Barnebok

That’s Why We Don’t Eat Animals (2009) av Ruby Roth er en flott illustrert barnebok om hvorfor folk blir vegetarianere og veganere. Jeg har ikke lest den selv, men skummet gjennom diverse anmeldelser på nett. Boken er på 48 sider og er anbefalt for barn fra fire til ti år. Bildene er spennende og morsomme. Det er litt tekst på hver side. Noe å gi i julegave?

That’s why We Don’t Eat Animals fokuserer på dyr som sosiale skapninger med familier. Den forteller om hvordan de lever i naturlig tilstand og setter det i kontrast med hvordan de lever i fangenskap, spesielt hvordan familiebåndene brytes. Boken forklarer:

“Vegetarianere er folk som ikke spiser dyr.Veganere er folk som ikke spise dyr eller noe som kommer fra et dyr (som egg, melk eller smør). Vi kjemper for en verden hvor alle jordboere har rett til å leve og vokse. Derfor spiser vi ikke dyr.”

Hver del tar for seg dyr som kyllinger, kalkuner, vaktler, ender, gjess, griser, kuer og fisker. Det gås også inn på hvordan dyreutnyttingen påvirker miljøet, regnskogen, havene og fører til artsutryddelse. Til slutt er det tips om hva en kan gjøre for å lære mer og hvordan utforske de vegetariske og veganske alternativene.

Boken er empatisk utført, den virker ikke skummel. Det er ingen bloddryppende bilder fra slakterier, de groveste detaljene fra dyreutnyttingen er utelatt.

Det eneste jeg er litt skeptisk til er det som står om kjæledyr. Alle dyr fortjener omsorgen og beskyttelsen vi gir våre kjæledyr står det. Det kan virke som det idealiserer kjæledyrforholdet. Det kan være positivt at en tar utgangspunkt i de båndene barn har til ikkemenneskelige dyr, men jeg kan se for meg at barn begynner å mase om å “få et dyr” når de leser/blir lest det.

Noen av boken sider kan sees på google.books.

Mer om Miljøpartiet De Grønne

Her fortsetter jeg å skrive om Miljøpartiet De Grønne (MDG) og De Grønne partiene (De Grønne har partier i mange land) sitt forhold til dyrerettigheter. Jeg vil få frem det positive i politikken nå når det snart er valg, samtidig som jeg vil problematisere dyrevernlinjen.

Flere dyrerettighetsforsvarere har sett til De Grønne partiene som arena for å ta opp dyrerettigheter. Det passer med deres grunnverdier om økologisk bevissthet, naturvern, sosial rettferdighet, ikkevold, vekstkritiske, ikkeantroposentriske og ikkematerielle verdier.

Som eksempel på et fremskritt, noe som kan virke som en bevegelse vekk i fra den “grønne speciesismen” jeg berørte i forrige post, kan nevnes en forandring i USAs The Green Partys platform fra 2008. Jeg ble gjort oppmerksom på dette her. Seksjonen om “etisk behandling av dyr”, ble flyttet fra å være under kapittelet om “Økologisk bærekraft”, til kapittelet om “Sosial rettferdighet”. Anerkjennelse av at etisk behandling av dyr er et spørsmål om rettferdighet og ikke om økologi er et fremskritt. I det kapittelet står det følgende:

“We reject the belief that our species is the center of the world, and that other life forms exist only for our use and enjoyment. Our species does not have the right to exploit and inflict violence on other animals simply because we have the desire and power to do so. Our ethic upholds not only the value of biological diversity and the integrity and continuity of species, but also the value of individual lives and the interest of individual animals.”

Den andre setninger virker spesielt kraftfull, den sier at mennesker ikke har rett til å utnytte eller utøve vold mot dyr kun fordi de har makt eller ønske om det. Vil ikke det får revolusjonære konsekvenser i praksis? Det er mange former for dyremishandling de vil forby, men det hellige kjøttet virker å stå uberørt. Følgende veganorienterte forslag ble desverre nedstemt:

“In the interests of the environment, health and non-violence, we encourage individuals to adopt a vegetarian or strict vegetarian (vegan) lifestyle. We acknowledge that it is not possible to practice animal farming in an ethical way since the end result is to send animals to slaughter. Accordingly, we support a ban on all animal farming. Until we eliminate all animal farming, we support rapidly phasing out confined animal feeding operations.”

Det sitter langt inne.  Selv når en kan få noen teoretisk overbevist om at utnytting og vold mot dyr er uetisk, er det likevel barrierer.  Selv om de gjør det klart at de vil avskaffe det industrielle husdyrbruket står de likevel fast på at husdyrbruk kan utøves “humant”, og ser ikke på drap som et alvorlig problem. Siden slik inkonsekvens lett oppstår mener jeg det er svært viktig å ha en grundig gjennomtenkt, tydelig og konsekvent måte å fremstille vårt budskap på.

Et lignende forslag om å oppmundre til veganisme ble også nedstemt i MDGs landsmøte i år.

Miljøpartiet De Grønne (MDG), grønn politikk og dyrs rettigheter

Det er valg snart og som vanlig har jeg problemer med å bestemme meg om jeg vil stemme blankt eller på Miljøpartiet De Grønne (MDG). Jeg heller nok til det siste, selv om jeg tviler på at partivalg vil kunne skape større samfunnsendringer. Makt korrumperer. MDG får alt for lite mediedekning, kun de rike partiene kan flotte seg med invaderende propagandamateriale i det offentlige rom. Til og med når jeg går på kino får jeg Frp i fleisen. Ikke særlig demokratisk. Så jeg skal si litt om MDG her og kritisere deres dyrevernpolitikk.

Den grønne politiske bevegelsen, med de grønne partiene, har kjerneverdier som bærekraftig utvikling, naturvern, sosial rettferdighet, ikkevold og grasrotdemokrati. Der er jeg ideologisk på linje. MDG oppgir retningslinjer som solidaritet med naturen, solidaritet med undertrykte, solidaritet med folk i andre land, og solidaritet med fremtidige generasjoner. De jobber for en strengere miljøvernpolitikk, vil ha økologisk jordbruk, innføre samfunnslønn, redusere forbruket, verne flere naturområder, gi folk muligheten til mer fritid og mindre arbeidstid. De vil ha mer fokuse på livskvalitet fremfor karriere- og pengejag. Mye bra.

MDG profilerer seg også som et dyrevernparti, og er dem som går lengst i dyrevernreformer. Men her faller jeg av. De prater systematisk om dyrs rettigheter, men det menes ikke en dyrerettighetsetikk. Det er den evinnelige retoriske bruken av “rettigheter” som brukes når en vil kjempe for en sak. En bruk som underminerer begrepets betydning. Dyr har ingen rettigheter hvis de undras moralske prinsipper om ikkevold og rettferdig behandling, prinsipper som skal være sentrale for den grønne ideologien. Det er en krenkelse av dyrs verdighet å påstå at en forsvarer deres rettigheter samtidig som en støtter utnytting og slakt av dem. Alle som forsvarer ikkevold og rettferdighet er inkonsekvente når de støtter husdyrbruk, jakt, fiske, og andre handlinger som skader og dreper.

Som i samfunnet forøvring er det ingen motstand mot utnytting av dyr i partiet. At det er legitimt å bruke dem til produksjonsformål tas liksom for gitt. Punktet om “Dyrs rettigheter” er i prinsipprogrammet oppført under del to, “Livsgrunnlaget”, det er altså menneskets livsgrunnlag. Ikkemenneskenes “rettigheter” er altså sekundære, underordnet menneskets rett til å leve av dem. MDG oppgir i sitt program at de tar avstand fra alle former for negativ diskriminering , men da tenkes det nok heller på alle bortsett fra speciesisme. Urettferdig diskriminering av ikkemenneskelige dyr tas ikke på alvor.

Samfunnets speciesisme forgifter også den grønne bevegelsen. Den har en spesiell “grønn speciesisme”, innbakt i en slags naturretorikk. Det blir ikke anerkjent som vold, undertrykkelse og drap, men omskrevet som “å høste av naturen”. Å reagere mot volden mot ikkemennesker blir omskrevet som “å fjerne/fremmedgjøre seg fra naturen”. Spesielt det å drepe/avlive ikkemenneskelige dyr blir sett på som verdinøytral, med argumenter om at “alle dør en gang”, “død er en naturlig del av livssyklusen”. Det er ingen uenighet om biologiske eller økologiske fakta her, selv om det blir fremstilt som det. Med utgangspunkt i denne naturalistiske fatalismen blir det et pressende spørsmål om hvorfor vi skal skåne dyr for lidelse, for det blir som regel forsvart. Siden lidelse også er en naturlig del av livet/naturen. Det reiser også spørsmål om hvorfor vi sier vi er for ikkevold, rettferdighet og hvorfor vi tar parti med undertrykte, når vi kan forsvare vår vold og predatoratferd med at den er naturlig.

Det er en sterk motivasjon i MDG å ta dyrehensyn på alvor, det ses i retorikken og arbeidet med dyrevernpunktene. At det ikke lykkes så bra kommer av at en unnviker de mest grunnleggende etiske problemstillingene i forhold til utnytting og vold mot ikkemenneskeskelige dyr. I stedet flyter engasjementet over i de mer “lette” og populære punktene, som forbud mot pelsdyroppdrett. Men jeg tror det fins et potensiale der til å utvikle dyrepolitikken i mer rettighetsorientert eller ikkevoldelig retning. Flere dyrerettighetsforsvarere bruker også å støtte strengere dyrevernpolitikk og partier som forsvarer det. Det hadde ikke jeg gjort hadde jeg ikke syntes det var mye annet bra i politikken. Det er svært viktig for dyrerettighetsbevegelsen å komme i dialog med og knytte bånd til andre sosiale bevegelser, som har lignende verdier, som rettferdighet, ikkevold, ikkeantroposentriske og biosentriske verdier.

Ikkevold og rettferdighet forplikter til etisk vegetarianisme/veganisme. For meg er det uforståelig hvorfor veganisme ikke får mer oppslutning i grønne- og miljøvernkretser, grunnet at vegetabilsk matproduksjon er mye mer ressursbesparende enn det animalske, og at respekt for dyrs ukrenkelige rettigheter vil være et robust vern mot miljø- og naturødeleggelser, siden det da vil være kriminell ødeleggelse av hjemmet til ikkemenneskelige rettighetsbesittere. Det må nevnes at MDG til en viss grad oppmuntrer til et mer plantebasert kosthold, men det er først og fremst basert på helse- og miljøvernargumenter og er ikke satt i forbindelse med ikkevold.

Fornektelse

 

 

“Norske pelsdyr har det bra” – Landbruksminister Lars Peder Brekk

 

 

 

Hvor det er grov vold er det også sterk fornektelse. Det som er bra med denne dokumentasjonen fra Nettverk for dyrs frihet er at den så tydelig avslører hvor gjennomført korrupte det statlige dyrevernet er. Det er også en positiv trend at folk selv utfører slike direkte aksjoner hvor de går inn å filmer virkeligheten på landets husdyrbruk i stedet for å stole på de offisielle versjonene fra myndigheter og næringer, som så klart ikke kan være nøytrale, siden de tross alt tjener penger på å utnytte dyr. Det representerer en demokratisering. Får håpe trenden sprer seg til andre dyreutnyttende næringer og slakterier. Jeg vet ikke om pelsdyroppdrett er “verre” enn andre former for husdyrbruk, selv om det er lett å tenke det når en ser slike dokumentarer. Men når vi ser hvordan dyrevernmyndighetene forvrenger informasjon vet vi hvert fall at det ikke er noen mulighet å vite hvordan ting er før en går å sjekker selv.

Folk reagerer lett på slike grusomme bilder, men jeg er usikker på signaleffekten. Det reiser utvilsomt opponionen for å forby pelsdyroppdrett, men jeg tenker på effekten i forhold til å skape bevissthet og oppslutning om dyrerettigheter. Det kommer mye ann på hvordan slike enkeltsakskampanjer vinkles. Dyremishandling er en integrert del av de fleste konsumenters livsstil. Folk vet at dyr avles for å slaktes og betaler for det, samtidig som de kjenner til at det finnes vegetariske alternativer. Men de bryr seg ikke om det. Å få folk til å begynne å bry seg om den informasjonen de allerede sitter på og stille spørsmål ved sine speciesistiske prioriteringer tror jeg er det viktigste.

 

Lenker:

http://www.dagbladet.no/2009/08/23/nyheter/innenriks/dyrevern/7780970/

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=570701  

 http://www.dagbladet.no/2009/08/27/nyheter/innenriks/pelsdyr/pels/7836485/

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=570847

Moral, mat og sex

Det er mange formål vi bruker dyr til, som påfører dem ubehag, smerte og død i prosessen. Noen er mer stuerene enn andre. Det som vanligvis blir anerkjent som dyremishandling er ikke nødvendigvis den behandlingen  som skader dem mest. Kulturer, tradisjoner og lover definerer og bestemmer hvilke type vold mot dyr som er legitim og får det autoriserte stempelet “dyrevelferd” og hvilke type vold som blir plassert under “dyremishandling”.

Her fortsetter jeg med å problematisere dyresex og dyrespising. Jeg forstår det vekker endel reaksjoner. Mange reagerer sterkt mot bruk av dyr til sex, og det er bra, jeg er helt enig i at det burde forbys på linje med pedofile overgrep. Men sett i perspektiv er det og de andre dyrevernsakene som lett får oppslutning, kun en brøkdel av samfunnets dyremishandling, og det verste blir ikke stilt spørsmål ved. Folk fråtser i kjøtt, kroppsdeler, animalske sekreter og andre slakteprodukter som aldri før.

Når det gjelder formålet “mat” er det få grenser for hva vi tilater oss å gjøre med andre dyr. “Vi trenger mat for å overleve”, sies det. Ingen er uenig i det. Men kun de mest uopplysten om ernæringslære tror at vi ikke kan leve sundt på vegetarisk føde. Det er så lite refleksjon rundt konskvensene av vår matpolitikk. Både dyreetisk, miljøvernsmessig i forhold til mer rettferdig fordeling, er kjøttnormaliteten en ideologi som blender for de mest effektive løsningene.

Vi har mer tabuer rundt sex enn mat. Å ha sex med ikkemenneskelige dyr blir sett på som skittent, sykt, umoralsk og hensynsløst. Hvorfor blir ikke utnytting, drap og spising av dyr sett på som det? I stor grad tror jeg det kommer mer av folks forhold til seksualitet enn av deres forhold til dyreetikk. Det er ikke noe mer edelt ved å utnytte dyr til mat enn å utnytte dem til sex. Begge deler er utnytting og skader dem (matproduksjonen åpenbart mest) og er ikke nødvendig.

Det er moralske motiver til motstanden mot dyresex. Og det er en god indikasjon. Når jeg merker slike reaksjoner, enten det er mot dyresex, tyrefekting, pelsproduksjon, slakt av katter og hunder i asia, eller andre populære saker, hender det jeg spør: hvorfor er dette så mye verre enn det du spiser?

Å stille folk i forlegenhet for at de ikke er perfekte er sansynligvis ingen god strategi. Jeg tenker endel på hvordan en mest effektivt kan bedrive aktivisme for dyrs rettigheter uten å ty til en moraliserende holdning. Men det er så mye dobbeltmoral og speciesisme i forestillingene om hva som er etisk akseptabelt og hva som ikke er det, i forhold til dyreetikk. Å vise inkonsekvensen, å kaste lys over de skjulte overgrepene, er noe av det viktigste vi kan gjøre. Det jeg lurer på er hvordan dyrerettighetsforsvarere best kan forholde seg til slike dyrevernsaker, å ta tak i den empatien som er der, å løsrive den fra konvensjoner og lover, å få den til å reagere mot all vold og urettferdighet.

Dyrerettigheter i partipolitikken?

Det er valg snart og det er sikkert noen som lurer på hvilke parti som har best dyrevernpolitikk. Når det gjelder dyrerettigheter (som ubetinget forsvar for dyr rett til eget liv) er det ikke noe å finne i norske partier, de som prater om ”dyrs rettigheter” gjør det rent retorisk.

Men det er andre europeiske land hvor egne dyrevernpartier har blitt stiftet, noen angivelig med en dyrerettighetsideologi. Det er også partier som av ideologiske grunner kan være mer mottakelig for et dyrerettighetsbudskap enn andre.

Burde dyrerettighetsforsvarere støtte opp om slike partier? Hva bør en dyrerettighetsforsvarer stemme? Kanskje vi ikke bør stemme? Å boikotte partier som står for dyreutnytting, og det gjør de alle, kan ses som et etisk valg som inngår i en vegansk livsstil.

Andre politiske verdivalg spiller åpenbart også inn. Personlig er jeg ingen tilhenger av parlamentarisme, militarisme, kapitalisme, industrialisering, økonomisk vekst eller statsmakt. Premisser som de gjengse partiene tar for gitt. Jeg syns ikke vårt styresett er så demokratisk som det det blir fremstilt som. Kombinert med mitt dyrerettighetsengasjement får det meg til å heller til valgboikott. Samtidig lurer jeg på om en stemme til et av minipartiene jeg er ”litt” enig i kan ha større påvirkningskraft enn valgboikott.

Peaceful Prairie Sanctuary – Et fristed for dyr

Jeg kom over dette ferske videointervjuet med Chris og Michelle fra Peaceful Prairie Sanctuary. Siden de gjør et så utrolig bra arbeid deler jeg det her, skriver litt om stedet, og ”sanctuaries” generelt. Jeg har oversatt deres ”Letter From A Vegan World” til norsk og skal legge det ut her når det er helt klart.

Andre og siste del av intervjuet er her (oppdatert 05. August):

Hvordan best oversette ordet ”sanctuary” til norsk? Jeg kom fram til fristed, men det er til en viss grad uoversettelig. Det har blitt brukt om hellige stedet i kirker og templer, i nyere tid om steder hvor folk er i trygghet og under beskyttelse. Det kan bli brukt om asyl.

Et ”animal sanctuary” er et sted hvor mennesker tar vare på dets ikkemenneskelige beboerne og bestreber seg på å legge forholdene til rette for at de skal kunne leve så naturlig som mulig. De blir ikke avlivet/drept eller utnyttet. Poenget er at det skal være fristed for dyr hvor hensynet til dem ikke blir utbyttet av kommersielle hensyn. De som lever der er som regel reddet fra husdyrbruk, slakterier og andre dyreutnyttende steder.

Et ”sanctuary” er derfor ikke et zoo eller en dyrehage, steder som tjener penger på å handle med, avle og stille ut dyr for offentligheten. Et ”sanctuary” driver ikke med avl eller handel med dyr. De tjener ikke penger på å stille ut dyrene til offentlig begloelse. Bortsett fra å ta seg av beboerne driver mange ”sanctuaries” med holdningsarbeid for å forandre menneskers holdninger til andre dyr og forsvarer veganisme.

Peaceful Prairie Sanctuary (PPS) ligger i Colorado, USA. PPS ble stiftet i 1997 av Chris og Michele Alley-Grubb som lenge hadde vært aktiv i dyrerettighetsbevegelsen. De har en tomt på 105 “acres”, med mange forskjellige dyr, alle reddet fra kjøtt, melk og egg produksjon. Mange fra såkalte “humane”, “frittgående” og økologiske fasiliteter. De har individer som kuer, høner, haner, griser, geiter, kalkuner, sauer, svaner og ender. Biografier og portretter av PPSs beboerene kan leser om på en egen nettside.

PPS har en abolisjonistisk tilnærming og er aktive forsvarere av veganisme. Bortsett fra å ta seg av dyrene produserer de litteratur og informasjonsmateriale om veganisme. En egen nettside, http://www.peacefulchoices.com, omhandler dyreutnyttingens aspekter, hvorfor og hvordan en kan boikotte den.

PPS er drevet av frivillige og er avhengig av økonomisk støtte fra sponsorere. Hvis du vil støtte en god sak blir de glad for en donasjon, en støtte til et av deres prosjekter, eller hvis en vil fjernadoptere et av individene der. Les mer om det her.

Bildet viser en plakatutstilling PPS hadde i Denver 2008

Hva dyrerettigheter er, og hva det ikke er

Noen ganger blir jeg frustrert over feilaktig bruk av betegnelsen ”dyrerettigheter” eller ”dyrs rettigheter”. Folk legger forskjellige betydninger i ord, det er nødvendig med en viss åpenhet, men det må da være enkelte retningslinjer også, hvis ikke blir poenget med språket nokså meningsløst. Vi kan heller ikke se bort i fra at det er en viss ideologisk maktkamp om ords betydning.

Dyrerettighetsetikk er basert på prinsippet om moralsk likeverd mellom dyr og på prinsippet om ikkevold eller avstandstaking fra utnytting. Dyrerettigheter betyr omtrent det samme for menneske/dyr relasjonen som menneskerettigheter betyr for mellommenneskelige relasjoner. Peter Singer sin utilitaristiske etikk blir ofte omtalt som dyrerettighetsetikk, det mener jeg er feil. Den mangler prinsippet om ikkevold. Singer aksepterer for eksempel dyreforsøk for å redde menneskeliv, mener avliving av dyr i stor grad er greit, og har ikke problemer med å ofre individer for ”the greater good”.

Det er ikke uvanlig å peke på landets dyrevernlover og si at husdyr har rett til så og så stor plass for bevegelse, så og så store bur eller båser, eller rett til en smertefri avliving (det argumentet ble brukt av talspersoner fra husdyrbruket i deres kritikk av halal og kosher slakt). Noen ganger bruker dyrevernsaktivister også det samme språket. Jeg forstår at ”rettigheter” er et begrep som historisk har fått en mer og mer utvidet betydning, og i sin videste forstand kan brukes retorisk og beskrive nesten enhver form for ”krav”. Men som dyrerettighetsforsvarere er det viktig at vi gir utrykk for at rettighetene vi kjemper for ikke er av den typen. Rettighetene vi forsvarer er egentlig av en mer klassisk betydning, selv om det er nytt å anvende dem for ikkemenneskelige dyr.

Dyrerettighetsforsvarere mener dyr har krav på grunnleggende rettigheter, og det er hovedsakelig retten til sitt eget liv. Gary Francione har formulert det som retten til å ikke være menneskers eiendom. Lee Hall har formulert det som retten til å være fri fra menneskers dominans og kontroll. Hun har også presisert at dyrerettigheter ikke er flere ting eller goder vi gir andre dyr, men forstås bedre i entall, som et krav om respekt, et krav om at vi oppgir vår dominans, våre privilegier på deres bekostning – altså et krav om veganisme.

Her er noen eksempler på bruk av dyrerettighetsbetegnelsen som har irritert meg: En organisasjon skrev på sin nettside en oppfordring om å støtte deres politiske arbeid for å sikre ”dyrs rettigheter” i den kommende stortingsperioden eller så var det i den nye dyrevelferdsloven. Dyrerettigheter er åpenbart ikke noe som kommer til å institusjonaliseres i neste valg eller lov. Det er topp hvis avskaffing av dyrs eiendomsstatus og veganisme er noe som kan promoteres ved å prate med politikere, men jeg tviler på at det er det som skjer. Isteden er det appeller om dyrevernreformer det er snakk om (og da snakker man ikke om avskaffing av husdyrbruket i samme åndedrag). Det er forskjellige meninger om hvor konstruktivt slikt reformarbeid er, men det er uansett ikke rett å kalle det dyrerettighetsaktivisme.

Ofte har jeg hørt at et politisk parti hadde dyrerettigheter i programmet sitt, det var visstnok det eneste. Når vi ser nærmere på det er ordet riktignok med, men ikke innholdet. Partiet promoterer forbud mot enkelte former for dyremishandling, men utnytting og konsum av dyr er det ingen prinsipiell motstand mot. Likevel hører jeg gang på gang at det er så mye dyrerettigheter i programmet deres. Da tenker jeg på det Lee Hall sa.

Det siste eksempelet er fra en gang jeg satt i en gruppe som ville lage en dyrerettighetsløpeseddel om vegetarianisme/ veganisme. En person kommenterte et forslag hvor jeg la vekt på ikkevold og ikkedreping med å si at han var for dyrerettigheter og mot dyreutnytting, men ikke ville si han var prinsippell motstander av husdyrbruk eller jakt. Er ikke det å spise dyr å utnytte dem, spurte jeg. Nei han ville ikke si det. For meg er det voldtekt av all logikk. Og så sa han noe om at mat er noe vi trenger og jakt er så naturlig osv. Uten at jeg kunne se hva den type argumenter har med saken å gjøre. Jeg har hørt andre si lignende ting, har inntrykk av at det gjelder en del såkalte ikke-antroposentriske primitivister, som har førmoderne jakt- og samlersamfunn som ideal.

Når jeg har prøvd å spesifisere dyrerettighetsideologiens innhold, eller har hørt andre gjøre det, er en vanlig reaksjon at vi ikke bør henge oss for mye opp i uenigheter om teori, men samle oss om den felles fienden (som ofte blir fremstilt som kapitalismen eller dyreutnyttende kapitalister), og at vi bedriver ”flisespikkeri”. For min del er det ikke flisespikkeri, men avgjørende grunnverdier. Jeg forstår at andre ikke er like opptatt av det, men opplever det som respektløst når jeg prater om noe som er veldig viktig for meg, og så omtaler andre det som flisespikking. Er det noen andre som har opplevd lignende ting eller er enig i at de diskusjonene her er flisespikking?

Internasjonal samling i Oslo

En internasjonal samling for dyrerettighetsaktivister arrangeres i år i Oslo 25. – 28. juni. The International Animal Rights Gathering arrangeres hvert år, det her blir den 11. (AR 2009) i rekken. Det byttes på hvilke land den holdes i, og nå er det Norge sin tur.

Det er en samling av og for aktivister som vil lære av hverandre, knytte nettverk og bli bedre organisert. Det kommer folk fra USA, Brasil, England, Italia, Nederland, Tsjekkia og flere andre europeiske land. Det norske programmet begynner allerede onsdag 24. mens den internasjonale bolken begynner torsdag ettermiddag. Mer norsk info her.

De ideologiske retningslinjene for konferansen er: 1) Tydelig forkastelse av speciesisme og dyreutnytting; 2) Tydelig forkastelse av dominering, utnytting og diskriminering av mennesker; 3) Gjensidig anerkjennelse av varierende former for aktivisme og motstand.

Det skal være foredrag, diskusjoner, workshops, informasjonsboder, og herlig vegansk mat. Programmet består av temaer som abolisjonisme, Sea Shepherds krig for hvalene, direkte aksjon, åpne frigjøringsaksjoner, hvordan etterforske, avdekke og dokumentere dyremishandling, anti-pels arbeid, statsreppresjon (spesielt erfaringer fra USA og Østerrike), hvordan uttrykke seg gjennom kunst, og hvordan støtte og motivere hverandre.

Gatheringen kommer til å koste ca 200-300 kr med mat og overnatting inkludert. Det er påmeldingsfrist 10. Juni. Ta kontakt for spørsmål og påmelding: post@activistgathering.net

Det koster å organisere en så stor konferanse med hundrevis av aktivister så donasjoner er hjertelig velkommen.

Bokomtale: Animals as Persons (2008)

Animals as Persons – Essays on the Abolition of Animal Exploitation

Gary L. Francione

Columbia University Press 2008

235 sider

Animals as Person er en bra inngangsport til Gary Francione sitt forfatterskap og innføring i hans dyrerettighetsfilosofi. Francione er professor i juss på Rutgers University School of Law-Newark i New Jersey.  Dette er en samling av syv essayer hvor han presenterer sine tidligere verk og svarer på kritikk.  En annen bok av han som er hyllet for å være en ypperlig introduksjon til dyrerettigheter er Introduktion to Animal Rights – Your child or the dog? (2000). En bokomtale av den kan leses her.

Gary Francione er kjent for sin abolisjonistiske dyrerettighetsteori og kritikk av dyrevelferdsreformer. Hans absolutte forkastelse av dyrevelferdsarbeid er kontroversiell, også for store deler av dyrerettighetsbevegelsen. Filosof Gary Steiner skriver forordet og beskriver Francione som en ikonoklast i et miljø med stagnerende dyreetisk tenkning.

Siden Animals as Persons er en slags oppsummering av Franciones forfatterskap blir denne bokanmeldelsen også en generell innføring i hans tenkning. Derfor gir jeg en innføring i Franciones grunnideer først for så å si litt om hvert essay.

Boken fungerer som en god generell introduksjon til dyrerettigheter. Den har en enkel og oversiktlig oppbygging, hvert essay avslutter med en oppsummerende konklusjon, bakerst har boken en referanse guide til utvalgte emner som går igjen. Hver av de syv delene er viet et bestemt tema og knyttes til bestemte deler av forfatterskapet og debatter forfatteren har vært i. Siden essayene står for seg selv, enkelte har vært publisert tidligere (men har noen oppdateringer), er det en del overlapping og gjentagelser i stoffet. Francione har en rett frem, konkret, klar og logisk argumentasjon som er lett å følge.

Franciones abolisjonistiske teori

Tre sentrale begreper som brukes er ”welfarism”, ”new-welfarism”, og ”abolitionism”. Jeg kan oversette det med dyrevelferdsposisjonen, en fornyet versjon av den, og den abolisjonistiske dyrerettighetsposisjonen. Francione skiller mellom ”bruk” og ”behandling”. Dyrerettighetsetikken problematiserer bruken av dyr og ender opp med å ta avstand fra den – dyrerettighetsetikken er altså abolisjonistisk. Ikkemenneskelige dyr brukes til så mangt, produksjon av mat, klær, billige arbeidskraft, underholdning og dyreforsøk. Det innbærer å ofre deres interesser og velferd hvis det kan tjene menneskers interesser og velferd. Mennesker brukes ikke til slikt, det er forbudt, hvis de hadde blitt det hadde det blitt anerkjent som slaveri.

Dyrerettighetsetikken er en fundamental annerledes etikk enn dyrevelferdsetikken, som ikke stiller spørsmål om selve bruken av dyr, men kun hvordan de skal behandles innenfor bruksformene. Dyrevelferd er altså en etisk posisjon som forsvarer utnytting av ikkemenneskelige dyr men tar avstand fra det den oppfatter som ”unødvendig” lidelsespåføring eller skading av dem. Det den ikke vurderer er om selve bruksformene i seg selv er unødvendige. Det er de hevder Francione. Han bruker betegnelsen ”moralsk schizofreni” til å beskrive våre holdninger til andre dyr. Når vi sier at de skal skånes for ”unødvendig lidelse” må vi slutte å spise og forbruke dem hvis vi skal være konsekvente, for det er helt klart ikke nødvendig selv om det er inngrodde vaner.

Dyrerettigheter er en etisk posisjon som forsvarer dyrs rett til å leve på egne premisser uten menneskelig kontroll og dominans.  Hvordan dyrene behandles når de først er gitt en bruksfunksjon i menneskesamfunnet er av sekundær betydning, det er selve bruken av dem som krenker deres verdighet, er umoralsk og må avskaffes. Derfor er veganisme sentralt for dyrerettighetsforsvarere. Hvis du mener at utnytting av dyr ikke er moralsk legitimt da er det logisk at du slutter med å utnytte dem i ditt daglige liv.

Fenomenet ”new-welfarism” har en mellomposisjon. Den består av dem som definerer seg som dyrerettighetstilhengere samtidig som de ser på dyrevelferdsstrategier i form av ”forbedring” av dyrenes fange- og avlivingsforhold som mest passende fremgangsmåte. Tenkningen som ligger bak den posisjonen går ut på at skrittvise lindringer av dyrs lidelser utgjør en forbedring i retning mer etisk behandling av dem som på sikt kan ende i at de gis full moralsk status og at bruken avskaffes fullstendig. Disse foretrekker å jobbe med politisk lobbyvirksomhet og å utøve press på de dyreutnyttende næringene for å presse gjennom reformer i form av større bur, mer tilgang til uteareal, mindre smertefulle avlivingsmetoder og lignende. Om den metoden sier Francione: den virker ikke.

Så lenge dyr gis en bruksfunksjon, så lenge de har juridisk status som eiendom vil ikke dyrevelferdsreformer ha noen innvirkning på å redusere lidelsen i vesentlig grad eller å avskaffe utnyttingen, hevder Francione. Så lenge dyr er eiendom vil lønnsom og effektiv utnytting av dem være politisk førsteprioritet. Derfor vil velferdsreformer kun bli innført i den grad de bidrar til mer effektiv utnytting av dyrene og gir den et ”etisk” alibi til å kunne fortsette. Så lenge dyrevernbevegelsen har eksistert, siden 1800- tallet, har den prøvd å forbedre velferden til dyrene som utnyttes – og vi utnytter flere dyr på mer brutale måter i dag enn noen gang i historien, hevder Francione. Det er en fundamental forskjell mellom å regulere dyreutnyttingen som tilhengere av ”new-welfarism” driver med og det å skulle avskaffe den. Kampanjer for å forby enkeltstående former for dyreutnytting, for eksempel pelsproduksjon, som blir fremstilt som spesielt unødvendig og grusomt, rammes også av Franciones kritikk. Det er en form for ”new-welfarism”. Ofte fremmer de ikke et budskap om avskaffing av dyreutnytting kun enkelte typer av den. Det er den fæle behandlingen som settes i søkelyset, ikke den grunnleggende bruken.

Francione mener vi trenger en ny abolisjonistisk bevegelse, som ikke legger skjul på dens mål, som aktivt promoterer veganisme, som førsteprioritet er å drive holdningsarbeid for å skape en bred oppslutning om dyrerettigheter og ikke er villig til å inngå kompromisser med dyreutnyttingens næringer og myndigheter.

Essayene

Nå tilbake til hvordan boken er lagt opp. Introduksjonen går inn på grunnideene slik jeg har risset dem opp, forskjellen mellom bruk og behandling, skillet mellom regulering av dyreutnytting og avskaffing av dyreutnytting. Francione skriver også om den dyreetiske debattens historiske og filosofiske bakgrunnen. Han viser hvordan hans dyrerettighetsteori skiller seg fra utilitarisme, feministisk omsorgsetikk og filosofene Peter Singer og Tom Regan. Bokens essays presenteres. Nedenfor skriver jeg litt om hver del.

Første kapittel, ”Animals – Property og persons?”, argumenter for at hensyn til dyr aldri vil bli tatt virkelig alvorlig så lenge de er eiendom. Å balansere interessene til en eier med interessene til hans ”eiendom” går ikke an å utføres på en rettferdig måte. Å tillegge ikkemenneskelige dyr full moralsk status vil si å tillegge dem status som personer. Personer kan ikke eies. Denne teksten er et resyme av Introduktion to Animal Rights – Your child or the dog? (2000).

Andre tekst består av refleksjoner rundt hans verk Animals, Property, and the Law (1995), og Rain Without Thunder (1996). Der svarer han på kritikk som har kommet mot hans oppfatning om at eiendomsstatusen er et hinder for etisk behandling av dyr. Spesielt fra juristen Cass Sunstein. Franscion går også gjennom en rekke dyrevelferdsreformer som har blitt innført i USA og hevder de ikke har resultert i noen konstruktiv forbedring av hvordan dyrene behandles.

Tredje essay går inn på betydningen av ”sentience”, følelser eller sanselighet, som er Franciones eneste kriterie for moralsk relevans. Slike skapninger kan oppleve glede og smerte, Francione mener at besittelsen av følelser også automatisk gir vedkommende en interesse i sitt eget liv og derfor status som rettighetsbesitter. Han kritiserer teorier som krever mer av dyr, som en mental struktur som ligner menneskets, for å kunne ha full moralsk status. Disse kriteriene er ofte speciesistiske.

I fjerde del besvarer Francione mer av kritikken fra professor Cass Sunstein. Sunstein er en representant for dyrevelferdsposisjonen, han hevder mennesker kan bruke andre dyr selv om det ikke er nødvendig, at avliving ikke er etisk problematisk fordi ikkemenneskelige dyr angivelig ikke har en interesse i å fortsette livet sitt. Han hevder også at hold av dyr som eiendom kan være et gode for dem, siden de blir passet på. Sunstein mener vi bør støtte dyrevelferdsreformer for å stanse den verste lidelsen dyrene utsettes for, men at de ikke kan gis likestilt moralsk status som mennesker.

Kapittel fem handler om medisinsk dyreforsøk. Francione argumenter for at hvis vi skal være konsekvent når vi hevder at dyr skal beskyttes mot unødvendig lidelse, da må vi slutte å spise dem og deres produkter. For det er åpenbart ikke nødvendig. Medisinsk dyreforsøk derimot forsvares ofte med at det er nødvendig for å forske frem medisiner som kan redde menneskeliv. Francione innrømmer at dette argumentet har mer substans enn alle andre argumenter for dyrebruk. Her legger han ut om hvorfor det likevel ikke kan forsvares moralsk. Vi har en direkte plikt til ikke å utøve vold mot andre følende skapninger, som er rettighetsbesittere. Det samme kan ikke sies om å støtte veldedighet eller hjelpeprosjekter, i hvert fall ikke når de baserer seg på å ofre enkelte individer for å redde andre.

Økofeminisme og omsorgsetikk er temaet for det sjette essayet. Det er en svært kritisk bokanmeldelse av tekstsamlingen Beyond Animal Rights: A Feminist Caring Ethics for the Treatment of Animals (1996). Dens bidragsytere vil utfore en feministisk etikk for dyrs rettigheter eller frigjøring. Josephine Donovan, Carol J. Adams, Marti Kheel, Kenneth Shapiro og Brian Luke er blant dem. Men boken går ikke ”beyond” dyrerettigheter hevder Francione og peker på uklarheter, inkonsistens og reaksjonære holdninger i tekstene; omsorgsetikken kan virke positivt i å utvikle empati med dyr, men den kan ikke gi dem noen beskyttelse som går lenger enn rettigheter, tvert i mot virker flere av dens argumenter legitimerende på dyreutnytting og ligner på en form for ”new-welfarism”. Jeg tenkte litt av det samme når jeg las Beyond Animal Rights, og Francione retter søkelys på mange reelle svakheter ved den. Likevel ignorerer eller undervurdere han mange av dens styrker. Avgrensningen mellom økofeminisme og omsorgsetikk er uklar for det er ikke akkurat det samme, men Francione slår dem i ett.

Siste og syvende del er viet betydningen av lik iboende verdi, som alle følende dyr besitter, ifølge Francione. Her gås det inn på hypotetiske livsbåtscenarioer – en ynglingsbeskjeftigelse hos mange filosofer. Francione forsvarer at det å velge å redde et menneske i en krisesituasjon fremfor et ikkemenneskelig individ, noe de fleste sannsynligvis ville gjort, når en må velge å redde livet til kun en av dem, ikke betyr at vi som regel kan sette hensyn til mennesker over hensyn til ikkemennesker. For eksempel som unnskyldning for å legitimere institusjonalisert dyreutnytting. Han kritiserer også Tom Regans dyrerettighetsteori for å rangere menneskets verdighet over andre dyrs, i den forstand at Regan påstår at døden for et menneske stort sett er et større tap for mennesket, enn døden ville vært for et ikkemenneske som angivelig ikke har et like ”rikt” psykologisk liv. Vi kan ikke vite det, hevder Francione, og det er ikke rettferdig å bruke menneskets mentale konstitusjon som målestokk for å vurdere hvor rikt psykologisk liv ikkemenneskelige individer måtte ha. Det blir nok en form for speciesisme.