Evolusjonssangen og sitater

Kjærlighet for alle levende skapninger er menneskets mest noble kvalitet.

Charles Darwin (1809-1882), The Descent of Man (1871)

Forestillingen om høyerestående og laverestående skapninger mangler vitenskaplig gyldighet. I et brev fra 1858 uttrykte Charles Darwin sin intensjon om å være “påpasselig med å unngå” å referere til enkelte dyr som “høyere”  enn andre. Andre steder ignorerte han denne påminnelsen til seg selv: “Aldri bruk ordene høyere og lavere”. Hjerneforskerne Euan Macphail og William Hodos har gitt utrykk for at det å rangere artene i en linjær orden som indikerer evolusjonær utvikling gir “ingen mening” og har “ingen vitenskaplig status”.  Hodos forslår å erstatte “subhuman” med “nonhuman”.

Joan Dunayer, Animal Equality (2001), side 13

Darwinismen underminerer både idéen om at mennesket er skapt i Guds bilde og idéen om at mennesket er et unikt rasjonelt vesen. Hvis dawinismen er korrekt, er det usannsynlig at noen annen støtte til idéen om menneskets verdighet vil bli funnet. Idéen om mennesket verdighet viser seg derfor å være et moralsk spøkelse fra en diskreditert metafysikk.

Til å erstatte doktrinen om menneskets verdighet foreslår jeg et nytt begrep – moralsk individualisme – som jeg argumenterer for er mer i tråd med et evolusjonært perspektiv. Ifølge moralsk individualisme er det faktum at en er et mennesket ingen grunn til å ha krav på spesielle hensyn. Hvordan et individ bør behandles bestemmes av hennes eller hans partikulære karaktertrekk, fremfor om hvorvidt han eller henne er medlem av en foretrukket gruppe – selv ‘gruppen’ mennesker.

James Rachels, Created from Animals – The Moral Implications of Darwinism (1990), side 5

Joan Dunayer om Holocaust

Forfatter og dyrerettighetsaktivist Joan Dunayer blir intervjuet i programmet “One Planet: Animals & Us”, som jeg skrev om i forrige post. Jeg vil dele følgende gullkorn fra henne. Dunayer er selv jødisk.

“These are atrocities on a massive scale. In fact, ten billion animals are killed each year in US slaughterhouses. There are only 6.8 billion humans in the whole world.

So when you think about a mass atrocity such as the Holocaust, in a way, and I’m not ashamed to say this, it really pales in comparison to what is routinely continually done to nonhuman animals. When humans say, it’s all right for me to do this for my society does it, that is really the same justification as saying I went along with nazism because it was legal in Germany. In fact, if a german went against the nazi program, that german risked his or her life. What does someone risks nowadays, when they say, I will not eat flesh or any other animal derived food, what does that person risk? Beeing a little bit unpopular with some people, missing some taste of certain foods for a time?”

Norsk oversettelse:

“Dette er overgrep på en massiv skala. Ti milliarder dyr drepes hvert år kun i USAs slaktehus. Det er kun 6.8 milliarder mennesker i verden.

Når vi tenker på grusomheter som Holocaust, og jeg skammer meg ikke over å si dette, så blekner det i sammenligning med hva som fortsatt rutinemessig gjøres mot ikkemenneskelige dyr. Når mennesker sier, det er rett av meg å gjøre dette fordi mitt samfunn gjør det, så er det faktisk den samme rettferdiggjøringen som å si, jeg deltok i nazismen fordi det var loven i Tyskland. Hvis en tysker gikk i mot det nazistiske programmet risikerte personen faktisk sitt liv. Hva risikerer man i dag om man sier, jeg vil ikke spise kjøtt eller annen mat som kommer fra dyr? Hva risikerer den personen? Å bli litt upopulær hos enkelte folk, å  savne smaken av enkelte matvarer for en periode?”

Flere bra sitater fra Dunayer deler Mary Martin på sin blogg Animal Person, her og her.

Snegler og moralens grenser

Innvandringshets er inn i tiden. Ikkemenneskelige dyr som krysser statenes konstruerte landegrenser risikerer langt mere enn å få avslag på en søknad. De skytes eller forgiftes.

Brunsnegler eller iberiasnegler er en relativt ny art i Norge, og sterkt forhatt av hageeiere siden de er glupske plantespisere. Mediene har hatt et voldsomt fokus på dem de siste årene, og det virker ikke som det er noen etiske betenktligheter i deres oppfordring til å kverke sneglene på mest mulig effektiv og brutal måte.

Det er litt paradoksalt at på den ene siden oppfordres det til å behandle sneglene på måter som er helt blottet for moralske hensyn, på den andre siden godter tabloidene seg med voldsfikserte overskrifter om “drap”, “krig”, “utrydding” og “massemord” når de skriver om saken. Det er jo sex og vold som selger. Men det flørtes med grusomheter samtidig som det fornektes. En kan leke massemorder i hagen sin uten å være det i virkeligheten. Og det er liksom noe morsomt over det.

Sneglene beskrives i mediene som “mordere” og “monstere”. En fare for vår norske natur og artsmangfold. De kommer så klart fra utlandet et sted, som med mesteparten av alt grums. Det er en nasjonalistisk retorikk som brukes, eller sneglesaken tas til inntekt for å skape nasjonalisme. I fjord utropte landbruks- og matminister Terje Riis- Johansen året for å være “Det nasjonale dugnadsåret for bekjempelse av iberiaskogsneglen”. Det var enten nynazistiske Vigrid eller Norgespatriotene som hang seg på med et utspill om å “verne Norge ved å utrydde brunsneglene”. Og de la muligens en mer utvidet betydning i det enn det som var intendert fra offisielt hold.

Jeg skrev litt om det her i en bloggpost for ikke så lenge siden.Vi har et ureflektert syn på hva det vil si å være et “skadedyr”. Iberiasneglene ses på av mennesker som skadedyr, men har vi et mer økosentrisk perspektiv er det menneskedyret som i den økologiske sammenheng i størst grad oppfører seg som en morder eller et monster, hvis vi først skal bruke den type ord. Iberiasneglene har for eksempel kommet til Norge gjennom planter og jord som nordmenn har importert. Som med mange andre menneske/dyr konflikter, som stort sett tolkes av oss mennesker som problemer skapt av ikkemenneskelige dyr (som da defineres som skadedyr), er de bivirkninger av menneskets enorme dominans og tankeløse manipulering av naturen.

Hvordan bør vi behandle snegler? Er de bevisste følende dyr? De oppfører seg som det. Når de utsettes for smertefulle stimuli, stikk, varme, eller etsende stoffer, trekker de kroppsdelen til seg og prøver å komme seg unna. Uansett bør vi alltid la tvilen komme vedkommende til gode, og velge de mest fredelige og forebyggende metoder fremfor å pine og drepe.

Den vitenskaplige konsensus (omtrentlig) sier at alle virveldyr er følende, at de kan føle smerte. Det er en vanlig antagelse at de med nervesystem kan det. For nervesystemet overfører smertesignaler. Noen av de virvelløse dyrene har nervesystem andre har hjerner i tillegg. De med hjerne inkluderer flatormer, jordormer, insekter, mollusker, edderkoppdyr, og krepsdyr. De med nervesystem uten hjerne inkluderer ribbemaneter, nesledyr og pigghuder. Snegler er mollusker.

I sin bok Speciesism (2004) tar Joan Dunayer oppgjør med det hun ser på som uproblematisere felt av den speciesistiske ideologien. Som tendensen til å hierarkisere dyr ut i fra i hvor stor grad de ligner på mennesker. Hun kaller det “New-speciesisme”. Filosofene Peter Singer og Tom Regan rammes av hennes kritikk. Selv ble jeg skuffet av en liten setning når jeg las den ellers utmerkede teksten The Philosophy of Animal Rights av Regan, hvor han berørte spørsmålet om grensesetting, om hvordan vi kan vite hvilke dyr som er bevisste og hvilke som ikke er det. Da satt han snegler og amøber i samme bås på den “ikke-psykologiske” siden. Dunayer hevder at bevisene tyder på at alle dyr med sentralnervesysten, som snegler, er følende og at de derfor har grunnleggende rettigheter. Oversatt fra Speciesism, s 134:

“Sier jeg at en ildflue har fullt krav på moralsk hensyn som en kanin eller sjimpanse? Ja. Sier jeg at en edderkopp har like stor rett til liv som en hegre eller et menneske? Ja. Jeg ser ikke noen logisk konsistent grunn til å si noe annet.”

Dyrerettighetsaktivisme i Spania

Igualdad Animal eller Animal Equality har de siste årene blitt en markant abolisjonistisk dyrerettighetsorganisasjon med sete i Spania. Det er en internasjonal organisasjon for avskaffelse av dyreslaveriet.

Igualdad Animal er mest aktiv i Madrid men har også hatt mange markeringer i Barcelona, Seville, Huelva, Caracas, Lima og Bogota. De har også noe aktivitet i latinamerikanske land som Peru, Venezuela og Colombia.

President og talskvinnen Sharon Nunez forteller at de i Madrid har fem aksjoner i uken hvor de fronter veganisme. De har også aksjonert mot tyrefekting, bruk av dyr til underholdning, jakt, fisking og selfangt. De er mye i mediebilde, spesielt i forbindelse med film og billedmateriale de publiserer fra slaktehus, gårder og andre steder dyr utnyttes. Sivil ulydighetsaksjoner som åpne frigjøringer av dyr har de også utført.

Animal Voices Radio intervjuet Sharon Nunez i et program fra februar, det kan høres her.

Igualdad Animal ble stiftet i 2006 av Sharon Nunez, Javier Moreno og Jose Valle. De hadde vært aktiv i andre dyrerettighetsorienterte organisasjoner men følte ikke det var rom for deres abolisjonistiske oppfatninger. Påvirket av abolisjonistisk dyrerettighetsteori og teoretikere som Gary L. Francione og Joan Dunayer stiftet de Igualdad Animal. Navnet er inspirert av boken Animal Equality av Joan Dunayer og uttrykker deres kjernefilosofi om at dyr er likestilte og at speciesisme må bekjempes på linje med rasisme og sexisme.

Igualdad Animal arbeider for anerkjennelse av dyrs rettigheter ved å opplyse offentligheten om dyreutnytting, speciesisme og veganisme. Det er en abolisjonistisk organisasjon i den forstand at den utelukkende fokuserer på abolisjon, på at dyr har rett til frihet og at dyreutnytting må avskaffes. De støtter derfor ikke noen dyrevelferdsreformer, eller andre dyrerettighetsgrupper som gjør det.

Nunez hevder at historien til dyrevernbevegelsen har bevist at forsøke på å “humanisere” utnyttingsformene dyr lider og dør under, i det lange løp, kun bidrar til å legitimere og skape enda mer utnytting, lidelse og død. Anti-speciesistiske abolisjonistisk opplysningsarbeid går i steden til ondets rot, ved å dekonstruere menneskets legitimitet til å dominere og bruke dyr i det hele tatt. Nunez kan fortelle om mye positivt respons fra folk og at det er lettere å overbevise folk til å bli veganere enn det mange tror.