Hva dyrerettigheter er, og hva det ikke er

Noen ganger blir jeg frustrert over feilaktig bruk av betegnelsen ”dyrerettigheter” eller ”dyrs rettigheter”. Folk legger forskjellige betydninger i ord, det er nødvendig med en viss åpenhet, men det må da være enkelte retningslinjer også, hvis ikke blir poenget med språket nokså meningsløst. Vi kan heller ikke se bort i fra at det er en viss ideologisk maktkamp om ords betydning.

Dyrerettighetsetikk er basert på prinsippet om moralsk likeverd mellom dyr og på prinsippet om ikkevold eller avstandstaking fra utnytting. Dyrerettigheter betyr omtrent det samme for menneske/dyr relasjonen som menneskerettigheter betyr for mellommenneskelige relasjoner. Peter Singer sin utilitaristiske etikk blir ofte omtalt som dyrerettighetsetikk, det mener jeg er feil. Den mangler prinsippet om ikkevold. Singer aksepterer for eksempel dyreforsøk for å redde menneskeliv, mener avliving av dyr i stor grad er greit, og har ikke problemer med å ofre individer for ”the greater good”.

Det er ikke uvanlig å peke på landets dyrevernlover og si at husdyr har rett til så og så stor plass for bevegelse, så og så store bur eller båser, eller rett til en smertefri avliving (det argumentet ble brukt av talspersoner fra husdyrbruket i deres kritikk av halal og kosher slakt). Noen ganger bruker dyrevernsaktivister også det samme språket. Jeg forstår at ”rettigheter” er et begrep som historisk har fått en mer og mer utvidet betydning, og i sin videste forstand kan brukes retorisk og beskrive nesten enhver form for ”krav”. Men som dyrerettighetsforsvarere er det viktig at vi gir utrykk for at rettighetene vi kjemper for ikke er av den typen. Rettighetene vi forsvarer er egentlig av en mer klassisk betydning, selv om det er nytt å anvende dem for ikkemenneskelige dyr.

Dyrerettighetsforsvarere mener dyr har krav på grunnleggende rettigheter, og det er hovedsakelig retten til sitt eget liv. Gary Francione har formulert det som retten til å ikke være menneskers eiendom. Lee Hall har formulert det som retten til å være fri fra menneskers dominans og kontroll. Hun har også presisert at dyrerettigheter ikke er flere ting eller goder vi gir andre dyr, men forstås bedre i entall, som et krav om respekt, et krav om at vi oppgir vår dominans, våre privilegier på deres bekostning – altså et krav om veganisme.

Her er noen eksempler på bruk av dyrerettighetsbetegnelsen som har irritert meg: En organisasjon skrev på sin nettside en oppfordring om å støtte deres politiske arbeid for å sikre ”dyrs rettigheter” i den kommende stortingsperioden eller så var det i den nye dyrevelferdsloven. Dyrerettigheter er åpenbart ikke noe som kommer til å institusjonaliseres i neste valg eller lov. Det er topp hvis avskaffing av dyrs eiendomsstatus og veganisme er noe som kan promoteres ved å prate med politikere, men jeg tviler på at det er det som skjer. Isteden er det appeller om dyrevernreformer det er snakk om (og da snakker man ikke om avskaffing av husdyrbruket i samme åndedrag). Det er forskjellige meninger om hvor konstruktivt slikt reformarbeid er, men det er uansett ikke rett å kalle det dyrerettighetsaktivisme.

Ofte har jeg hørt at et politisk parti hadde dyrerettigheter i programmet sitt, det var visstnok det eneste. Når vi ser nærmere på det er ordet riktignok med, men ikke innholdet. Partiet promoterer forbud mot enkelte former for dyremishandling, men utnytting og konsum av dyr er det ingen prinsipiell motstand mot. Likevel hører jeg gang på gang at det er så mye dyrerettigheter i programmet deres. Da tenker jeg på det Lee Hall sa.

Det siste eksempelet er fra en gang jeg satt i en gruppe som ville lage en dyrerettighetsløpeseddel om vegetarianisme/ veganisme. En person kommenterte et forslag hvor jeg la vekt på ikkevold og ikkedreping med å si at han var for dyrerettigheter og mot dyreutnytting, men ikke ville si han var prinsippell motstander av husdyrbruk eller jakt. Er ikke det å spise dyr å utnytte dem, spurte jeg. Nei han ville ikke si det. For meg er det voldtekt av all logikk. Og så sa han noe om at mat er noe vi trenger og jakt er så naturlig osv. Uten at jeg kunne se hva den type argumenter har med saken å gjøre. Jeg har hørt andre si lignende ting, har inntrykk av at det gjelder en del såkalte ikke-antroposentriske primitivister, som har førmoderne jakt- og samlersamfunn som ideal.

Når jeg har prøvd å spesifisere dyrerettighetsideologiens innhold, eller har hørt andre gjøre det, er en vanlig reaksjon at vi ikke bør henge oss for mye opp i uenigheter om teori, men samle oss om den felles fienden (som ofte blir fremstilt som kapitalismen eller dyreutnyttende kapitalister), og at vi bedriver ”flisespikkeri”. For min del er det ikke flisespikkeri, men avgjørende grunnverdier. Jeg forstår at andre ikke er like opptatt av det, men opplever det som respektløst når jeg prater om noe som er veldig viktig for meg, og så omtaler andre det som flisespikking. Er det noen andre som har opplevd lignende ting eller er enig i at de diskusjonene her er flisespikking?

Sadisten Simon

Enkelttilfeller av grotesk dyremishandling kommer jevnlig i medias søkelys. Det vekker lett sterke reaksjoner i folk. Men dyremishandling blir sjelden problematisert mer inngående. Det blir ikke tatt så alvorlig, det blir ikke prioritert. Mange reagerer negativt mot dyremishandling fordi de blir estetisk støtt av det, de syns blod og gørr er ekkelt, og liker ikke brutale mennesker. Det er ikke så mange som motsetter seg dyremishandling av etiske hensyn, av hensyn til dyrene selv, ikke når det krever noe av dem, som å slutte å spise dyr.

“Hva er egentlig dyremishandling?” var det en annen blogger som spurte for en stund siden. Jeg blir også ofte slått av hvor merkelige oppfatninger mange har av hva dyremishandling er. Som regel ses det på som noe “de andre” gjør, noe som utøves av kriminelle, sinnsforvirrede, avvikere, og utlendinger. Noe som ser vekk i fra de største skadene mennesker faktisk påfører ikkemenneskelige dyr ikke utøves av kriminelle psykopater, men av vanlige mennesker som gjør jobben sin, driver “business as usuall”, innen husdyrbruk, fiskerivirksomhet, forsøkslaboratorier og slakterier. Mennesker som følger lover, tradisjoner og vaner, og spiser den standariserte animalske dietten.

“Simon the Sadist” er en figur som dukker opp i dyrerettighetsteoretiker Gary Franciones tekster. Det er et eksempel Franicone gir for å illustrere hvordan vi tenker om dyremishandling. Sadisten Simon er nært bilde mange har av en dyremishandler. Han liker å pine katter og hunder, får “kicks” av å se dem vri seg i smerte. “Sadist” er ikke bare et skjeldsord, sadisme er en anerkjent psykologisk tilbøyelighet. Poenget er at Simon blir tilfredstilt av å pine dyr. Hvorfor er det galt? Hvordan skal vi besvare Simons insistering på at han bare må fortsette med hobbyen sin?

Det er her vi kommer opp i problemer ifølge Francione, for mange av oss har ikke noe fornuftig å si. Kanskje er Simon enig i regla som sier at “dyr skal skånes for unødvendig lidelse”, men som sadist har han jo visse “behov”. Hvis han skulle sluttet med det hadde han måtte gi opp personlige gleder. Hvorfor skal han gi opp beskattede personlige fordeler av hensyn til noen andre? Er det mulig å si at Simons hobby er unødvendige?

Poenget er at ingen trenger å påføre dyr smerte og død, men vi gjør det likevel. Det er ikke vits med en regel som sier at noen skal skånes for unødvendig lidelse når vi står fritt til å definere “nødvendig” slik vi vil. Det er det som gjøres.

Vi er ikke noe mindre dyremishandlere enn Simon, når vi velger å støtte pining og drap av dyr ved å betale for det, når vi kjøper deres kroppsdeler i butikken. Den overveldende volden, smertene, drapene, som ikkemenneskelige dyr utsettes for å vårt samfunn – altså den største dyremishandlingen – utøves ikke av avikere som Simon, men av vanlige lovlydige arbeidere og konsumenter. Folk som “goes with the flow”. Folks tro på at de trenger kjøtt er som Simons tro på at han trenger å torturere dyr. Smaken av kjøtt er en like simple unnskyldning for å støtte overgrep, som Simons sadistiske “kicks”.

Det er bevist at mennesker ikke trenger å spise animalske produkter av ernæringsmessige hensyn. Vi har ingen unnskyldning lenger.

Bokomtale: Animals as Persons (2008)

Animals as Persons – Essays on the Abolition of Animal Exploitation

Gary L. Francione

Columbia University Press 2008

235 sider

Animals as Person er en bra inngangsport til Gary Francione sitt forfatterskap og innføring i hans dyrerettighetsfilosofi. Francione er professor i juss på Rutgers University School of Law-Newark i New Jersey.  Dette er en samling av syv essayer hvor han presenterer sine tidligere verk og svarer på kritikk.  En annen bok av han som er hyllet for å være en ypperlig introduksjon til dyrerettigheter er Introduktion to Animal Rights – Your child or the dog? (2000). En bokomtale av den kan leses her.

Gary Francione er kjent for sin abolisjonistiske dyrerettighetsteori og kritikk av dyrevelferdsreformer. Hans absolutte forkastelse av dyrevelferdsarbeid er kontroversiell, også for store deler av dyrerettighetsbevegelsen. Filosof Gary Steiner skriver forordet og beskriver Francione som en ikonoklast i et miljø med stagnerende dyreetisk tenkning.

Siden Animals as Persons er en slags oppsummering av Franciones forfatterskap blir denne bokanmeldelsen også en generell innføring i hans tenkning. Derfor gir jeg en innføring i Franciones grunnideer først for så å si litt om hvert essay.

Boken fungerer som en god generell introduksjon til dyrerettigheter. Den har en enkel og oversiktlig oppbygging, hvert essay avslutter med en oppsummerende konklusjon, bakerst har boken en referanse guide til utvalgte emner som går igjen. Hver av de syv delene er viet et bestemt tema og knyttes til bestemte deler av forfatterskapet og debatter forfatteren har vært i. Siden essayene står for seg selv, enkelte har vært publisert tidligere (men har noen oppdateringer), er det en del overlapping og gjentagelser i stoffet. Francione har en rett frem, konkret, klar og logisk argumentasjon som er lett å følge.

Franciones abolisjonistiske teori

Tre sentrale begreper som brukes er ”welfarism”, ”new-welfarism”, og ”abolitionism”. Jeg kan oversette det med dyrevelferdsposisjonen, en fornyet versjon av den, og den abolisjonistiske dyrerettighetsposisjonen. Francione skiller mellom ”bruk” og ”behandling”. Dyrerettighetsetikken problematiserer bruken av dyr og ender opp med å ta avstand fra den – dyrerettighetsetikken er altså abolisjonistisk. Ikkemenneskelige dyr brukes til så mangt, produksjon av mat, klær, billige arbeidskraft, underholdning og dyreforsøk. Det innbærer å ofre deres interesser og velferd hvis det kan tjene menneskers interesser og velferd. Mennesker brukes ikke til slikt, det er forbudt, hvis de hadde blitt det hadde det blitt anerkjent som slaveri.

Dyrerettighetsetikken er en fundamental annerledes etikk enn dyrevelferdsetikken, som ikke stiller spørsmål om selve bruken av dyr, men kun hvordan de skal behandles innenfor bruksformene. Dyrevelferd er altså en etisk posisjon som forsvarer utnytting av ikkemenneskelige dyr men tar avstand fra det den oppfatter som ”unødvendig” lidelsespåføring eller skading av dem. Det den ikke vurderer er om selve bruksformene i seg selv er unødvendige. Det er de hevder Francione. Han bruker betegnelsen ”moralsk schizofreni” til å beskrive våre holdninger til andre dyr. Når vi sier at de skal skånes for ”unødvendig lidelse” må vi slutte å spise og forbruke dem hvis vi skal være konsekvente, for det er helt klart ikke nødvendig selv om det er inngrodde vaner.

Dyrerettigheter er en etisk posisjon som forsvarer dyrs rett til å leve på egne premisser uten menneskelig kontroll og dominans.  Hvordan dyrene behandles når de først er gitt en bruksfunksjon i menneskesamfunnet er av sekundær betydning, det er selve bruken av dem som krenker deres verdighet, er umoralsk og må avskaffes. Derfor er veganisme sentralt for dyrerettighetsforsvarere. Hvis du mener at utnytting av dyr ikke er moralsk legitimt da er det logisk at du slutter med å utnytte dem i ditt daglige liv.

Fenomenet ”new-welfarism” har en mellomposisjon. Den består av dem som definerer seg som dyrerettighetstilhengere samtidig som de ser på dyrevelferdsstrategier i form av ”forbedring” av dyrenes fange- og avlivingsforhold som mest passende fremgangsmåte. Tenkningen som ligger bak den posisjonen går ut på at skrittvise lindringer av dyrs lidelser utgjør en forbedring i retning mer etisk behandling av dem som på sikt kan ende i at de gis full moralsk status og at bruken avskaffes fullstendig. Disse foretrekker å jobbe med politisk lobbyvirksomhet og å utøve press på de dyreutnyttende næringene for å presse gjennom reformer i form av større bur, mer tilgang til uteareal, mindre smertefulle avlivingsmetoder og lignende. Om den metoden sier Francione: den virker ikke.

Så lenge dyr gis en bruksfunksjon, så lenge de har juridisk status som eiendom vil ikke dyrevelferdsreformer ha noen innvirkning på å redusere lidelsen i vesentlig grad eller å avskaffe utnyttingen, hevder Francione. Så lenge dyr er eiendom vil lønnsom og effektiv utnytting av dem være politisk førsteprioritet. Derfor vil velferdsreformer kun bli innført i den grad de bidrar til mer effektiv utnytting av dyrene og gir den et ”etisk” alibi til å kunne fortsette. Så lenge dyrevernbevegelsen har eksistert, siden 1800- tallet, har den prøvd å forbedre velferden til dyrene som utnyttes – og vi utnytter flere dyr på mer brutale måter i dag enn noen gang i historien, hevder Francione. Det er en fundamental forskjell mellom å regulere dyreutnyttingen som tilhengere av ”new-welfarism” driver med og det å skulle avskaffe den. Kampanjer for å forby enkeltstående former for dyreutnytting, for eksempel pelsproduksjon, som blir fremstilt som spesielt unødvendig og grusomt, rammes også av Franciones kritikk. Det er en form for ”new-welfarism”. Ofte fremmer de ikke et budskap om avskaffing av dyreutnytting kun enkelte typer av den. Det er den fæle behandlingen som settes i søkelyset, ikke den grunnleggende bruken.

Francione mener vi trenger en ny abolisjonistisk bevegelse, som ikke legger skjul på dens mål, som aktivt promoterer veganisme, som førsteprioritet er å drive holdningsarbeid for å skape en bred oppslutning om dyrerettigheter og ikke er villig til å inngå kompromisser med dyreutnyttingens næringer og myndigheter.

Essayene

Nå tilbake til hvordan boken er lagt opp. Introduksjonen går inn på grunnideene slik jeg har risset dem opp, forskjellen mellom bruk og behandling, skillet mellom regulering av dyreutnytting og avskaffing av dyreutnytting. Francione skriver også om den dyreetiske debattens historiske og filosofiske bakgrunnen. Han viser hvordan hans dyrerettighetsteori skiller seg fra utilitarisme, feministisk omsorgsetikk og filosofene Peter Singer og Tom Regan. Bokens essays presenteres. Nedenfor skriver jeg litt om hver del.

Første kapittel, ”Animals – Property og persons?”, argumenter for at hensyn til dyr aldri vil bli tatt virkelig alvorlig så lenge de er eiendom. Å balansere interessene til en eier med interessene til hans ”eiendom” går ikke an å utføres på en rettferdig måte. Å tillegge ikkemenneskelige dyr full moralsk status vil si å tillegge dem status som personer. Personer kan ikke eies. Denne teksten er et resyme av Introduktion to Animal Rights – Your child or the dog? (2000).

Andre tekst består av refleksjoner rundt hans verk Animals, Property, and the Law (1995), og Rain Without Thunder (1996). Der svarer han på kritikk som har kommet mot hans oppfatning om at eiendomsstatusen er et hinder for etisk behandling av dyr. Spesielt fra juristen Cass Sunstein. Franscion går også gjennom en rekke dyrevelferdsreformer som har blitt innført i USA og hevder de ikke har resultert i noen konstruktiv forbedring av hvordan dyrene behandles.

Tredje essay går inn på betydningen av ”sentience”, følelser eller sanselighet, som er Franciones eneste kriterie for moralsk relevans. Slike skapninger kan oppleve glede og smerte, Francione mener at besittelsen av følelser også automatisk gir vedkommende en interesse i sitt eget liv og derfor status som rettighetsbesitter. Han kritiserer teorier som krever mer av dyr, som en mental struktur som ligner menneskets, for å kunne ha full moralsk status. Disse kriteriene er ofte speciesistiske.

I fjerde del besvarer Francione mer av kritikken fra professor Cass Sunstein. Sunstein er en representant for dyrevelferdsposisjonen, han hevder mennesker kan bruke andre dyr selv om det ikke er nødvendig, at avliving ikke er etisk problematisk fordi ikkemenneskelige dyr angivelig ikke har en interesse i å fortsette livet sitt. Han hevder også at hold av dyr som eiendom kan være et gode for dem, siden de blir passet på. Sunstein mener vi bør støtte dyrevelferdsreformer for å stanse den verste lidelsen dyrene utsettes for, men at de ikke kan gis likestilt moralsk status som mennesker.

Kapittel fem handler om medisinsk dyreforsøk. Francione argumenter for at hvis vi skal være konsekvent når vi hevder at dyr skal beskyttes mot unødvendig lidelse, da må vi slutte å spise dem og deres produkter. For det er åpenbart ikke nødvendig. Medisinsk dyreforsøk derimot forsvares ofte med at det er nødvendig for å forske frem medisiner som kan redde menneskeliv. Francione innrømmer at dette argumentet har mer substans enn alle andre argumenter for dyrebruk. Her legger han ut om hvorfor det likevel ikke kan forsvares moralsk. Vi har en direkte plikt til ikke å utøve vold mot andre følende skapninger, som er rettighetsbesittere. Det samme kan ikke sies om å støtte veldedighet eller hjelpeprosjekter, i hvert fall ikke når de baserer seg på å ofre enkelte individer for å redde andre.

Økofeminisme og omsorgsetikk er temaet for det sjette essayet. Det er en svært kritisk bokanmeldelse av tekstsamlingen Beyond Animal Rights: A Feminist Caring Ethics for the Treatment of Animals (1996). Dens bidragsytere vil utfore en feministisk etikk for dyrs rettigheter eller frigjøring. Josephine Donovan, Carol J. Adams, Marti Kheel, Kenneth Shapiro og Brian Luke er blant dem. Men boken går ikke ”beyond” dyrerettigheter hevder Francione og peker på uklarheter, inkonsistens og reaksjonære holdninger i tekstene; omsorgsetikken kan virke positivt i å utvikle empati med dyr, men den kan ikke gi dem noen beskyttelse som går lenger enn rettigheter, tvert i mot virker flere av dens argumenter legitimerende på dyreutnytting og ligner på en form for ”new-welfarism”. Jeg tenkte litt av det samme når jeg las Beyond Animal Rights, og Francione retter søkelys på mange reelle svakheter ved den. Likevel ignorerer eller undervurdere han mange av dens styrker. Avgrensningen mellom økofeminisme og omsorgsetikk er uklar for det er ikke akkurat det samme, men Francione slår dem i ett.

Siste og syvende del er viet betydningen av lik iboende verdi, som alle følende dyr besitter, ifølge Francione. Her gås det inn på hypotetiske livsbåtscenarioer – en ynglingsbeskjeftigelse hos mange filosofer. Francione forsvarer at det å velge å redde et menneske i en krisesituasjon fremfor et ikkemenneskelig individ, noe de fleste sannsynligvis ville gjort, når en må velge å redde livet til kun en av dem, ikke betyr at vi som regel kan sette hensyn til mennesker over hensyn til ikkemennesker. For eksempel som unnskyldning for å legitimere institusjonalisert dyreutnytting. Han kritiserer også Tom Regans dyrerettighetsteori for å rangere menneskets verdighet over andre dyrs, i den forstand at Regan påstår at døden for et menneske stort sett er et større tap for mennesket, enn døden ville vært for et ikkemenneske som angivelig ikke har et like ”rikt” psykologisk liv. Vi kan ikke vite det, hevder Francione, og det er ikke rettferdig å bruke menneskets mentale konstitusjon som målestokk for å vurdere hvor rikt psykologisk liv ikkemenneskelige individer måtte ha. Det blir nok en form for speciesisme.

Gary L. Francione om dyrebevegelsens tilstand

Nå har jeg lagt ut en ny video, et foredrag av Gary Francione. Han prater om sitt arbeid og dyrerettighetsbevegelsens tilstand. Spesielt de siste ti årene. Budskapet hans er at så lenge dyr er juridisk definert som eiendom vil ingen dyrevernlovendringer kun forbedre behandlingen av dem i betydningsfull grad, og i hvert fall ikke avskaffe utnyttingen. Han kritiserer strategiene til de mest dominerede dyrerettighetsorganisasjoner og mener det trengs en ny abolisjonistisk bevegelse.

Francione er en amerikansk jussprofessor og dyrerettighetsteoretiker, han var den første til å undervise i dyrerettigheter ved et amerikansk juridisk institutt. I sine yngre dager var han med på å stifte PETA, men har siden blitt den skarpeste kritiker av organisasjonen og tendensen den representerer innen dyrerettighetsbevegelsen.

Jeg leser hans tekstsamling Animals as Persons (2008) nå og legger ut en bokomtale om ikke så lenge.

Animal Rights – The Last Ten Years (2006)

done

Dyrerettighetsaktivisme i Spania

Igualdad Animal eller Animal Equality har de siste årene blitt en markant abolisjonistisk dyrerettighetsorganisasjon med sete i Spania. Det er en internasjonal organisasjon for avskaffelse av dyreslaveriet.

Igualdad Animal er mest aktiv i Madrid men har også hatt mange markeringer i Barcelona, Seville, Huelva, Caracas, Lima og Bogota. De har også noe aktivitet i latinamerikanske land som Peru, Venezuela og Colombia.

President og talskvinnen Sharon Nunez forteller at de i Madrid har fem aksjoner i uken hvor de fronter veganisme. De har også aksjonert mot tyrefekting, bruk av dyr til underholdning, jakt, fisking og selfangt. De er mye i mediebilde, spesielt i forbindelse med film og billedmateriale de publiserer fra slaktehus, gårder og andre steder dyr utnyttes. Sivil ulydighetsaksjoner som åpne frigjøringer av dyr har de også utført.

Animal Voices Radio intervjuet Sharon Nunez i et program fra februar, det kan høres her.

Igualdad Animal ble stiftet i 2006 av Sharon Nunez, Javier Moreno og Jose Valle. De hadde vært aktiv i andre dyrerettighetsorienterte organisasjoner men følte ikke det var rom for deres abolisjonistiske oppfatninger. Påvirket av abolisjonistisk dyrerettighetsteori og teoretikere som Gary L. Francione og Joan Dunayer stiftet de Igualdad Animal. Navnet er inspirert av boken Animal Equality av Joan Dunayer og uttrykker deres kjernefilosofi om at dyr er likestilte og at speciesisme må bekjempes på linje med rasisme og sexisme.

Igualdad Animal arbeider for anerkjennelse av dyrs rettigheter ved å opplyse offentligheten om dyreutnytting, speciesisme og veganisme. Det er en abolisjonistisk organisasjon i den forstand at den utelukkende fokuserer på abolisjon, på at dyr har rett til frihet og at dyreutnytting må avskaffes. De støtter derfor ikke noen dyrevelferdsreformer, eller andre dyrerettighetsgrupper som gjør det.

Nunez hevder at historien til dyrevernbevegelsen har bevist at forsøke på å “humanisere” utnyttingsformene dyr lider og dør under, i det lange løp, kun bidrar til å legitimere og skape enda mer utnytting, lidelse og død. Anti-speciesistiske abolisjonistisk opplysningsarbeid går i steden til ondets rot, ved å dekonstruere menneskets legitimitet til å dominere og bruke dyr i det hele tatt. Nunez kan fortelle om mye positivt respons fra folk og at det er lettere å overbevise folk til å bli veganere enn det mange tror.

Dyrerettighets-pamflett

Som alle kan se på forsiden er en abolisjonistisk brosjyre nå tilgjengelig på norsk. Jeg oversatte den fra engelsk. Den er skrevet av jussprofessor Gary L. Francione. Han er forfatter av flere bøker om dyrerettighetsteori og den første til å undervise i dyrerettigheter ved et amerikansk juridisk fakultet. Hans blogg om dyrerettigheter kan besøkes her: http://www.abolitionistapproach.com/.

Jeg har alltid savnet en slik lett håndterbar pamflett som tar for seg kjernen i dyrerettighetsbudskapet. Selv om jeg har vært med på mange løpeseddelutdelinger og stands for dyrerettighetsgrupper har det hovedsaklig vært informasjon som går på enkeltsaker. Og etter hvert har jeg mistet mer interessen for slike enkeltsaker, i hvert fall hvis de ikke kommuniserer dyrerettighetsbudskapet på en tydelig måte.

Før jul var jeg med på noen løpeseddelutdelinger mot pels, en mann kom bort til meg å spurte om hvorfor pels var verre enn alt annet, som kjøtt for eksempel. Jeg sa meg enig i han at jeg heller ikke syntes at det er verre, samtidig som det ikke gjør noen av delene greit. Så sa seg litt om hva jeg mente mens han inspiserte skoene mine (det gjør de alltid) for å sjekke om de var av skinn. Det er flere ganger jeg har kommet ut for lignende situasjoner hvor folk spør hvorfor det og det, hva nå enn markeringen/standen fokuserer på, er så mye verre enn alt det andre, de ser at det er mange dobbeltstandarder for hvilke type dyremishandling som blir akseptert og hvilke som det blir reagert mot. Da har jeg savnet abolisjonistisk informasjonsmateriale å gi dem. For å regnes som dyrerettighetsaktivisme mener jeg alle kampanjer som går på enkeltsaker bør klargjøre dyrerettighetsargumentasjonen som ligger under med oppfordringen til veganisme.

Pamfletten eller brosjyren (jeg liker ordet pamflett) er et A4 ark, det er tekst i tre kolonner på hver siden, arket brettes i tre, så blir det plutselig et lite hefte. Den er lettlest, har god, grundig, og logisk argumentasjon. Den er det bare å laste ned, printe ut og distribuere for alle som vil være med på å opplyse om saken.

Jeg har selv tanker om å lage informasjonsmateriale, som løpesedler eller brosjyrer, om dyrerettigheter. Men er treg til å lære meg de tekniske programmene.