Misbruk av rettighetsbegrepet

Hva er verre enn å krenke dyrs mest fundamentale rettigheter? Å gjøre det under dekke av å forsvare deres rettigheter. Å få det til å virke som om skading av dyr ikke utgjør rettighetsbrudd. Det utvanner og svekker rettighetsbegrepet, det utvanner og svekker dyrs status generelt. Slike forsøk forventer vi fra politikere og næringer som forsvarer dyrebruk, men noen ganger kommer lignende utspill fra dyrevernlobbyen. Intensjonen kan være god, men det kan ha en like undergravende effekt.

Det er en prinsipiell motsetning mellom å forsvare dyrs rettigheter og å konsumere dem. Det er like logisk som at det å forsvare kvinners rettigheter er uforenelig med å tillate menns voldtekt av dem. Rettighetsbesittere er ingen legitim gjenstand for konsum. Rettigheter er imaginære skjold rundt individene, usynlige “ingen adgang” skilt. De verner individets egenverdi, autonomi og ukrenkelighet. Ut over det har ikke forsvar for dyrs (inkludert menneskers) rettigheter noe med å “være glad i dem”, “være snille med dem” eller “skåne dem for unødvendig lidelse”. Det er kun et krav om respekt for å få være i fred.

Dyrerettigheter har heller ingen ting med politiske forslag som innføring av dyrepoliti eller opprettelse av et eget dyrevernsdepartement. Så lenge disse ikke innbærer en avskaffing av den lovlige dyreutnyttingen, og det gjør de vanligvis ikke. Likevel ser vi ofte de sakene bli forsvart med argumenter om at dyr har rettigheter. Innpakningen svarer ikke til innholdet.

Et konkret eksempel på en tilsvarende misbruk av rettighetskonseptet ser vi når det gjelder kvinners status i  Afghanistan. Krigen ble forsvart med at Taliban var et ondt regime og kvinnenes situasjon ble bruk som eksemple. Etter en ny lov vedtatt i mars uttalte senator Humaira Namati i det afghanske parlament at den var verre enn lovgivningen under Taliban. Den nye loven gjør kvinner i stor grad til menns eiendom. Den forbyr dem å gå ut, ta utdanning, søke jobber, og gå til lege uten ektemannens tillatelse. Den forbyr dem også å nekte ektefellen sex. Det er enkelte unntak i nødstilfeller, som hvis kvinnen er syk eller i fare.

Tross dette blir vi forsikret fra offisielt hold om at menneskerettigheter respekteres og avholdes i den afghanske stat. Det som står på papiret og det som skjer i virkeligheten er to forskjellige ting. Leder av Hazara partiet, Ustad Mohammad Akbari, påstår at loven faktisk beskytter kvinner og sier følgende: “Menn og kvinner har like rettigheter under Islam, men det er forskjeller i måten menn og kvinner er skapt på. Menn er sterkere og kvinner er litt svakere . . . “

Å påstå at dette handler om menneskerettigheter, likestilling, og respekt for kvinner er bare frekt. Når ektemenn eier og kontrollerer sine koner er det åpenbart ikke likestilling og det er rettighetsbrudd slik vi forstår menneskerettigheter. På samme måte representerer eierskap, dominans og kontroll over ikkemenneskelige dyr motsatsen til dyrerettigheter. Derfor er strikt vegetarianisme – veganisme – utgangspunktet eller idealet for alle som virkelig forsvarer dyrs rettigheter og ikke bare sier det.

Bokomtale: Nature Ethics (2008)

Nature Ethics – An Ecofeminist Perspective

Av Marti Kheel

Rowman & Littelfield Publishers 2008

337 sider

Økofeminismen er en filosofi som har vært med på å utfordre speciesisme og dyreutnytting. Økofeminister har hevdet det er sammenfall mellom historiens devaluering av kvinner, naturen og ikkemenneskelige dyr. For eksempel har eiendomsinstitusjonen definert både husdyr og kvinner som menns eiendom. Jakt og kjøttspising har også klare analogier til voldtekt og pornografi ifølge feministen Carol J. Adams. Økofeminister er opptatt av å forstå konteksten og fellesnevneren til forskjellige former for undertrykkelse, og mener å finne det i patriarkiet. Det patriarkalske samfunn har en mentalitet og struktur som er dualistisk, hierarkisk og undertrykkende. Det har et kjønnshierarki hvor menn troner over kvinner og et artshierarki hvor mennesket troner over ikkemenneskene og resten av naturen.

Økofeminister forsvarer egalitære og økologiske løsninger. De fremhever betydningen av sosiale relasjoner og følelser, og beskylder den teknologiske rasjonalitet og industrisamfunnet for å virke destruktivt og fremmedgjørende. Flere har derfor en kritisk holdning til teknologi og en del heller mot anarkismen. Økofeminismen er ikke en homogen “lære”, men forskjellige filosofier og teoretiske tilnærminger som deler visse grunntrekk. Begrepet økofeminisme ble først lansert av den franske feministen Françoise d’ Eaubonne i 1974. Ikke alle økofeminister har gitt sin støtte til bevegelsen for dyrs rettigheter og frigjøring, men Marti Kheel er altså en av dem.

Marti Kheel har skrevet flere artikler om økofeminisme, dyreetikk og vegetarianisme, og var med på å stifte Feminists for Animal Rights i California 1982. Kheel har doktorgrad i religionsstudier. Nature Ethics – An Ecofeminist Perspective er hennes første bok. Den kan leses mer om og bestilles på martikheel.com.

I Nature Ethics går Marti Kheel gjennom det dominerende natursynet til miljøbevegelsen. Det er en utbredt verdsetting av biologisk mangfold og økologisk balanse som kombineres med likegyldighet til de ikkemenneskelige individenes liv og død. Den kommer til utrykk i forsvar for husdyrbruk, karnivorisme, jakt og fiske. En slik miljøverner vil svare at respekt for individuelle dyr er inkorporert i respekten for den økologiske helheten som vedkommende inngår i. Det stiller Kheel seg kritiske til. Det er en liten trøst for individet som blir skutt fordi jegerne vil “regulere bestanden”. Det individuelle dyret er ikke interessert i abstraksjoner om sin egen art men i sin umiddelbare overlevelse og utfoldelse. Denne type miljøverntenkning er også typisk preget av en fatalistisk naturalisme om at drap og kjøttspising er naturlig, og mennesker like godt kan jakte og spise dyr fordi andre dyr gjør det.

Marti Kheel hevder det ikke er økologisk bevissthet som ligger bak slike verdivurderinger, men en maskulinistisk ideologi som foretrekker kognitive abstrakte konstruksjoner og transcendens fremfor direkte individuelle og emosjonelle hensyn. Ideologien verdsetter økologiske systemer og helheter over og på bekostning av hensyn til ikkemenneskelige individer.

Nature Ethics går gjennom og analyserer natursynet til fire fremstående miljøvernteoretikere, Theodore Roosevelt, Aldo Leopold, Holmes Rolston III, og Warwick Fox. Kheel bruker kjønnsforskning om maskulinisme – konstruksjonen av den mannlige identitet – til å vise hvordan den påvirker tenkningen deres. Den amerikanske økologen Aldo Leopold er kjent for å “tenke som et fjell”. Kheel har et mer jordnært syn på det og viser hvordan han “tenker som en mann”.

Boken er omfattende og kunnskapsrik med mange referanser til kjønnsforskning, feminisme, antropologi og den økologiske litteraturen. Etter innledningen hvor Kheel gir oversikt over kunnskapsfeltet, begrepene, metodene og hypotesene sine, ser hun på forskning om maskulin identitet i andre kapittel, før de fire miljøvernteoretikerne behandles i vær sin del. I siste kapittel går hun inn på økofeminismen potensiale til å konseptualisere en alternativ holistisk filosofi som ikke devaluerer ikkemenneskelige individer. Veganisme blir tillagt en sentral betydning. Økofeminismen er generelt skeptisk til statusen som tillegges rasjonalitet, abstrakte og universelle regler innen moralen. Men Kheel mener veganisme er utrykk for medfølelse for dyr som økofeminister og andre bør fremme.

Boken er teoretisk kompakt, innovativ og interessant for alle som er opptatt av miljøvern, feminisme, dyreetikk, vegetarianisme, og disse feltenes overlappinger. Det er en viktig og kraftig innvending mot miljøbevegelsens speciesisme. En anmeldelse den skrev jeg også i NOAHs Ark (medlemsbladet til NOAH) nr. 3. 2008.

Marti Kheel om veganisme og økofeminisme

Her er et foredrag av Marti Kheel om veganisme og økofeminisme. Jeg har også lagt det ut på forsiden. Foredraget ble holdt på World Veg Festival Weekend i San Francisco oktober 2008.

Jeg syns det er et veldig bra foredrag, en pedagogisk innføring i vegansk etikk. Det går ikke inn på rettighetsetiske argumenter, men fremhever empatiens og medfølelsens primære rolle, kontekstualiserer moralen i forhold til patriarkalsk ideologi, viser den klare analogien mellom speciesisme og sexisme, og økofeminismens potensiale til å utfordre hierarki og undertrykkelse. Kheel går inn på mange av temaene hun behandler mer utfyllende i boken Nature Ethics: An Ecofeminist Perspective (2008).

Jeg skulle ønske jeg kunne legge til norsk undertekst til videofilen, siden talen er på engelsk, men vet foreløpig ikke hvordan det gjøres eller hvorvidt det er mulig. 

Går ut i fra at jeg kommer til å skrive mer om økofeminisme her, det kommer i hvert fall en bokomtale av Nature Ethics om ikke så lenge.

 

Marti Kheel: Toppling Patriarchy With a Fork – The Radical Potential of Veganism

done