen skriver Sollund også et kapittel om spesiesismens årsaker. Her støtter hun kriminologene Piers Beirn og Gertruui Cazaux i at dyremishandling og spesiesisme bør inkluderes i kriminologiens felt, at det bør problematiserer på samme måte som rasisme og sexisme. Hun bruker sosiologene Zygmunt Bauman og Stanley Cohen sine studier av vold og overgrep for å se hvordan de kan kaste lys over dyremishandling. Spesiesismen er også under lupen til statsviter Per- Anders Svärd, som ser på hvordan den støttes opp om og videreføres både av dyrevernere og miljøvernere. Svärd viser hvordan den type diskurs undertrykker dyr ved å spille på lag med det filosof Iris Marion Young har kalt ”undertrykkelsens fem ansikter”. Spesiesismens forhold til andre former for undertrykkelse tas også opp av filosof Lisa Gålmark. Hun går tilbake til Aristoteles teori om slaveri, og viser hvordan ettertiden har brukt den til å legitimere undertrykkelse av både mennesker og ikke-mennesker. Gålmark bruker hans ideer til å formulere en teori om ”hyperutnytting”. Pedagog Helena Pedersens studie av hvordan studenter tilvennes aksept for dyreforsøksbasert undervising og forskning, viser hvordan dyr får status som ”bruksgjenstander” i en pedagogisk sammenheng, og hvilke konflikter det kan resultere i.

Kriminolog Tim Boekhout van Solinge presenterer i sine to bidrag empiriske studier av ulovlig hogst i Afrika og Indonesia. Han viser hvordan naturødeleggelser, jakt, utrydding av arter, og plyndring av ressurser henger sammen med sosiale konflikter, og hvor maktesløse lokale myndigheter i den tredje verden er i forhold til sterke økonomiske aktørers interesser i å omsette tømmer på det vestlige marked. Også kriminolog Martin O’Brien skriver om hvordan kapitalistiske interesser og konsumkulturen er drivkraften bak organisert kriminalitet. Samtidig problematiserer han hvor vanskelig det er å plassere spørsmålet om skyld med alle markedsmekanismene tatt i betrakting. Både produsenter, omsettere og konsumenter har blod på hendene. ”Hvordan kan kriminologien forholde seg til så kompliserte forbrytelser?” spør han.

Menneskets fornektelse av de enorme skadene som påføres natur og dyr er tema i mange av artiklene. Forholdet mellom vår innbilte virkelighet og den faktiske virkelighet analyseres av samfunnsforsker Simon Hallworth, når han ser på menneskets forhold til andre grupper dyr. Et lignende perspektiv har sosiolog Svetlana Stephenson når hun ser på et omplasseringssted for kjæledyr, hvor ”dyrevelferd” reguleringer krever en nådeløs avlivingspolitikk.

Til tross for en teoretisk dyptpløyende vinkling, er ikke Global Harms bare for kriminologistudenter, men har høyaktuelle og innovative bidrag som er interessante for alle som er opptatt av miljøvern og dyreetikk.

Denne bokanmeldelsen stod på trykk i NOAHs Ark nr. 1 2009.

Moral, mat og sex

Det er mange formål vi bruker dyr til, som påfører dem ubehag, smerte og død i prosessen. Noen er mer stuerene enn andre. Det som vanligvis blir anerkjent som dyremishandling er ikke nødvendigvis den behandlingen  som skader dem mest. Kulturer, tradisjoner og lover definerer og bestemmer hvilke type vold mot dyr som er legitim og får det autoriserte stempelet “dyrevelferd” og hvilke type vold som blir plassert under “dyremishandling”.

Her fortsetter jeg med å problematisere dyresex og dyrespising. Jeg forstår det vekker endel reaksjoner. Mange reagerer sterkt mot bruk av dyr til sex, og det er bra, jeg er helt enig i at det burde forbys på linje med pedofile overgrep. Men sett i perspektiv er det og de andre dyrevernsakene som lett får oppslutning, kun en brøkdel av samfunnets dyremishandling, og det verste blir ikke stilt spørsmål ved. Folk fråtser i kjøtt, kroppsdeler, animalske sekreter og andre slakteprodukter som aldri før.

Når det gjelder formålet “mat” er det få grenser for hva vi tilater oss å gjøre med andre dyr. “Vi trenger mat for å overleve”, sies det. Ingen er uenig i det. Men kun de mest uopplysten om ernæringslære tror at vi ikke kan leve sundt på vegetarisk føde. Det er så lite refleksjon rundt konskvensene av vår matpolitikk. Både dyreetisk, miljøvernsmessig i forhold til mer rettferdig fordeling, er kjøttnormaliteten en ideologi som blender for de mest effektive løsningene.

Vi har mer tabuer rundt sex enn mat. Å ha sex med ikkemenneskelige dyr blir sett på som skittent, sykt, umoralsk og hensynsløst. Hvorfor blir ikke utnytting, drap og spising av dyr sett på som det? I stor grad tror jeg det kommer mer av folks forhold til seksualitet enn av deres forhold til dyreetikk. Det er ikke noe mer edelt ved å utnytte dyr til mat enn å utnytte dem til sex. Begge deler er utnytting og skader dem (matproduksjonen åpenbart mest) og er ikke nødvendig.

Det er moralske motiver til motstanden mot dyresex. Og det er en god indikasjon. Når jeg merker slike reaksjoner, enten det er mot dyresex, tyrefekting, pelsproduksjon, slakt av katter og hunder i asia, eller andre populære saker, hender det jeg spør: hvorfor er dette så mye verre enn det du spiser?

Å stille folk i forlegenhet for at de ikke er perfekte er sansynligvis ingen god strategi. Jeg tenker endel på hvordan en mest effektivt kan bedrive aktivisme for dyrs rettigheter uten å ty til en moraliserende holdning. Men det er så mye dobbeltmoral og speciesisme i forestillingene om hva som er etisk akseptabelt og hva som ikke er det, i forhold til dyreetikk. Å vise inkonsekvensen, å kaste lys over de skjulte overgrepene, er noe av det viktigste vi kan gjøre. Det jeg lurer på er hvordan dyrerettighetsforsvarere best kan forholde seg til slike dyrevernsaker, å ta tak i den empatien som er der, å løsrive den fra konvensjoner og lover, å få den til å reagere mot all vold og urettferdighet.

Sadisten Simon

Enkelttilfeller av grotesk dyremishandling kommer jevnlig i medias søkelys. Det vekker lett sterke reaksjoner i folk. Men dyremishandling blir sjelden problematisert mer inngående. Det blir ikke tatt så alvorlig, det blir ikke prioritert. Mange reagerer negativt mot dyremishandling fordi de blir estetisk støtt av det, de syns blod og gørr er ekkelt, og liker ikke brutale mennesker. Det er ikke så mange som motsetter seg dyremishandling av etiske hensyn, av hensyn til dyrene selv, ikke når det krever noe av dem, som å slutte å spise dyr.

“Hva er egentlig dyremishandling?” var det en annen blogger som spurte for en stund siden. Jeg blir også ofte slått av hvor merkelige oppfatninger mange har av hva dyremishandling er. Som regel ses det på som noe “de andre” gjør, noe som utøves av kriminelle, sinnsforvirrede, avvikere, og utlendinger. Noe som ser vekk i fra de største skadene mennesker faktisk påfører ikkemenneskelige dyr ikke utøves av kriminelle psykopater, men av vanlige mennesker som gjør jobben sin, driver “business as usuall”, innen husdyrbruk, fiskerivirksomhet, forsøkslaboratorier og slakterier. Mennesker som følger lover, tradisjoner og vaner, og spiser den standariserte animalske dietten.

“Simon the Sadist” er en figur som dukker opp i dyrerettighetsteoretiker Gary Franciones tekster. Det er et eksempel Franicone gir for å illustrere hvordan vi tenker om dyremishandling. Sadisten Simon er nært bilde mange har av en dyremishandler. Han liker å pine katter og hunder, får “kicks” av å se dem vri seg i smerte. “Sadist” er ikke bare et skjeldsord, sadisme er en anerkjent psykologisk tilbøyelighet. Poenget er at Simon blir tilfredstilt av å pine dyr. Hvorfor er det galt? Hvordan skal vi besvare Simons insistering på at han bare må fortsette med hobbyen sin?

Det er her vi kommer opp i problemer ifølge Francione, for mange av oss har ikke noe fornuftig å si. Kanskje er Simon enig i regla som sier at “dyr skal skånes for unødvendig lidelse”, men som sadist har han jo visse “behov”. Hvis han skulle sluttet med det hadde han måtte gi opp personlige gleder. Hvorfor skal han gi opp beskattede personlige fordeler av hensyn til noen andre? Er det mulig å si at Simons hobby er unødvendige?

Poenget er at ingen trenger å påføre dyr smerte og død, men vi gjør det likevel. Det er ikke vits med en regel som sier at noen skal skånes for unødvendig lidelse når vi står fritt til å definere “nødvendig” slik vi vil. Det er det som gjøres.

Vi er ikke noe mindre dyremishandlere enn Simon, når vi velger å støtte pining og drap av dyr ved å betale for det, når vi kjøper deres kroppsdeler i butikken. Den overveldende volden, smertene, drapene, som ikkemenneskelige dyr utsettes for å vårt samfunn – altså den største dyremishandlingen – utøves ikke av avikere som Simon, men av vanlige lovlydige arbeidere og konsumenter. Folk som “goes with the flow”. Folks tro på at de trenger kjøtt er som Simons tro på at han trenger å torturere dyr. Smaken av kjøtt er en like simple unnskyldning for å støtte overgrep, som Simons sadistiske “kicks”.

Det er bevist at mennesker ikke trenger å spise animalske produkter av ernæringsmessige hensyn. Vi har ingen unnskyldning lenger.

Earthlings

Hvis du tror at vi lever i et sivilisert samfunn, kan kanskje denne filmen få deg på andre tanker. Earthlings er lagd av Shaun Monson, fortellerstemmen er av Joaquin Phoenix, musikken er av Moby, og den ble utgitt av Nation Earth i 2005.

Earthlings er en sterk film. Dens begynnelse og slutt er vakker, innsiktsfull, og inspirerende. Dokumentasjonen i midten derimot er grusom. Fortellerstemmen til Phoenix er beroligende å høre på gjennom det hele, klar, kritisk, reflekterende og empatisk, når jeg konsentrerer meg om den er det lettere å se bildene.

Earthlings eller jordboere er ord som inkluderer alle følende vesener på planeten. Vi er alle jordboere. Filmen begynner med et panoramisk perspektiv på jordkloden og dens beboere, med fantastiske scener av natur- og dyreliv. Det gås inn på forskjellene og likhetene mellom jordboerene, og deres moralske relevans. Menneskets underkuing av andre jordboere og speciesismens rolle belyses i sammenheng med rasisme og sexisme. Innledningens filosofiske og poetiske betraktninger er verdt å få med seg, selv for dem som ikke orker å se hele filmen.

Det er ikke isolerte tilfeller av dyremishandling som vise, men de industrielle standardene for dyreutnytting. Filmen går gjennom mange praksiser, hvordan dyr brukes som kjæledyr, mat, klær, dyreforsøk og undeholdning. Vi ser dokumentasjon fra Spania, Japan, USA og midtøsten. Jeg har aldri sett så fæle scener før, av dyr som pines, slaktes og av mennesker som åpenbart nyter det. Den får meg til å bli interessert i ondskap som et fenomen.

Mer kan leses på nettsiden: http://www.earthlings.com/. Filmen kan også bestilles fra NOAH.