Avatar og de edle ville

Mye er skrevet om filmen Avatar. Når jeg så den på kino følte jeg det var mye å ta tak i og problematisere fra et antispesiesistisk perspektiv. Nå har Per Anders Svärd skrevet en fabelaktig analyse som jeg bare må anbefale. Svärd ser på filmens natursyn og hva fremstillingen av menneske/dyr forholdet sier om våre egne fantasier, spesielt forestillingen om at vi kan respektere dyr samtidig som vi dominerer og dreper dem.

Kort fortalt handler Avatar om menneskets forsøk på å kolonialisere en annen planet (Pandora) for å utvinne ressurser de trenger til sin egne utsugde klode. I forsøket må Pandoras skoger pløyes opp, og dem som bor der, na’viene (blå humanoide skapninger), må fordrives eller utslettes. Menneskene – i hvert fall flertallet av dem – representere avansert teknologi, hemningsløs kolonialisme, forbruk og vekst. Na’viene er primitive når det gjelder moderne teknologi, men har en desto mer avansert spirituell kobling med naturen.

Na’viene representere det gode (det er vanskelig å få sympati med mennesker som vil ødelegge en hel sivilisasjon). De oppfyller den primitive og romantiske myten om å være “i pakt med naturen” og å respektere de andre dyrene. De vil kun drepe når de føler det er nødvendig, de jakter, de ber en takkebønn over den drepte, alle kroppsdelene brukes, restene kildesorteres og komposteres. Enkelte dragelignende dyr blir domestisert til å ri på. Domestiseringen skjer ved at en na’vi går til kamp mot et av dragedyrene, seirer, får demonstrert sin dominans, og så er de bestevenner for livet.

Menneske/dyr forholdet som idealiseres er politisk korrekt. Det er ukritisk og bekrefter våre egne fantasier om at vår vold og dominans over andre dyr kan rettferdiggjøres hvis den er “myk”. Som Svärd skriver skal skildringen av na’vienes samfunn tegne en annen sivilisasjon, men paradoksalt nok ender den opp med å bli et speilbilde av vår egen. Hans artikkel anbefales.

Jakt og moralsk schizofreni

Jaktsesongen er i gang.

I helgen skjøt et jaktlag i Sogn og Fjordane to hunder fordi de stresset noen hjorter. Er det hensynsløs behandling av hunder eller rørende oppmerksomhet for hjorter? Absurditeten er åpenbar. Hvorfor skyter de ikke seg selv?

Mennesker skader, dreper og stresser langt flere hjorter og andre ikkemenneskelige individer enn det hunder gjør. Når de har gjort voldsutøvelse til sin profesjon hvordan kan de ha så mye sensitivitet igjen at de reagerer på at hjorter blir stresset? Å bli stresset er ikke så ille som å miste livet.

Vi vet at jegere skyter dyr. Og at dyr drepes for å gi oss animalske varer. Kanskje jegerne ikke syns det er noen forskjell på å skyte hunder og å skyte hjorter. Når du blir vant til å drepe blir du vant til å drepe. Mange reagerer sterkt mot drap av hunder og katter, slike arter mennesker holder som selskapsdyr, men ikke dyrene som drepes for matproduksjon og innen jakt og fiske. Det er ingen god grunn til det.

Når jeger blir bytte

Selveste statsminister Jens Stoltenberg paraderer med en drept reinsdyrbukk i avisene i dag (VG, Dagbladet). Vi kan lese at han i helga debuterte som reinsdyrjeger og syns det var virkelig spennende. Det er sikkert ment å styrker den  autoritære og maskulinistiske kapitalen hans som statsleder.

“Jakt kan umulig bli bedre enn det her”, sier Stoltenberg. Er ikke det et litt egoistisk perspektiv på det hele? Bedre for hvem?

En helt annen fortelling kan vi også lese om (VG, Dagbladet). Denne jakthistorien blir ikke fremstilt som en gladsak men som en tragedie. Det var en episode i Sør- Trøndelag hvor en jeger ble drept på fuglejakt. Det var et uhell, han ble skutt av en annen jeger.

Hvorfor blir slike “jaktulykker” med dødelig utfall sett på som mer tragisk en de bevisste drapene av ikkemenneskelige dyr? Hvordan klarer folk å stille seg likegyldig til drap av ikkemenneskelige dyr med rasjonaliseringer om at det er naturlig, og hvorfor er det ikke naturlig lenger når det er mennesker som blir ofre? Jeg forestiller meg fuglene tenke: “Jakt kan umulig bli bedre enn det her”.

Mange vil sikkert tenke på mannens familie. Igjen har vi en analog til jaktens ikkemenneskelige ofre. De er sosiale skapninger, de er ikkemenneskelige personer. De lever i flokker og familier. De har venner. Deres sosiale relasjoner er ikke de samme som mennesker har, men det betyr ikke at de ikke er viktig for dem. Selv om de ikke sørger på samme måte som mennesker, betyr det ikke at de sørger mindre. Spesielt båndet mellom mor og barn er sterkt, og bortsett fra å drepe uskyldige kan jakten etterlate fortvilte, sørgende og hjelpesløse kalver.

Bjørn jakter elger

Et videoklipp som er lagt ut på VG viser et opptak av en svensk familie som kom over et drama i skogen. En elgku med hennes kalv sprang forbi dem med en sulten bjørn etter seg. Familien prøvde å hjelpe elgene med å skremme bort bjørnen. Jeg ville sikkert gjort den samme. Jeg tror mange andre ville gjort det også. Det er en direkte situasjon hvor du har mulighet til å redde noens liv (Selv om bjørnen trenger å spise kjøtt for å overleve, dør han/hun ikke av å miste noen “ofre”, så lenge ikke vedkommende er utmagret av sult).

Likevel er det rart at folks empati med ikkemenneskelige dyr får dem til å legge seg opp i dietten til naturlige rovdyr men ikke røre en fingeren for å gjøre noe med sin egen. Min mor klager over at de store fuglene spiser de små fuglene i hagen, men viser ingen nåde i sin egen diett.

Vi betaler direkte for drap, lidelse og respektløs behandling av dyr hver gang vi kjøper animalske produkter i butikken. Jeg tror vi ville blitt sett rart på om vi prøvde å skremme bort folk fra kjøtt- og meieridisken ved å skrike og kaste småstein på dem.

Overbefolkning, artsutryddelse og dobbeltmoral

Overbefolkning av mennesker, både i form av antall og de rikes megakonsum, er en hovedfaktor til miljøødeleggelser, utrydding av arter, massive overgrep mot dyr og sosial nød. Vi er foreløpig 6,7 milliarder og hvert døgn blir det 200 000 flere av oss. Veksten fortrenger og utrydder plante- og dyrearter i et eskalerende tempo. Hvert år dør 50 000 arter ut og biologer frykter at 50 % av alle arter kan forsvinne i vår levetid. Det må nevnes at det er naturlig at arter forsvinner over tid men at vi nå er i en periode av masseutryddelse skapt av menneskehetens ekspansjon.

Vi undergraver vår egen eksistens hevder biologiprofessor Harald Kryvi ved Universitetet i Bergen. Han kritiserer miljøbevegelsen og politiske ledere for å kun behandle symptomene på miljøkriser mens de ignorere dette grunnleggende problemet: menneskehetens vekst. Ifølge Kryvi er CO2 og temperaturøkning av sekundær betydning.

Å kaste stein i glasshus er det derfor når mennesker hatsk omtaler andre skapninger som ”skadedyr” og forsvarer utrydding, eller ”høsting av bestanden” (ideologisk omskrivning av massemord) med miljøvernbegrunnelser.

I Australia har myndighetene bestemt seg for å slakte 6000 kenguruer, angivelig fordi de truer utrydningstruede planter og insekter. Kenguruene forstyrrer også et treningsfelt hvor den australske hæren vil leke krig. Når det er mennesker som truer artsmangfoldet blir ikke deres vitale interesser satt til side. Ikke de trivielle heller. Ulven er truet i Norge og den er det av mennesker som ikke vil akseptere dens tilstedeværelse. Siden det er mennesker som er den aggressive predatoren i dette tilfellet, hvorfor kan ikke de bedøves, frakte i store nett fra helikopter og plasseres et annet sted hvor det ikke er ulver? Våre ikkemenneskelige innvandrere – brunsneglene – er også utsatt for hatsk og grusom behandling som spesielt mediene driver frem. De omtales som ”monstersnegler” og ”mordersnegler”. Når ble det vanlig å kalle kjøttspisende og miljøødeleggende mennesker for ”monstermennesker” eller mordermennesker”?

Jeg har bare en ting å si: Speciesisme.

Bokomtale: Nature Ethics (2008)

Nature Ethics – An Ecofeminist Perspective

Av Marti Kheel

Rowman & Littelfield Publishers 2008

337 sider

Økofeminismen er en filosofi som har vært med på å utfordre speciesisme og dyreutnytting. Økofeminister har hevdet det er sammenfall mellom historiens devaluering av kvinner, naturen og ikkemenneskelige dyr. For eksempel har eiendomsinstitusjonen definert både husdyr og kvinner som menns eiendom. Jakt og kjøttspising har også klare analogier til voldtekt og pornografi ifølge feministen Carol J. Adams. Økofeminister er opptatt av å forstå konteksten og fellesnevneren til forskjellige former for undertrykkelse, og mener å finne det i patriarkiet. Det patriarkalske samfunn har en mentalitet og struktur som er dualistisk, hierarkisk og undertrykkende. Det har et kjønnshierarki hvor menn troner over kvinner og et artshierarki hvor mennesket troner over ikkemenneskene og resten av naturen.

Økofeminister forsvarer egalitære og økologiske løsninger. De fremhever betydningen av sosiale relasjoner og følelser, og beskylder den teknologiske rasjonalitet og industrisamfunnet for å virke destruktivt og fremmedgjørende. Flere har derfor en kritisk holdning til teknologi og en del heller mot anarkismen. Økofeminismen er ikke en homogen “lære”, men forskjellige filosofier og teoretiske tilnærminger som deler visse grunntrekk. Begrepet økofeminisme ble først lansert av den franske feministen Françoise d’ Eaubonne i 1974. Ikke alle økofeminister har gitt sin støtte til bevegelsen for dyrs rettigheter og frigjøring, men Marti Kheel er altså en av dem.

Marti Kheel har skrevet flere artikler om økofeminisme, dyreetikk og vegetarianisme, og var med på å stifte Feminists for Animal Rights i California 1982. Kheel har doktorgrad i religionsstudier. Nature Ethics – An Ecofeminist Perspective er hennes første bok. Den kan leses mer om og bestilles på martikheel.com.

I Nature Ethics går Marti Kheel gjennom det dominerende natursynet til miljøbevegelsen. Det er en utbredt verdsetting av biologisk mangfold og økologisk balanse som kombineres med likegyldighet til de ikkemenneskelige individenes liv og død. Den kommer til utrykk i forsvar for husdyrbruk, karnivorisme, jakt og fiske. En slik miljøverner vil svare at respekt for individuelle dyr er inkorporert i respekten for den økologiske helheten som vedkommende inngår i. Det stiller Kheel seg kritiske til. Det er en liten trøst for individet som blir skutt fordi jegerne vil “regulere bestanden”. Det individuelle dyret er ikke interessert i abstraksjoner om sin egen art men i sin umiddelbare overlevelse og utfoldelse. Denne type miljøverntenkning er også typisk preget av en fatalistisk naturalisme om at drap og kjøttspising er naturlig, og mennesker like godt kan jakte og spise dyr fordi andre dyr gjør det.

Marti Kheel hevder det ikke er økologisk bevissthet som ligger bak slike verdivurderinger, men en maskulinistisk ideologi som foretrekker kognitive abstrakte konstruksjoner og transcendens fremfor direkte individuelle og emosjonelle hensyn. Ideologien verdsetter økologiske systemer og helheter over og på bekostning av hensyn til ikkemenneskelige individer.

Nature Ethics går gjennom og analyserer natursynet til fire fremstående miljøvernteoretikere, Theodore Roosevelt, Aldo Leopold, Holmes Rolston III, og Warwick Fox. Kheel bruker kjønnsforskning om maskulinisme – konstruksjonen av den mannlige identitet – til å vise hvordan den påvirker tenkningen deres. Den amerikanske økologen Aldo Leopold er kjent for å “tenke som et fjell”. Kheel har et mer jordnært syn på det og viser hvordan han “tenker som en mann”.

Boken er omfattende og kunnskapsrik med mange referanser til kjønnsforskning, feminisme, antropologi og den økologiske litteraturen. Etter innledningen hvor Kheel gir oversikt over kunnskapsfeltet, begrepene, metodene og hypotesene sine, ser hun på forskning om maskulin identitet i andre kapittel, før de fire miljøvernteoretikerne behandles i vær sin del. I siste kapittel går hun inn på økofeminismen potensiale til å konseptualisere en alternativ holistisk filosofi som ikke devaluerer ikkemenneskelige individer. Veganisme blir tillagt en sentral betydning. Økofeminismen er generelt skeptisk til statusen som tillegges rasjonalitet, abstrakte og universelle regler innen moralen. Men Kheel mener veganisme er utrykk for medfølelse for dyr som økofeminister og andre bør fremme.

Boken er teoretisk kompakt, innovativ og interessant for alle som er opptatt av miljøvern, feminisme, dyreetikk, vegetarianisme, og disse feltenes overlappinger. Det er en viktig og kraftig innvending mot miljøbevegelsens speciesisme. En anmeldelse den skrev jeg også i NOAHs Ark (medlemsbladet til NOAH) nr. 3. 2008.