Et (betinget) forsvar for kannibalisme

Den mest etiske måten å skaffe oss animalske produkter på er – på tross av tabuet og aversjonen mange føler mot det - å praktisere kannibalisme.

Det er mange forsøk på  å fremstille vårt forbruk av andre dyr som etisk akseptabelt og forsøk på å gjøre rutinene for husdyrbruk og slakt til en standard som kan sier å være etisk akseptabel. Det jobbes også med å dyrke kjøtt i laboratorier for at produktene skal kunne produseres uten de destruktive konsekvensene den konvensjonelle  driften har. Flere ganger har jeg hørt vegetarianere diskutere om det er greit å spise selvdøde dyr, som dem som drepes i trafikkulykker.

Det er et viktig poeng å få frem at det som er den etiske motivasjonen til å leve vegetarisk/vegansk er en reaksjon mot volden dyr utsettes for og ikke en irrasjonell fobi mot animalske produkter i seg selv. For eksempel har ikke veganere noen motforestilling mot å amme sine barn, det er kun melken fra andre mødre – som med makt blir tatt fra dem og deres barn – vi tar avstand fra.

Den mest etiske måten å skaffe oss animalske produkter på er – på tross av tabuet og aversjonen mange føler mot det - å praktisere kannibalisme. Både etisk (ingen trenger å bli drept) og økologisk (tenkt på alt det unødvendige ressurstapet gravlegging og kremering egentlig innebærer) er det enorme gevinster å hente fra kannibalisme. Jeg tenker ikke bare, eller først og fremst på å spise menneskekjøtt, men en generell nyttegjøring av menneskekroppens levninger.

Klær kan lages av menneskeskinn, håret kan brukes til å lage garn og klestøy, spesielt det krusete håret til afrikanere virker godt egnet til ullproduksjon, ben kan brukes til å lage redskaper og smykker, kanskje gelatin? Hvis kvinner frivillig vil donere deler av sin morsmelk til matproduksjon går også det an. Gjødselen vi bruker i landbruket, som i dag kommer fra husdyrdrift, bør erstattes med vår egen. Det vil forebygge forurensing. Menneskekjøtt kan i hvert fall brukes til å produsere hunde- og kattemat og til å mate andre sultne rovdyr (for eksempel har vi en litt urettferdig balanse mellom bygdefolket og ulvene her i landet). Når det gjelder bruk av menneskekjøtt som menneskeføde er det noen problemer, det kan utvikle enkelte sykdommer. Men det gjør det vanlige kjøttet folk spiser også, hvis det er noen helsefordel med ett visst kjøttforbruk så er det i lave mengder. Det bør finnes noen måte å behandlet det menneskelige kjøttet på som gjør det trygt å spise. Virker disse tingene frastøtende? Da bør du kanskje vurdere å bli veganer?

Vi gir blod og donerer organer som går inn i andre mennesker. Det er på tide å bruke våre kroppsdeler til å hjelpe andre dyr og miljøet også. Det er et paradoks at kannibalisme er tabu når det samtidig har stort potensiale til å redusere lidelser, stanse drap av uskyldige og gavne miljø og ressursfordelingen.

Evolusjonssangen og sitater

Kjærlighet for alle levende skapninger er menneskets mest noble kvalitet.

Charles Darwin (1809-1882), The Descent of Man (1871)

Forestillingen om høyerestående og laverestående skapninger mangler vitenskaplig gyldighet. I et brev fra 1858 uttrykte Charles Darwin sin intensjon om å være “påpasselig med å unngå” å referere til enkelte dyr som “høyere”  enn andre. Andre steder ignorerte han denne påminnelsen til seg selv: “Aldri bruk ordene høyere og lavere”. Hjerneforskerne Euan Macphail og William Hodos har gitt utrykk for at det å rangere artene i en linjær orden som indikerer evolusjonær utvikling gir “ingen mening” og har “ingen vitenskaplig status”.  Hodos forslår å erstatte “subhuman” med “nonhuman”.

Joan Dunayer, Animal Equality (2001), side 13

Darwinismen underminerer både idéen om at mennesket er skapt i Guds bilde og idéen om at mennesket er et unikt rasjonelt vesen. Hvis dawinismen er korrekt, er det usannsynlig at noen annen støtte til idéen om menneskets verdighet vil bli funnet. Idéen om mennesket verdighet viser seg derfor å være et moralsk spøkelse fra en diskreditert metafysikk.

Til å erstatte doktrinen om menneskets verdighet foreslår jeg et nytt begrep – moralsk individualisme – som jeg argumenterer for er mer i tråd med et evolusjonært perspektiv. Ifølge moralsk individualisme er det faktum at en er et mennesket ingen grunn til å ha krav på spesielle hensyn. Hvordan et individ bør behandles bestemmes av hennes eller hans partikulære karaktertrekk, fremfor om hvorvidt han eller henne er medlem av en foretrukket gruppe – selv ‘gruppen’ mennesker.

James Rachels, Created from Animals – The Moral Implications of Darwinism (1990), side 5

Tom Regan på The Late Late Show

Dette intervjuet er ikke nytt, det er angivelig fra 2000, men sjeldent og for ikke så lenge siden lastet opp på youtube. Det er veldig bra.

Filosofen Tom Regan prater om dyrs rettigheter og vegetarianisme/veganisme på The Late Late Show med Pat Kenny. Han er flink til å kommunisere sitt radikale budskap på en forståelig og sympatisk måte. Den filosofiske og saklige tilnærmingen gjør at hans utfordrende budskap i liten grad (med ett unntak) blir møtt med aggressive utfalt fra showets tilhørere. En slakter og en dyreoppdretter fra salen har også en vennlig tone når de svarer på hans tanker. Jeg tror filosofisk diskusjon er et viktig middel for å skape bevissthet og oppslutning om denne saken.

Motargumentene han blir møtt med – og som alle oss dyrerettighetsforsvarere er vant til å høre, det er de klassiske – er også av en slik art at jeg syns de styrker hans sak.

Hvis noe pro-dyrekonsum tilhengere ser dette og har argumenter de vil bidra med har jeg svært lyst til å se på dem.

Bokomtale: The Death of the Animal (2009)

Denne bokanmeldelsen stod på trykk i Noahs Ark nr. 3. 2009. En annen anmeldelse kan leses på Bookslut.

The Death of the Animal – A Dialogue
Paola Cavalieri
Columbia University Press 2009
149 sider

Den italienske filosofen Paola Cavalieri gir i The Death of the Animal et forsvar for at alle bevisste skapninger har lik moralsk status. Teksten er en kritikk av det hun kaller moralsk perfeksjonisme, tendensen til å rangere individer i et hierarki med forskjellige grader av iboende verdi. Både her og i hennes forrige bok, The Animal Question (2001), gir hun et omstendig og solid forsvar for en radikal likestilling som inkluderer alle former for subjektivitet. The Death of the Animal har en annen form. Den er skrevet som en fiktiv samtale mellom to filosofer, som en sokratisk dialog. Det gjør den mer åpen, luftig og lettlest. På en gresk øy, over fire sommerdager, møtes Alexandra og Theo for å reflektere over etikk og ”dyret”.

Etter Cavalieris åpningstekst, som utgjør ca en tredel av boken, kommer andre filosofer og forfattere til orde med kommentarer. Filosofen Peter Singer skriver forordet. De andre bidragsyterne er filosofene Harlan B. Miller og Matthew Calarco, litteraturviter Cary Wolfe, og forfatter og nobelprisvinner i litteratur John M. Coetzee. Alle har skrevet om dyrs status og dyreetikk tidligere, og alle har på forskjellige måter kritisert forestillingen om moralsk perfeksjonisme. Det betyr likevel ikke at det er mye konsensus i kommentardelen. Etter en runde med kommentarer gir forfatterinnen et svar som igjen blir gjenstand for en runde kommentarer.

De fiktive hovedpersonene Alexandra og Theo går gjennom spørsmål om etikkens natur og dens forhold til metafysikk, hvordan en skal forstå moralsk status og iboende verdi, og skillet mellom moralske aktører og moralske objekter. De diskuterer tankene til filosofer som Aristoteles, Kant og Rawls, og den såkalte kontraktteorien om etikk. I mindre grad går de inn på tankene til filosofer som Martin Heidegger og Jacques Derrida.

Dilemmaet, som Alexandra reiser, er at vi vanligvis tar avstand fra moralsk perfeksjonisme, forestillingen om at noen mennesker er mer verdt enn andre mennesker på grunnlag varierende mental utrustning, men forsvarer det i møte med andre dyr. Hvordan kan en slik tilsynelatende inkonsekvens forsvares? De samtalende går gjennom argumentene og teoriene som forsvarer perfeksjonisme, finner dem rasjonelt uakseptable og forklarer dem som filosofiske motstykker til metafysiske myter. Alexandra hevder det er nødvendig for etikken å kutte båndene til oldtidens metafysikk og religion for at den skal kunne utvikle seg. På samme måte som vitenskapen måtte bryte med religion og metafysikk for å realisere seg, står etikken i dag overfor en tilsvarende utfordring. Den menneskesentrerte fordommen er et arkaisk vedheng som må fjernes.

De går også inn på at ”dyret” er mer et mer normativt enn et deskriptivt begrep i vestens tenkning. Det er skapt som en negativ bakgrunn for å opphøye mennesket. Det er ikke synonymt med de virkelige dyrene vi kan se rundt oss og i naturen. Mennesker blir også klassifisert og behandlet som ”dyr” når de undertrykkes av moralsk perfeksjonisme. ”Dyret” beskriver alltid noen med mindreverdig status. ”Kun ”dyrets” død kan gi dyrene deres frigjøring.” – sier Alexandra.

I kommentarene er det ingen tilsynelatende uenighet om selve forkastelsen av perfeksjonismen. Cary Wolfe skriver at hvis vi er enig med Cavalieri om hva filosofi og etikk er, har hennes verk gått så langt det er mulig å gå i å gi et overbevisende forsvar for dyrs moralske status og å gjøre det mulig å tilkjenne dem rettigheter innen vårt juridiske og politiske rammeverk. Men han problematiserer den humanistiske rettighetstradisjonen hun befinner seg i, spesielt i lys av Jacques Derrida. Matthew Calarco representerer som Wolf en mer kontinental filosofisk tilnærming og er enig i en del av det samme. Calarco stiller spørsmål ved Cavalieris insistering på å skille etikk og metafysikk. Han uttrykker skepsis til å skape en grense mellom hvem som anses for å besitte moralsk status og dem som ikke gjør det, og mener vi kan kaste nettet videre til en universell hensyntagen til alt liv.

Både Calarco og Coetzee forsvarer filosofen Emmanuel Levinas sin tilnærming til etikk, hvor den moralske impuls er noe som skjer uavhengig av og forut for våre rasjonaliseringer. Coetzee påstår at ingen blir overbevist til et standpunkt i forsvar for dyrs interesser fordi de leser en bok, eller blir overbevist av en argumentasjonsrekke, men fordi de opplever en slags ugjendrivelig ”omvendelse” i sitt møte med andre dyr. Harlan B. Miller er den som står nærmest Cavalieri. Han støtter hennes konklusjoner og går nærmere inn på nøkkelbegreper som dikotomi, hierarki, og artsoverlapping.

Som Singer skriver i forordet er det tre debatter i boken, debatten om hvorvidt moralsk perfeksjonisme er forsvarlig, debatten mellom den analytiske og den kontinentale tradisjonen om filosofiens rolle, og en debatt om hvorvidt det er noe poeng med å rasjonalisere og filosofere om etikk.

Den sokratiske dialogen er en god inngangsport til dyrerettighetstenkning. Paola Cavalieri er en svært dyktig filosof. Boken er veldig interessant fra et filosofisk perspektiv på grunn av rekkevidden av debattene som reises. Kommentardelen er den som blir tyngst og mest utilgjengelig for dem uten filosofisk bagasje. Kan anbefales til alle med interesse for filosofi og dyrerettigheter.

En pakke som breker?

Jeg fortsetter med å kritisere Kirkens Nødhjelps kampanje for å sende dyr til u-land. (gaversomforandrerverden.no)

Førjulstiden har de siste årene vært preget av reklame for dette forsøket på veldedighet. I år har jeg inntrykk av at det er litt mindre av det enn tidligere.

Noe av det som får meg til å reagere spesielt på det her er de påtrengende reklamebildene av dyr i pakker med omtalen av den som gaver. Det latterliggjør og tingliggjør dem. Men selve fremstillingen er ingenting sammenlignet med den praktiske virkeligheten som ligger bak, det at de fleste mennesker livnærer seg på å utnytte og drepe dyr. Det en ser rundt seg hele tiden, blir en vant til og reagerer ikke like lett på. Det er vel derfor jeg de siste årene har blitt spesielt provosert av Kirkens nødhjelps objektivisering av dyr som ressurser og varer, fremfor den alminnelige kjøttreklamen jeg ser rundt meg hele tiden. Men deres reklame for å ofre ikkemenneskelige dyr for å hjelpe mennesker er en sterk spesiesistisk propaganda i det offentlige rom.

Her ser jeg nærmere på deres fremstilling av dyr.

“Geiter gir . . . melk, kjøtt og skinn . . .” kan vi lese. Det høres jo mye bedre ut enn: “Geiter kan vi gjøre gravide, ta ungene og morsmelken fra, de kan slaktes, flås, spises og lages klær av.” Sistnevnte formulering er den mest nøytrale og nøyaktige. Ikkemenneskelige dyr “gir” som regel mennesker ikke noen verdens ting, hva mennesker “tar” fra dem blir noe annet.

Om griser skriver Kirkens nødhjelp følgende: “Griseflaks. Svinesti. Sparegris. Svin på skogen. Det finnes vel ingen andre medlemmer av dyreriket som symboliserer så mye forskjellig som nettopp grisen. I Sørøst-Asia betyr grisene først og fremst en viktig kilde til næring og inntekter.” Det er ingen grunn til å  ta dyrehensyn alvorlig når vi kan le av dem på denne måten. Ikkemenneskelige dyr kan, bortsett fra å utnyttes som materielle ressurser, brukes som metaforer og symboler vi kan tøyse med. Alt for ikke å se dem i seg selv for seg selv.

Det står mye om at dyrene har en positiv effekt på fattige land. Hvis tilstandene der er såpass ille kan en spørre seg hva som er etisk ved å sende flere dyr dit. En ting er av hensyn til dyrene selv.

En annen ting er av hensyn til landenes ressursbruk. Verdens økende konsum av animalske produkter er ikke bærekraftig, og produksjon av animalske fødevarer er alltid mer ressurskrevende enn produksjon av planteføde. I stedet for å spise vegetabilsk mat blir mottagerne av slike “dyregaver” presset til å fø sine nye husdyr, som de så må spise. Det er en ulønnsom ressursavkastning. Når en i utgangspunktet har dårlig med mat, hva er logikken med å gi dem flere munner å mette? Disse argumentene er menneskesentrerte, jeg bruker dem for det de er verdt, selv om det jeg mener er viktigst er etikken rundt å skade og ta liv.

Hva er vitsen med å hjelpe noen i nød når andre kan utnyttes og drepes med god samvittighet? Hvis det er så naturlig og etisk uproblematisk å drepe noen, hvorfor blir det problematisk når noen andre sulter i hjel?

Nei til dyr som nødhjelp

Gaver som ødelegger verden

Når det nærmer seg jul dukker det opp reklame for veldedighetsprosjekter som går ut på å sende dyr som nødhjelp til trengende i den tredje verden. Det har vært en trend de siste årene. Kirkens nødhelp har prosjektet “gaver som forandrer verden”. Det forandrer sikkert verden, men ikke til det bedre. Er det jeg som er misantropisk eller er dette dyremishandling under dekke av å hjelpe mennesker?

Det er paradoksalt med mennesker som engasjerer seg for en mer fredelig og rettferdig verden og som setter seg ned å spiser andres lidelse og død til hvert eneste måltid. Som klarer å ignorere husdyrbrukets globale ødeleggelser – både for dyr, miljøet og rettferdig fordeling av ressurser – samtidig som de kaster mer bensin på bålet.

Når en livnærer seg på kjøtt og animalske produkter, og ikke ser noe problem med det, virker det naturlig at ens begrep om å hjelpe andre mennesker i nød innebærer å transportere den livsstilen til dem. Fattige har så klart en like stor rett til å drive med husdyrbruk og kjøttspising som det vi i det vestlige rike verden. Men det betyr ikke at noen av oss har den retten. Vi har ikke noe mer rett til å ta andre dyrs liv for å berike være egne, enn rike har til å utnytte, utsuge og sulte ihjel de fattige. Det er kun maktovergrep. Det er ingen rettferdighet, godhet eller veldedighet i det.

Jeg kan forstå en enkelte rett og slett mangler kunnskap og ikke har tenkt så mye over problemstillingene med dyrerettigheter, vegetarianisme og miljøhensyn. Men at ingen reagerer på dette overhypa sinnsyke forsøke på veldedighet, når det er så mye informasjon, også i våres konservative medier, om husdyrbrukets ødeleggelser, det overrasker meg.

En grunn er menneskesjåvinisme, som setter hensyn til mennesker over alt annet, over hensyn til alle ikkemenneskelige dyr og alt annet liv. Mennesker behandles som “hellige kuer” (jeg mener ikke at noen av de gruppene behandles bra, men viser til den irrasjonelle rangeringen av enkelte arter over andre). Å protestere  mot den prioriteringen oppfattes av toneangivende strømninger som blasfemi, en blasfemi mot humanismen og spesiesismen.

Etiske alternativer

Hvis vi virkelig vil gi en hjelpende gave, så slutter vi å spise andre. Å slutte å drepe er en god begynnelse på å redde andre liv. Vegetarianisme handler ikke kun om å leve uten å skade dyr, selv om det er essensen for oss som forsvarer dyrs rettigheter, men også om å velge en matpolitikk som er mest skånsom for miljøet, som er mindre ressurskrevende og derfor kan mette langt flere mennesker og skåne urørte naturområder. Det går også an å sende en klage til Kirkens nødhjelp. Det skal jeg gjøre.

Den britiske dyrerettighetsorganisasjonen Animal Aid anbefaler å støtte veldedighetsorganisasjonene Vegfam og Hippo (Help International Plant Protein Organisation) i steden. De skal hjelpe folk i utviklingsland og er ikke basert på dyreutnytting. Les mer om dem her.

Gary Steiner

Her tenkte jeg å introdusere filosofen Gary Steiner. Han er professor i filosofi på Bucknell University i Pennsylvania, USA. Han har gitt ut bøkene Descartes As a Moral Thinker (2004), Anthropocentrism and Its Discontents (2005), og Animals and the Moral Community (2008). Anthropocentrism havnet i postkassen min for et par uker siden og ser veldig spennende ut.

I november skrev Gary Steiner en lederartikkel i New York Times, “Animal, Vegetable, Miserable”, hvor han forsvarer veganisme og kritiserer forestillingen om at det finnes “humane” produksjonsformer av kjøtt, egg og melk.  Et nylig podcast-intervju av han finnes på Franciones blogg, her. Det er på over en time. Der prater han om responsen han fikk på artikkelen og de vanligste innvendingene mot veganisme og abolisjonisme. Boken han jobber med nå kommer angivelig ut om et par år og omhandler postmodernismens begrensinger i å håndtere vårt forhold til ikkemenneskelige dyr på en kritisk måte.

Mer kan leses Gary Steiners nettside.

Benthams spesiesisme

Her fortsetter jeg fra forrige post med å problematisere utnytting.

Jeremy Bentham (1748 – 1832), den engelske filosof, jurist og sosialreformator, var radikal på sin tid når det gjaldt dyrevern og andre sosiale spørsmål. Han er kjent som forsvarer av utilitarismen, og blir noen ganger omtalt som en av de tidligste forsvarerne for dyrs rettigheter. De som vet hva utilitarisme og rettigheter betyr finner nok med rette det som en selvmotsigelse. Men Bentham blir ofte sitert av dyrevernere med sine progressive utsagn:

“The day may come, when the rest of the animal creation may acquire those rights which never could have been withholden from them but by the hand of tyranny. The French have already discovered that the blackness of the skin is no reason why a human being should be abandoned without redress to the caprice of a tormentor. It may come one day to be recognized, that the number of the legs, the villosity of the skin, or the termination of the os sacrum, are reasons equally insufficient for abandoning a sensitive being to the same fate. What else is it that should trace the insuperable line? Is it the faculty of reason, or, perhaps, the faculty of discourse? But a full-grown horse or dog is beyond comparison a more rational, as well as a more conversable animal, than an infant of a day, or a week, or even a month, old. But suppose the case were otherwise, what would it avail? the question is not, Can they reason? nor, Can thy talk? but, Can they suffer?” (Fra An Introduction to the Principles of Morals and Legislation, 1789).

Det er evnen til å lide som er moralsk relevant, hevder Bentham, og den deler mennesker med andre dyr. Vi har en moralsk plikt til å bekjempe lidelse, uansett om den opptrer i mennesker eller ikkemennesker. Vi gjør derfor feil når vi diskriminerer dyr på grunnlag av artstilhørlighet på det feltet, når vi tillegger deres lidelse mindre betydning enn menneskers. Benthams forsøk på å utvide lik hensynstaking og rettferdig behandling til den ikkemenneskelige delen av dyreriket møter likevel vegger. Han tar likevel ikke avstand fra utnytting og slakt av dyr. Det er betenkelig når vi ser nærmere på hans moralfilosofi, hans krav om likestilling og prinsipielle motstand mot menneskeslaveriet.

Jeg ble oppmerksom på det dilemmaet her i Gary Franciones behandling av det i Animals as Persons (2008), som jeg tidligere skrev en bokanmeldelse av.

Benthams forsvar for utnytting og slakt av dyr er delvis basert på hans syn om at de mangler selvbevissthet og derfor ikke kan sies å ta skade av en smertefri død. Delvis er det basert på hans manglende evne til å være konsekvent i sitt forsvar for likestilt moralsk hensyn.

Et viktig moralsk prinsipp er prinsippet om likhet og likestilling. ”Enhver skal telle som en og ingen som mer enn en”, skrev Bentham. Alle følende skapninger har krav på likestilt hensyn. Er det mulig å utføre dette når noen har status som personer med eiendomsrett mens andre har status som deres eiendom, når noen har status som frie herrer og andre som slaver? En skulle ikke tro det. Bentham argumenterer nettopp mot menneskeslaveriet med at det var et ”tap” for slavene, at det var å overgi dem til lynnet til deres bødler. Det fantes lover som skulle regulere behandlingen av slaver, som forbød å påføre dem ”unødvendig” lidelse og død. Det var folk som var bekymret for hvordan slavene ble behandlet og etterspurte bedre lover som beskyttet slavenes velferd. Bentham kunne ha støttet den type slavevern, men tok altså avstand fra hele institusjonen fordi den representerte en strukturell degradering av en folkegruppe. Slaveriet gjør vold på prinsippet om at ”enhver skal telle som en og ingen som mer enn en”. Det er ikke mulig å vie likestilt hensyn til en slaveeier og en slave, det ligger i kortene fra før av at interessene og hensynet til den ene parten er underlagt den andres.

Derfor burde Bentham også ha fordømt husdyrbruk, dyreutnytting og slakt, som har den samme modellen som slaveriet, og på samme måte gjør vold på det moralske likhetsprinsippet han forsvarer.

Når Bentham berørte spørsmålet om dyreutnytting og slakt forsvarte han det med at naturen er brutal og ikkemenneskelige dyr har det bedre og lider mindre i menneskelig varetekt. Det samme argumentet ble brukt i forsvar av menneskeslaveriet, afrikanerne ble angivelig ”sivilisert” og tatt vare på av slaveeierne og ”reddet” fra stammekriger, barbari og sosial nød i Afrika. Argumentet ser også bort i fra at husdyrbruket ikke handlet om å ta seg av ville eller nesten tamme dyr i nød, men er en systematisk avl som sender dyr inne i verden til et lidelsesfullt liv før de blir drept. Først og fremst forsvarte Bentham slakt og spising av dyr med at smertefri død ikke skader dem, og ser bort i fra lidelseshistorien som ligger bak kjøttproduktene, noe som burde tiltrekkes hans oppmerksomhet siden han er utilitarist.

Avliving (drap) av ikkemenneskelige dyr er vanlig rutine når mennesker er ferdig med å utnytte dem, eller den siste utnyttingsfasen hvor kroppsrestene kan nyttiggjøres videre. Dyrs evne til å føle er ikke et mål i seg selv, men en evne som tjener formålet å holde vedkommende i live. Frivillig kan dyr utsette seg for ekstreme lidelser for å redde livet, en rev fanget i en fotsaks kan gnagen av seg foten for å slippe unna. For dyrene er deres eget liv og utfoldelse det viktigste, derfor burde det også være det for alle som respekterer dyr og vil jobbe for deres sak.

Bokomtale: Animals as Persons (2008)

Animals as Persons – Essays on the Abolition of Animal Exploitation

Gary L. Francione

Columbia University Press 2008

235 sider

Animals as Person er en bra inngangsport til Gary Francione sitt forfatterskap og innføring i hans dyrerettighetsfilosofi. Francione er professor i juss på Rutgers University School of Law-Newark i New Jersey.  Dette er en samling av syv essayer hvor han presenterer sine tidligere verk og svarer på kritikk.  En annen bok av han som er hyllet for å være en ypperlig introduksjon til dyrerettigheter er Introduktion to Animal Rights – Your child or the dog? (2000). En bokomtale av den kan leses her.

Gary Francione er kjent for sin abolisjonistiske dyrerettighetsteori og kritikk av dyrevelferdsreformer. Hans absolutte forkastelse av dyrevelferdsarbeid er kontroversiell, også for store deler av dyrerettighetsbevegelsen. Filosof Gary Steiner skriver forordet og beskriver Francione som en ikonoklast i et miljø med stagnerende dyreetisk tenkning.

Siden Animals as Persons er en slags oppsummering av Franciones forfatterskap blir denne bokanmeldelsen også en generell innføring i hans tenkning. Derfor gir jeg en innføring i Franciones grunnideer først for så å si litt om hvert essay.

Boken fungerer som en god generell introduksjon til dyrerettigheter. Den har en enkel og oversiktlig oppbygging, hvert essay avslutter med en oppsummerende konklusjon, bakerst har boken en referanse guide til utvalgte emner som går igjen. Hver av de syv delene er viet et bestemt tema og knyttes til bestemte deler av forfatterskapet og debatter forfatteren har vært i. Siden essayene står for seg selv, enkelte har vært publisert tidligere (men har noen oppdateringer), er det en del overlapping og gjentagelser i stoffet. Francione har en rett frem, konkret, klar og logisk argumentasjon som er lett å følge.

Franciones abolisjonistiske teori

Tre sentrale begreper som brukes er ”welfarism”, ”new-welfarism”, og ”abolitionism”. Jeg kan oversette det med dyrevelferdsposisjonen, en fornyet versjon av den, og den abolisjonistiske dyrerettighetsposisjonen. Francione skiller mellom ”bruk” og ”behandling”. Dyrerettighetsetikken problematiserer bruken av dyr og ender opp med å ta avstand fra den – dyrerettighetsetikken er altså abolisjonistisk. Ikkemenneskelige dyr brukes til så mangt, produksjon av mat, klær, billige arbeidskraft, underholdning og dyreforsøk. Det innbærer å ofre deres interesser og velferd hvis det kan tjene menneskers interesser og velferd. Mennesker brukes ikke til slikt, det er forbudt, hvis de hadde blitt det hadde det blitt anerkjent som slaveri.

Dyrerettighetsetikken er en fundamental annerledes etikk enn dyrevelferdsetikken, som ikke stiller spørsmål om selve bruken av dyr, men kun hvordan de skal behandles innenfor bruksformene. Dyrevelferd er altså en etisk posisjon som forsvarer utnytting av ikkemenneskelige dyr men tar avstand fra det den oppfatter som ”unødvendig” lidelsespåføring eller skading av dem. Det den ikke vurderer er om selve bruksformene i seg selv er unødvendige. Det er de hevder Francione. Han bruker betegnelsen ”moralsk schizofreni” til å beskrive våre holdninger til andre dyr. Når vi sier at de skal skånes for ”unødvendig lidelse” må vi slutte å spise og forbruke dem hvis vi skal være konsekvente, for det er helt klart ikke nødvendig selv om det er inngrodde vaner.

Dyrerettigheter er en etisk posisjon som forsvarer dyrs rett til å leve på egne premisser uten menneskelig kontroll og dominans.  Hvordan dyrene behandles når de først er gitt en bruksfunksjon i menneskesamfunnet er av sekundær betydning, det er selve bruken av dem som krenker deres verdighet, er umoralsk og må avskaffes. Derfor er veganisme sentralt for dyrerettighetsforsvarere. Hvis du mener at utnytting av dyr ikke er moralsk legitimt da er det logisk at du slutter med å utnytte dem i ditt daglige liv.

Fenomenet ”new-welfarism” har en mellomposisjon. Den består av dem som definerer seg som dyrerettighetstilhengere samtidig som de ser på dyrevelferdsstrategier i form av ”forbedring” av dyrenes fange- og avlivingsforhold som mest passende fremgangsmåte. Tenkningen som ligger bak den posisjonen går ut på at skrittvise lindringer av dyrs lidelser utgjør en forbedring i retning mer etisk behandling av dem som på sikt kan ende i at de gis full moralsk status og at bruken avskaffes fullstendig. Disse foretrekker å jobbe med politisk lobbyvirksomhet og å utøve press på de dyreutnyttende næringene for å presse gjennom reformer i form av større bur, mer tilgang til uteareal, mindre smertefulle avlivingsmetoder og lignende. Om den metoden sier Francione: den virker ikke.

Så lenge dyr gis en bruksfunksjon, så lenge de har juridisk status som eiendom vil ikke dyrevelferdsreformer ha noen innvirkning på å redusere lidelsen i vesentlig grad eller å avskaffe utnyttingen, hevder Francione. Så lenge dyr er eiendom vil lønnsom og effektiv utnytting av dem være politisk førsteprioritet. Derfor vil velferdsreformer kun bli innført i den grad de bidrar til mer effektiv utnytting av dyrene og gir den et ”etisk” alibi til å kunne fortsette. Så lenge dyrevernbevegelsen har eksistert, siden 1800- tallet, har den prøvd å forbedre velferden til dyrene som utnyttes – og vi utnytter flere dyr på mer brutale måter i dag enn noen gang i historien, hevder Francione. Det er en fundamental forskjell mellom å regulere dyreutnyttingen som tilhengere av ”new-welfarism” driver med og det å skulle avskaffe den. Kampanjer for å forby enkeltstående former for dyreutnytting, for eksempel pelsproduksjon, som blir fremstilt som spesielt unødvendig og grusomt, rammes også av Franciones kritikk. Det er en form for ”new-welfarism”. Ofte fremmer de ikke et budskap om avskaffing av dyreutnytting kun enkelte typer av den. Det er den fæle behandlingen som settes i søkelyset, ikke den grunnleggende bruken.

Francione mener vi trenger en ny abolisjonistisk bevegelse, som ikke legger skjul på dens mål, som aktivt promoterer veganisme, som førsteprioritet er å drive holdningsarbeid for å skape en bred oppslutning om dyrerettigheter og ikke er villig til å inngå kompromisser med dyreutnyttingens næringer og myndigheter.

Essayene

Nå tilbake til hvordan boken er lagt opp. Introduksjonen går inn på grunnideene slik jeg har risset dem opp, forskjellen mellom bruk og behandling, skillet mellom regulering av dyreutnytting og avskaffing av dyreutnytting. Francione skriver også om den dyreetiske debattens historiske og filosofiske bakgrunnen. Han viser hvordan hans dyrerettighetsteori skiller seg fra utilitarisme, feministisk omsorgsetikk og filosofene Peter Singer og Tom Regan. Bokens essays presenteres. Nedenfor skriver jeg litt om hver del.

Første kapittel, ”Animals – Property og persons?”, argumenter for at hensyn til dyr aldri vil bli tatt virkelig alvorlig så lenge de er eiendom. Å balansere interessene til en eier med interessene til hans ”eiendom” går ikke an å utføres på en rettferdig måte. Å tillegge ikkemenneskelige dyr full moralsk status vil si å tillegge dem status som personer. Personer kan ikke eies. Denne teksten er et resyme av Introduktion to Animal Rights – Your child or the dog? (2000).

Andre tekst består av refleksjoner rundt hans verk Animals, Property, and the Law (1995), og Rain Without Thunder (1996). Der svarer han på kritikk som har kommet mot hans oppfatning om at eiendomsstatusen er et hinder for etisk behandling av dyr. Spesielt fra juristen Cass Sunstein. Franscion går også gjennom en rekke dyrevelferdsreformer som har blitt innført i USA og hevder de ikke har resultert i noen konstruktiv forbedring av hvordan dyrene behandles.

Tredje essay går inn på betydningen av ”sentience”, følelser eller sanselighet, som er Franciones eneste kriterie for moralsk relevans. Slike skapninger kan oppleve glede og smerte, Francione mener at besittelsen av følelser også automatisk gir vedkommende en interesse i sitt eget liv og derfor status som rettighetsbesitter. Han kritiserer teorier som krever mer av dyr, som en mental struktur som ligner menneskets, for å kunne ha full moralsk status. Disse kriteriene er ofte speciesistiske.

I fjerde del besvarer Francione mer av kritikken fra professor Cass Sunstein. Sunstein er en representant for dyrevelferdsposisjonen, han hevder mennesker kan bruke andre dyr selv om det ikke er nødvendig, at avliving ikke er etisk problematisk fordi ikkemenneskelige dyr angivelig ikke har en interesse i å fortsette livet sitt. Han hevder også at hold av dyr som eiendom kan være et gode for dem, siden de blir passet på. Sunstein mener vi bør støtte dyrevelferdsreformer for å stanse den verste lidelsen dyrene utsettes for, men at de ikke kan gis likestilt moralsk status som mennesker.

Kapittel fem handler om medisinsk dyreforsøk. Francione argumenter for at hvis vi skal være konsekvent når vi hevder at dyr skal beskyttes mot unødvendig lidelse, da må vi slutte å spise dem og deres produkter. For det er åpenbart ikke nødvendig. Medisinsk dyreforsøk derimot forsvares ofte med at det er nødvendig for å forske frem medisiner som kan redde menneskeliv. Francione innrømmer at dette argumentet har mer substans enn alle andre argumenter for dyrebruk. Her legger han ut om hvorfor det likevel ikke kan forsvares moralsk. Vi har en direkte plikt til ikke å utøve vold mot andre følende skapninger, som er rettighetsbesittere. Det samme kan ikke sies om å støtte veldedighet eller hjelpeprosjekter, i hvert fall ikke når de baserer seg på å ofre enkelte individer for å redde andre.

Økofeminisme og omsorgsetikk er temaet for det sjette essayet. Det er en svært kritisk bokanmeldelse av tekstsamlingen Beyond Animal Rights: A Feminist Caring Ethics for the Treatment of Animals (1996). Dens bidragsytere vil utfore en feministisk etikk for dyrs rettigheter eller frigjøring. Josephine Donovan, Carol J. Adams, Marti Kheel, Kenneth Shapiro og Brian Luke er blant dem. Men boken går ikke ”beyond” dyrerettigheter hevder Francione og peker på uklarheter, inkonsistens og reaksjonære holdninger i tekstene; omsorgsetikken kan virke positivt i å utvikle empati med dyr, men den kan ikke gi dem noen beskyttelse som går lenger enn rettigheter, tvert i mot virker flere av dens argumenter legitimerende på dyreutnytting og ligner på en form for ”new-welfarism”. Jeg tenkte litt av det samme når jeg las Beyond Animal Rights, og Francione retter søkelys på mange reelle svakheter ved den. Likevel ignorerer eller undervurdere han mange av dens styrker. Avgrensningen mellom økofeminisme og omsorgsetikk er uklar for det er ikke akkurat det samme, men Francione slår dem i ett.

Siste og syvende del er viet betydningen av lik iboende verdi, som alle følende dyr besitter, ifølge Francione. Her gås det inn på hypotetiske livsbåtscenarioer – en ynglingsbeskjeftigelse hos mange filosofer. Francione forsvarer at det å velge å redde et menneske i en krisesituasjon fremfor et ikkemenneskelig individ, noe de fleste sannsynligvis ville gjort, når en må velge å redde livet til kun en av dem, ikke betyr at vi som regel kan sette hensyn til mennesker over hensyn til ikkemennesker. For eksempel som unnskyldning for å legitimere institusjonalisert dyreutnytting. Han kritiserer også Tom Regans dyrerettighetsteori for å rangere menneskets verdighet over andre dyrs, i den forstand at Regan påstår at døden for et menneske stort sett er et større tap for mennesket, enn døden ville vært for et ikkemenneske som angivelig ikke har et like ”rikt” psykologisk liv. Vi kan ikke vite det, hevder Francione, og det er ikke rettferdig å bruke menneskets mentale konstitusjon som målestokk for å vurdere hvor rikt psykologisk liv ikkemenneskelige individer måtte ha. Det blir nok en form for speciesisme.

Tom Regans erklæring for dyrs rettigheter

Denne talen av Tom Regan er imponerende – sylskarp og flammende. “The Torch of Reason, the Sword of Justice” – en tittel på en annen av hans tekster – er en treffende beskrivelse.

Foredraget – Animal Rights Bill – er fra en konferanse i London holdt i 1989 av Royal Institute of Great Britain. Debatten stilte spørsmålet: “Does the animal kingdom need a bill of rights?” Bortsett fra den amerikanske filosofen Tom Regan, holdt også teologen Andrew Linzey og psykologen Richard Ryder innlegg til støtte for en
rettighetserklæring for ikkemenneskelige dyr. Germaine Greer (som ellers har mye fornuftig å si), Mary Warnock og Steven Rose argumenterte imot.

Imponerende er også Regans avslutning og oppsummering av debatten, hvor han knuser motpartens argumentasjon noe så innmari. Det er en fryd å se. Her har jeg lagt ut Regans første tale og den med motinnleggene som avsluttes med Regans svar. Til forsvar for motdebattantene må det sies at det bare er utdrag av deres innlegg som er tatt med, men det som vises sier sitt. De svarer egentlig ikke på de argumentative utfordringene som dyrerettighetsfilosofien reiser, men går rundt grøten.

Regan har sagt om debatten at det var en stor og minneverdig begivenhet for han. Den fikk mye oppmerskomhet, salen var fullpakket og begivenheten ble kringkastet av BBC på en av de nasjonale kanalene. Det var første gang han direkte adresserte så mange med sitt forsvar for dyrs rettigheter. Tom Regan var den første i nyere tid til å reise spørsmålet om dyrs rettigheter innen moralfilosofien og gi det et solid forsvar i The Case for Animal Rights (1983).

Talene er lagt ut på utube.