Slavoj Žižek om konsumerisme

RSA Animate har interessante introduksjonsvideoer om politiske og vitenskaplige temaer som på en god pedagogisk måte kombinerer tale og illustrasjoner. De finnes på youtube. I en tidligere bloggpost om empati lenket jeg til en video derfra om det temaet. Nå har jeg kommet over denne hvor den slovenske filosof og kommunist Slavoj Žižek prater om kulturell kapitalisme, veldedighet og etisk forbruk. Han kritiserer dette på en måte som er overførbart til deler av dyrevernsbevegelsen og til forestillingen om “humant” husdyrbruk.

Jeg vil fremheve:

“Folk opplever at de er omgitt av avskyelig fattigdom, av avskyelige grusomheter og avskyelig sult. Det er uunngåelig at de blir sterkt beveget av dette, at det går inn på dem. Med beundrigsverdige, men villedet intensjoner, går de seriøst og sentimentalt inn for å avhjelpe de ondene de ser. Men hjelpemidlene kurerer ikke sykdommene, de forlenger dem bare. Midlene er faktisk en del av sykdommen. De prøver å løse problemet med fattigdom ved for eksempel å holde de sultende i live; eller for eksemple ved en veldig avansert skole, å underholde de fattige. Men dette er ingen løsning, det er en forverring av problemene. Den virkelige oppgaven er å prøve å rekonstruere samfunnet på grunnlaget av å gjøre fattigdom umulig og de altruistiske dydene har faktisk forhindret dette fra å skje. De verste slaveeierene var dem som var snille med deres slaver og dermed forhindret systemets grusomhet fra å bli anerkjent av dem som led under det og forstått av dem som kontemplerte det. Veldedighet degraderer og demoraliserer. Det er umoralsk å bruke privat eiendom for å lindre de grusomme ondene som forårsakes av den eiendomrettslige institusjon. Jeg tror dette perspektivet er mer aktuelt enn aldri før.”

Det eksempelet med slaveri får meg til å tenke på mye av det dyrerettighetsteoretiker Gary Francione har skrevet om saken. Mange tenker på industrielt husdyrbruk som den verste manifestasjonen av grusomhet og overgrep, og får seg derfor til å applaudere forsøk på å skape husdyrbruksformer som produserer mindre lidelse. Men disse forsøkene, som markedsføres under merkelapper som “økologiske”, “frittgående driftsformer”, “humant” o.l. representerer en sterkere legitimering av vold og utnytting av dyr enn det det industrielle husdyrbruket klarer å produsere. Industrielt husdyrbruk er grusomt, men det har ingen spesiell ideologisk legitimitet eller støtte. Alternativene prøver å bygge opp en forestilling om moralsk forsvarlig husdyrbruk, den forestillingen har et potensiale for å få gjennomslag. Den fjerner og dekker til de mest grusomme forholdene, men systemets dynamikk er det samme som før. Ideologien det “humane” husdyrbruket produserer er at du hjelper dyr ved å utnytte og spise dem når det gjøres fra deres egne bedrifter, samtidig som den benekter at utnytting, vold, tvang, deprivasjon og drap – som er del av deres egen praksis – i seg selv representerer et alvorlig problem. Ideologien til de “humane” driftsformene er derfor farligere enn de industrielle.

For å justere og omskrive noen setninger fra Žižek:

De verste slaveeierene/dyreeierene var dem som var snille med deres slaver og dermed forhindret systemets grusomhet fra å bli anerkjent og forstått av dem som kontemplerte det. Veldedighet/dyrevern degraderer og demoraliserer. Det er umoralsk å bruke [dyr] som privat eiendom for å lindre de grusomme ondene som forårsakes av [deres underkastelse i] den eiendomrettslige institusjon.”

Avslutningsvis kommer et sitat av dyrerettighetsfilosofen Tom Regan som berører noe av det samme.

“Når urettferdigheten er absolutt, må en motsette seg den absolutt. Det var ikke ”reformert” slaveri som rettferdigheten krevde, ikke ”reformert” barnearbeid, ikke ”reformert” underkastelse av kvinner. I alle disse sakene var abolisjon det eneste moralske svaret. Kun å reformere urettferdighet er å forlenge urettferdighet. Filosofien om dyrs rettigheter krever det samme svaret – abolisjon – i respons til den urettferdige utnyttingen av andre dyr. Det er ikke detaljene til utnyttingen som må forandres. Det er urettferdig utnytting i seg selv som må stanses, enten på gården, i laboratoriet eller i naturen, for eksempel. Dyrerettighetsfilosofien spør ikke om noe annet, men den vil heller ikke bli fornøyd med noe mindre.”

Mye dyrevern rammes av kritikken til Žižek og Regan.

Daybreakers

Filmen handler om et fremtidig scenario med en epidemi som forvandler de fleste mennesker til vampyrer. De må livnære seg på menneskeblod, de har tatt over samfunnet og statsapparatet. Deres forbruk av menneskeblod har gjort menneskeheten til en utrydningstruet art. Mennesker lever på flukt i undergrunnen; de jaktes på, fanges og avles opp i fabrikkanlegg for å “gi blod”. De har blitt til husdyr. Nå hva er så galt med å “høste av naturen” som en bruker å si?

Hovedpersonen Edward Dalton har moralske skrupler med tingenes orden. Selv om han er en vampyr føler han avsky for det som gjøres. Ikke alle vampyrene er hensynløse bloddrikkere. Det er enkelte som engasjerer seg og solidariserer seg med menneskene. Edwards rolle er  litt som veganere i dagens samfunn. Bortsett fra at han ikke har mulighet til å ivareta sin helse ved å avstå fra andres blod. Hans kropp forfaller av hans avholdenhet.

Edward jobber for et konsern som blandt annet forsker på fremstilling av et substitutt for menneskeblod. Samfunnets hovedbekymring er at befolkningen vil sulte i hjel. Det er ikke nok mennesker til å dekke behovet. Blodkonsumet er ikke bærekraftig. Det som skjer med vampyrer når de ikke får blod er en fysisk og mental degenerering. Fra å se ut som vanlige mennesker med skarpe hjørnetenner, forvandles de langsomt til ville flaggermus-hybrider.

Det er lett å kjenne seg igjen i fortellingen. Bortsett fra at vi ikke blir rabiate zombie-flaggermus fordi vi ikke spiser dyr!

Og de spesiesistiske miljøvernerne! Det fikk meg til å tenke på dokumentarfilmen “The End of the Line” som handler om hvordan mennesker “bruker opp” fiskebestandene. Det som fremstilles som problemet er at mennesker dreper/spiser for mange fisker slik at de ikke kan fortsette med å gjøre det i fremtiden. Det er den problemstillingen vampyrmyndighetene også står over for.

For å ta opp det abolisjonistiske argumentet. Hvorfor er det galt å avle opp mennesker for å ta deres blod, spesielt med tanke på at vampyrer trenger menneskeblod for å beholde helsen? Den dominerende spesiesistiske moralen i vårt samfunn sier at det er greit å bruke og slakte dyr så lenge de behandles på en måte som oppfattes som “bra” og skånes for det som regnes for å være “unødvendig lidelse”. Likevel vil vi nok reagere med moralsk avsky for at vampyrer bruker mennesker på tilsvarende måter. Selv om “menneskevelferd” hadde vært en del av næringsvirksomheten. Og selv om vampyrenes blodbehov er nødvendig for deres helse i motsetning til hva de animalske produkter vi konsumerer er for oss. Vi gjør det kun av komformitet og fordi vi  liker smaken av dyreprodukter. Vampyrene gjør det av nødvendighet. Så strengt talt er det vi som lever mest umoralsk.

Dyrevernalliansens eggkampanje

På et forum for aktivister ble det nylig heftig diskutert hvordan en bør forholde seg til andre grupper/aktivister/kampanjer innen dyrevernbevegelsen en er uenig i, om hvor grensen går mellom konstruktiv kritikk og destruktiv, eller “ryggdolking”. Jeg er litt usikker på det selv. Men enkelte går alt for langt i å slå under ett alle som sier de er for “bedre behandling av dyr”; og visker ut fundamentale forskjeller. De kan si “det er dyrenes beste vi vil”. Men det trenger ikke bety så mye når en har radikalt forskjellig syn på hva “det gode” er. Overført til menneskevern: du utsletter ikke politiske fraksjoner og konflikter ved å appelere til at “vi vil alle menneskenes beste”.

Hva har for eksempel dyrerettighetsforsvarere til felles med grupper som Dyrevernalliansen? Hvis det er noe, er det svært lite. Dyrevernalliansen har nettopp lansert en kampanje for at folk skal kjøpe egg fra de kaller “frittgående høner”. Organisasjonen oppgir at deres formål er å dokumentere og bekjempe dyremishandling. Å oppfordre folk til å konsumere dyr og dyreprodukter som egg er derimot en oppfordring til å støtte dyremishandling. De oppfordrer folk til å betale for kommerisell avl, fangeliv og slakt. “Frittgående” høner lever ikke i A4 bur, men i oppdrettsanlegg  og opplever aldri naturlig omgivelser. Dem som brukes innen “økologisk” eggproduksjon har “utemuligheter”. Men alle produksjonformene reduser høner og kyllinger til utnyttede objekter som drepes når de ikke lenger er inntektsinnbringende.

Dette reklamere Dyrevernalliansen aktivt for. De har ikke onde hensikter, formålet deres er å redusere dyrs lidelse. Men oppfordringer til å støtte konsum av dyr peker i en helt annen retning. Selv om det er en oppfordring til et “frittgående” (“innegående” er en mer korrekt beskrivelse) alternativ, er det en oppfordring til å støtte lidelsespåførende  praksiser. Å forsvare dyrs interesser, å respektere dyr, handler ikke kun eller først og fremst om å “redusere lidelse”. Å la dyr få leve i frihet, la dem få utfolde seg i naturlige omgivelser, og å la dem få leve ut hele sitt liv, fremfor å bli drept, er det det handler om.

Valget er ikke mellom å støtte den ene formen for utnytting eller den andre, det er et valg mellom å støtte utnytting og å ikke støtte det. Vi trenger ikke egg, vi trenger ikke kjøtt, eller animalske produkter. Og å støtte utnytting vi ikke trenger å støtte kan ikke forsvares etisk.

Denne kritikken blir møtt med innvendingen: men alle folk kommer ikke til å bli veganere, vi må ha lidelsesreduserende alternativer til dem som ikke kommer til å kutte ut eller redusere animalske produkter. Et mulig svar er at hvor mange som kommer til å bli veganere eller å vesentlig redusere konsumet av animalske produkter er ikke bestemt av skjebnen, det avgjøres av strategiske grep vi gjør her og nå, hvor mye veganaktivisme vi investerer i.

NOAH har heldigvis en oppfordring til å kutte ut egg og avviser det “frittgående” alternativet.

Ullproblematikk

Ull er ikke vegansk, det sier seg selv. Likevel er det et produkt som det også i veganorienterte miljøer er heftet lite motstand til. Oftere blir det reagert mot bestemte ullmerker som kommer fra sauebruk hvor dyrene blir delvis flådd under ullklippingen, uten at det oppfordres til å unngå ull i seg selv. Dyrerettighetsorganisasjoner, som i teorien skal markere avstand til utnytting i seg selv, uavhengig av hvordan utnyttingsforholdene ser ut i detaljene, føyer seg også inn i den trenden.

Det er lett å rasjonalisere ullbruken. I vår del av verden er det kaldt og ullklær er noe av det varmeste som er tilgjengelig. Å klippe ullen av sauene blir som ofte fremstilt som en harmløs og snill tjeneste vi gjør dem, så de ikke skal få heteslag i sommervarmen. Det glemmes at sauene er domestiserte dyr som avles frem nettopp til det formål å gi oss ull og kjøtt. Gjennom selektiv avl har de blitt manipulert til å få masse ull som vi kan ta fra dem. Å kjøpe ull er derfor ikke kun en støtte til klipping av sauer, men en støtte til slaveriet og slakten de avles frem til. Enten en betaler for sauekjøtt eller saueull går pengene til det samme. Derfor er det liten grunn til å se på ullet som mindre problematisk.

Personlig har jeg mange ullsokker i skapet mitt, og i hvert fall en genser. Jeg kjøper ikke ull, men har en god del rester fra tidligere. Jeg har pakket det ned i en pappeske og skjøvet den bakerst i skapet. Men når jeg går tomt for rene sokker og fryser drar jeg den frem igjen. Skaden har skjedd når det allerede har blitt betalt for dem tenker jeg, og om de ligger nederst i en eske eller er i bruk gjør ikke noe fra eller til. Men da må jeg innrømme at det samme gjelder for skinn og pels. Det har en negativ signaleffekt, bruker vi å si til dem som fortsatt går i pels, men forsvarer det med at den er gammel og at de ikke ville kjøpt den i dag. Det har bruken av ull og. Spesielt siden det er så ekstremt vanlig, noe som ikke kan sies om pels.

Derfor jobber jeg med ullavvenningen. Det blir mye bomullprodukter. Det er heller ikke bra miljømessig, men siden det er ikkeanimalsk ser jeg på det som det minste onde. Ellers er det produkter av hamp, syntetiske stoffer og fleece som er ganske varmt. Fleecesokker har jeg tenkt å kjøpe. Har ikke kommet over det i noen butikker enda, men når jeg søker på google så kommer det opp endel. Å bestille over nettet er i hvert fall en mulighet. Ellers kan vi bruke flere lag med tøy for å gjøre det varmere.

Sengetøy av fjær og dun

Jeg trenger nye puter, de jeg har er gamle og fillete. Så jeg går innom butikker som selger slikt og blir møtt med en ufordøyd dimensjon av dyreutnytting: sengtøy av forsmådde fuglers fjær.

Jeg vet jo at en bruker fugler til slikt, jeg vet at dyr brukes til alle mulig ting, at volden og lidelsen som er involvert er enorm og ufattelig. Men å vite noe og det å oppleve det direkte blir noe annet.

Og å se animalske produkter og å se volden mot dyr er for de fleste to skarpt atskilte ting. Ikke for meg. Når du setter deg inn i historien bak en type produkter blir assosiasjonene for sterke. Når jeg kjenner på de behagelige myke fjærene får jeg flashbacks av blodige scener fra en  dokumentarfilm jeg så hvor de rev duna av levende fugler.

Det er ikke sikkert det er slik de fjærproduktene forran meg ble produsert, kanskje de ikke ble behandlet så brutalt. Eller kanskje de ble behandlet verre. Men uansett er grunnen til at jeg er veganer det at jeg mener at vold mot dyr ikke forsvares, at det ikke gir noen mening å si at det er greit så lenge den var “human”. Jeg vet uansett at de fine fjærene kommer fra utnytting, fra fugler degradert til produksjonsdyr og slakt.

Enkelte av dunproduktene var spesielt adressert til barn med bilder av søte gjess og ender på. Det er en grell kontrast mellom det er barn føler når det ser et slikt sentimentalt bilde og det det ville følt hvis det så, hadde blitt fortalt eller hadde hatt informasjonen om hvordan selve produktet ble laget. Men å lulle barn inn i en komform fantasiverden er viktigere for mange voksne enn lære dem om virkelighet og sannhet.

Jeg husker selv fra når jeg var barn og var uadskillelig knyttet til min personlige kosepute. Jeg likte å klemme og kose på den for den føltes så behagelig. Og noen ganger klarte jeg å klemme ut en liten fjær. Det syns jeg var morsomt, for fjær fikk meg til å tenke på fugler, og fugler likte jeg. Så synet av en fjær fra en pute gjorde meg glad. I dag er det motsatt. Jeg har lært litt mer om hvordan verden fungerer og jeg har blitt mer deprimert.

Astma og allergiforbundet oppfordrer dessverre til puter og dyner av enkelte former for dun for dem som sliter med allergiske reaksjoner. De veganske alternativene jeg har kommet over er av bomull og syntetisk.

En pakke som breker?

Jeg fortsetter med å kritisere Kirkens Nødhjelps kampanje for å sende dyr til u-land. (gaversomforandrerverden.no)

Førjulstiden har de siste årene vært preget av reklame for dette forsøket på veldedighet. I år har jeg inntrykk av at det er litt mindre av det enn tidligere.

Noe av det som får meg til å reagere spesielt på det her er de påtrengende reklamebildene av dyr i pakker med omtalen av den som gaver. Det latterliggjør og tingliggjør dem. Men selve fremstillingen er ingenting sammenlignet med den praktiske virkeligheten som ligger bak, det at de fleste mennesker livnærer seg på å utnytte og drepe dyr. Det en ser rundt seg hele tiden, blir en vant til og reagerer ikke like lett på. Det er vel derfor jeg de siste årene har blitt spesielt provosert av Kirkens nødhjelps objektivisering av dyr som ressurser og varer, fremfor den alminnelige kjøttreklamen jeg ser rundt meg hele tiden. Men deres reklame for å ofre ikkemenneskelige dyr for å hjelpe mennesker er en sterk spesiesistisk propaganda i det offentlige rom.

Her ser jeg nærmere på deres fremstilling av dyr.

“Geiter gir . . . melk, kjøtt og skinn . . .” kan vi lese. Det høres jo mye bedre ut enn: “Geiter kan vi gjøre gravide, ta ungene og morsmelken fra, de kan slaktes, flås, spises og lages klær av.” Sistnevnte formulering er den mest nøytrale og nøyaktige. Ikkemenneskelige dyr “gir” som regel mennesker ikke noen verdens ting, hva mennesker “tar” fra dem blir noe annet.

Om griser skriver Kirkens nødhjelp følgende: “Griseflaks. Svinesti. Sparegris. Svin på skogen. Det finnes vel ingen andre medlemmer av dyreriket som symboliserer så mye forskjellig som nettopp grisen. I Sørøst-Asia betyr grisene først og fremst en viktig kilde til næring og inntekter.” Det er ingen grunn til å  ta dyrehensyn alvorlig når vi kan le av dem på denne måten. Ikkemenneskelige dyr kan, bortsett fra å utnyttes som materielle ressurser, brukes som metaforer og symboler vi kan tøyse med. Alt for ikke å se dem i seg selv for seg selv.

Det står mye om at dyrene har en positiv effekt på fattige land. Hvis tilstandene der er såpass ille kan en spørre seg hva som er etisk ved å sende flere dyr dit. En ting er av hensyn til dyrene selv.

En annen ting er av hensyn til landenes ressursbruk. Verdens økende konsum av animalske produkter er ikke bærekraftig, og produksjon av animalske fødevarer er alltid mer ressurskrevende enn produksjon av planteføde. I stedet for å spise vegetabilsk mat blir mottagerne av slike “dyregaver” presset til å fø sine nye husdyr, som de så må spise. Det er en ulønnsom ressursavkastning. Når en i utgangspunktet har dårlig med mat, hva er logikken med å gi dem flere munner å mette? Disse argumentene er menneskesentrerte, jeg bruker dem for det de er verdt, selv om det jeg mener er viktigst er etikken rundt å skade og ta liv.

Hva er vitsen med å hjelpe noen i nød når andre kan utnyttes og drepes med god samvittighet? Hvis det er så naturlig og etisk uproblematisk å drepe noen, hvorfor blir det problematisk når noen andre sulter i hjel?

Nei til dyr som nødhjelp

Gaver som ødelegger verden

Når det nærmer seg jul dukker det opp reklame for veldedighetsprosjekter som går ut på å sende dyr som nødhjelp til trengende i den tredje verden. Det har vært en trend de siste årene. Kirkens nødhelp har prosjektet “gaver som forandrer verden”. Det forandrer sikkert verden, men ikke til det bedre. Er det jeg som er misantropisk eller er dette dyremishandling under dekke av å hjelpe mennesker?

Det er paradoksalt med mennesker som engasjerer seg for en mer fredelig og rettferdig verden og som setter seg ned å spiser andres lidelse og død til hvert eneste måltid. Som klarer å ignorere husdyrbrukets globale ødeleggelser – både for dyr, miljøet og rettferdig fordeling av ressurser – samtidig som de kaster mer bensin på bålet.

Når en livnærer seg på kjøtt og animalske produkter, og ikke ser noe problem med det, virker det naturlig at ens begrep om å hjelpe andre mennesker i nød innebærer å transportere den livsstilen til dem. Fattige har så klart en like stor rett til å drive med husdyrbruk og kjøttspising som det vi i det vestlige rike verden. Men det betyr ikke at noen av oss har den retten. Vi har ikke noe mer rett til å ta andre dyrs liv for å berike være egne, enn rike har til å utnytte, utsuge og sulte ihjel de fattige. Det er kun maktovergrep. Det er ingen rettferdighet, godhet eller veldedighet i det.

Jeg kan forstå en enkelte rett og slett mangler kunnskap og ikke har tenkt så mye over problemstillingene med dyrerettigheter, vegetarianisme og miljøhensyn. Men at ingen reagerer på dette overhypa sinnsyke forsøke på veldedighet, når det er så mye informasjon, også i våres konservative medier, om husdyrbrukets ødeleggelser, det overrasker meg.

En grunn er menneskesjåvinisme, som setter hensyn til mennesker over alt annet, over hensyn til alle ikkemenneskelige dyr og alt annet liv. Mennesker behandles som “hellige kuer” (jeg mener ikke at noen av de gruppene behandles bra, men viser til den irrasjonelle rangeringen av enkelte arter over andre). Å protestere  mot den prioriteringen oppfattes av toneangivende strømninger som blasfemi, en blasfemi mot humanismen og spesiesismen.

Etiske alternativer

Hvis vi virkelig vil gi en hjelpende gave, så slutter vi å spise andre. Å slutte å drepe er en god begynnelse på å redde andre liv. Vegetarianisme handler ikke kun om å leve uten å skade dyr, selv om det er essensen for oss som forsvarer dyrs rettigheter, men også om å velge en matpolitikk som er mest skånsom for miljøet, som er mindre ressurskrevende og derfor kan mette langt flere mennesker og skåne urørte naturområder. Det går også an å sende en klage til Kirkens nødhjelp. Det skal jeg gjøre.

Den britiske dyrerettighetsorganisasjonen Animal Aid anbefaler å støtte veldedighetsorganisasjonene Vegfam og Hippo (Help International Plant Protein Organisation) i steden. De skal hjelpe folk i utviklingsland og er ikke basert på dyreutnytting. Les mer om dem her.

Etisk forbruk

I de siste postene har jeg etterlyst veganske perspektiver på etisk forbruk. Det er ofte fraværende, for eksempel på etiskforbruk.no. Det er forbausende å finne kjøttreklame på en slik nettside.

På forsiden står det “for miljø, mennesker og dyr”. Sammen med poster med reklame for økologisk kjøtt og en oversikt over hvilke “fiskesorter” du angivelig kan spise med god samvittighet. Hvordan henger det på grep lurer jeg. Nedenfor ser jeg nærmere på sidens innhold.

Under seksjonen for mat er ikke dyrehensyn med i noen av hovedargumentene. Under overskriften “spis lavt” (på næringskjeden) står det at det er bedre for dyr og miljø om vi spise mindre av oppdrettsfisk og kjøtt. Det er ikke noe forsvar for vegetarianisme. Det nevnes at dyr blir påført belastninger ved intensiv kjøttproduksjon. Spesielt fisker som ikke er oppdrettsfisk er helt utelatt. Så kommer oppfordringen “Spis fra naturen”, hvor det nevnes skaldyr, fisk og vilt.

I en artikkel om kjøtt blir “reduksjon” forsvart, hvor hensyn til dyr og miljø nevnes. En setning sier at det ideelle er å kutte ut alt kjøtt. Siden det skilles så tydelig mellom kjøtt og fisk virker heller ikke det som et forsvar for vegetarianisme. Og veganisme er ikke nevnt. Selv om argumentene som nevnes i like stor grad rammer andre animalske produkter som egg og melk. På tross av kjøttartikkelens tilsynelatende kjøttkritiske perspektiv i begynnelsen, sier de mest dominerende utsagnende i fete bokstaver at vi bør spise mer kjøtt fra Afrika, fra kje og høns.

Jeg blir kvalm. Kjøttpropaganda er vi vant med, men den som kommer fra dem som vil være etiske er mer provoserende. Ikke sjelden hører jeg folk forsvare at hvis en først spiser animalske produkter er det bedre at du kjøper fra de “humane” eller mindre brutale produksjonforholdene. Når jeg ser reklamen for disse produktene blir jeg overbevist om at det er et feilspor. Feilen er å omdøpe drap og utnytting av dyr med postive adjektiver. Å få det til å virke moralsk legitimt å konsumere dyr. Å gi dyrespisere god samvittighet virker viktigere for slike forsvarene enn å ta dyrehensyn seriøst.

Forhåpentligvis kan mer informasjon om dyreetikk og veganisme utfylle sidene til etiskforbruk.no. Det er mye annen bra informasjon der. Etisk forbruk er så klart mer enn veganisme, men det må inkludere det. Det er sikkert lurt å sende dem påminnelser. Jeg vil gjøre det selv, men det blir ikke med det første. Veganforeningen som er under oppstart burde sendt dem en informasjonspakke.

Fairtrade – rettferdig handel?

Jeg fortsetter med noen av mine “butikkopplevelser”.

Ved kassa stod en hylle med sjokoladeprodukter merket fairtrade. Det var også en skilt hvor det stod forklart noe om at ingen barn eller arbeidere ble urettferdig utnyttet innen produksjonsprosessen “for å gi deg dette produktet”.

Er det ikke da litt ironisk at jeg måtte lese gjennom ingredienslisten for å finne ut om sjokoladene inneholdt animalske produkter som melk eller egg? Hvorfor måtte jeg gjøre det hvis det var et utnyttingsfritt produkt? Dyr fanges, utnyttes og drepes for å gi mennesker kjøtt og animalske produkter. Deres skjebne er ofte mer lidelsesfull enn den til utbyttede menneskelige arbeidere.

Så bra det hadde vært hvis butikker også hadde satt tydelige skilt ved veganske produkter som sa: “Ingen dyr ble utnyttet for å gi deg dette produktet” – i stedet for “for allergikere”.

Husdyr er ikke mennesker, men de produserer arbeid som blir utbyttet. Får de noen kompensasjon for det, blir de behandlet rettferdig, får de i det hele tatt noe valg? De får mat og beskyttelse for å holde seg i live, slik at de kan tjene sin funksjon. For enkelte er den rasjonaliseringen nok. Alle dyreindustrier sier at dyrs velferd er veldig viktig for dem, for hvis dyrene ikke behandles bra da yter de ikke godt nok – sier industrilogikken. Med samme logikk kan vi forsvare barnearbeid og slavearbeid. Ingen arbeidsgiver eller slavedriver kan behandle sine undersåtter dårlig – skal vi tro denne tanken – for det vil gå ut over deres profitt. Kapitalistisk ideologi infiltrerer moralen. Ingen med kritisk sans går med på denne velferdsbløffen.

Animalske fairtrade-produkter er en selvmotsigelse. Å utdefinere dyrehensyn fra begrepet om rettferdig handel er å utdefinere ikkemenneskelige dyr fra rettferdighetens sfære. Det er en urettferdig handling, ingen rettferdig slik ordlyden gir inntrykk av.

Veganere må fremheve sitt konsistente og utvidede rettferdighetsbegrep, og det gir en ny forståelse av hva som er rettferdig handel. Når det er sagt så støtter vi fairtrade merket og andre former for (forsøk på) rettferdig handel så lenge produktene ikke er animalske.

Er det skinn?

For noen uker siden gikk jeg i butikker for å finne meg nye sko. Jeg har hørt noen si at de syns det er vanskelig å finne skinnfrie sko, men selv om utvalger er mindre, har jeg ikke opplevd å ikke finne noen for min egen del. Et råd jeg kan gi er: Ikke stol på butikkekspeditører. Når jeg spurte om skinnfrie sko sa de enten at de ikke hadde noe, mens jeg selv fant flere i butikken ved nærmere ettersyn, eller de påsto at en rekke skinnsko faktisk var syntetiske.

Det er vanligvis merker i skoene med symboler som beskriver hva stoffene er laget av. Hvis det er skinn er det et “flådd dyr” symbol. Ikke tro at alt som ligner på skinn er skinn. Det er vanskelig å se forskjell på enkelte syntetiske stoffer, som kan være lagd for å ligne på skinn, og ekte skinn.

Å ikke stole på selgere er en god regel i flere situasjoner. De sier ofte det de tror du vil høre. Spør du om et produkt er er testet på dyr sier de automatisk “nei”. Be om dokumentasjon.

Å spørre og grave om produkter og ingredienser er en god måte å skape oppmerksomhet rundt det etiske. Før syntes jeg det var slitsomt, men nå tenker jeg det kun er positivt, at det er vegansk aktivisme. Det gjør folk rundt deg oppmerksom på at det finnes dyrefrie produkter og at det finnes folk som kun vil bruke dem. Du minner dem på at de har et valg.

En annen ting: Ikke tro at det er etisk forbruk å kaste den gamle pelsen for så å erstatte den ved å kjøpe et nytt plagg av skinn, ull, eller annet animalsk produkt. Det bidrar kun til økt konsum av dyr. Det eneste etiske er veganske produkter.

Her er en bra kunstfilm om skinnproduksjon. Den er spansk, men det er ikke noe vokal så det gjør ikke noe. Vi ser scener fra gater og offentlige steder med folk som går, vi ser føttene og skoene deres, mange skinnsko. Vi ser også bilder fra butikker med sko, vesker og andre skinnprodukter. Innimellom ser vi raske glimt av en ku som blir flådd. Etter hvert blir det bilde mer og mer tydelig.