FIVHs kjøttdebatt

For noen dager siden inviterte Framtiden i vår hender til en debatt om kjøttforbruk og miljø på Hotel Continental. Temaet var det absurde misforholdet mellom en god miljøpolitikk og vårt samfunns investering i økt kjøttproduksjon. Debattpanelet bestod av John Hille (forsker), Siri Martinsen (NOAH – for dyrs rettigheter), Kathrine Kleveland (Bygdekvinnelaget/Bondelaget) og Trygve Slagsvold Vedum (Senterpartiet). Liv Thoring skriver også om temaet  her.

Produksjon av kjøtt og animalske produkter står for mer klimagassutslipp enn all transport til sammen. Hvorfor settes det ikke da en klimaavgift på animaliene slik vi har på transport?

Husdyrproduksjonen krever langt mer land, vann og ressurser for å produsere en mengde mat enn det vegetabilsk matproduksjon gjør. Hvorfor er det ikke da en miljøpolitisk prioritering av vegetabilsk matproduksjon fremfor animalsk?

Nesten halvparten av fôret til norske husdyr kommer fra nedbrent regnskog i Brasil og andelen er økende. Hvordan kan næringene da hevde at Norge er tilnærmet selvforsynt med kjøtt?

Norsk kjøttproduksjon har økt med 75 % på ca 10 år. Hver person spiser omtrent dobbelt så mye som for 40 år siden. Mens areal til produksjon av korn og vekster reduseres sterkt.

Hvordan kan de opplagt destruktive trendene forsvares og ignoreres av miljøvernere og politikere? Som Siri Martinsen fra NOAH påpeker står det ingenting i landbruksmeldingen “Velkommen til bords” om at vi må redusere kjøttforbruket. Erik Solheim er den eneste politikeren som har sagt at vi må produserer mindre kjøtt her i landet. Det er noe med kjøtt som får folk til å slutte å tenke.

Vegan- og dyrerettighetsbevegelsen har mye å vinne på å fremheve de positive miljøkonsekvensene av budskapet. Hvis dyr tilkjennes rett til liv og frihet blir både husdyrproduksjon og naturødeleggelser umuliggjort.

Dyrefiendtlig lavkarbo

Det var en stund jeg var fortvilet over alt det ensidige positive fokuset på lavkarbo-dietten i avisene. Men heldigvis har det kommet en motreaksjon som utligner (senest: Lavkarbo er uanstendig av Kaare Norum).

Lavkarbo-dietten slik det fremmes av de fleste av promotørene har høyt innhold av kjøtt, melk og egg og er derfor også en lavsolidarisk, lavempatisk og lavøkologisk diett. Høyspesiesistisk er også en beskrivende betegnelse. Det samme er høykaron. Eller rett og slett kun en ond og dyrefiendtlig livsstil.

Strengt talt tror jeg ikke at det er mennesker som er iboende onde eller dårlige, men har problemer med å forstå at folk ikke i større grad tar inn over seg de destruktive konsekvensene av deres livsstil og spesielt den som går ut over de andre dyrene.

Hvis ondskap er noe som virkelig eksisterer, hvis enkelte handlinger virkelig er onde, da topper menneskehetens slakt av andre dyr listen (sammen med alle mekanismene som gjør det mulig), det er jeg overbevist om. Ja så klart er det “naturlig” og vi har gjort det siden tidenes morgen, men det har all annen ondskap også.

Et (betinget) forsvar for kannibalisme

Den mest etiske måten å skaffe oss animalske produkter på er – på tross av tabuet og aversjonen mange føler mot det - å praktisere kannibalisme.

Det er mange forsøk på  å fremstille vårt forbruk av andre dyr som etisk akseptabelt og forsøk på å gjøre rutinene for husdyrbruk og slakt til en standard som kan sier å være etisk akseptabel. Det jobbes også med å dyrke kjøtt i laboratorier for at produktene skal kunne produseres uten de destruktive konsekvensene den konvensjonelle  driften har. Flere ganger har jeg hørt vegetarianere diskutere om det er greit å spise selvdøde dyr, som dem som drepes i trafikkulykker.

Det er et viktig poeng å få frem at det som er den etiske motivasjonen til å leve vegetarisk/vegansk er en reaksjon mot volden dyr utsettes for og ikke en irrasjonell fobi mot animalske produkter i seg selv. For eksempel har ikke veganere noen motforestilling mot å amme sine barn, det er kun melken fra andre mødre – som med makt blir tatt fra dem og deres barn – vi tar avstand fra.

Den mest etiske måten å skaffe oss animalske produkter på er – på tross av tabuet og aversjonen mange føler mot det - å praktisere kannibalisme. Både etisk (ingen trenger å bli drept) og økologisk (tenkt på alt det unødvendige ressurstapet gravlegging og kremering egentlig innebærer) er det enorme gevinster å hente fra kannibalisme. Jeg tenker ikke bare, eller først og fremst på å spise menneskekjøtt, men en generell nyttegjøring av menneskekroppens levninger.

Klær kan lages av menneskeskinn, håret kan brukes til å lage garn og klestøy, spesielt det krusete håret til afrikanere virker godt egnet til ullproduksjon, ben kan brukes til å lage redskaper og smykker, kanskje gelatin? Hvis kvinner frivillig vil donere deler av sin morsmelk til matproduksjon går også det an. Gjødselen vi bruker i landbruket, som i dag kommer fra husdyrdrift, bør erstattes med vår egen. Det vil forebygge forurensing. Menneskekjøtt kan i hvert fall brukes til å produsere hunde- og kattemat og til å mate andre sultne rovdyr (for eksempel har vi en litt urettferdig balanse mellom bygdefolket og ulvene her i landet). Når det gjelder bruk av menneskekjøtt som menneskeføde er det noen problemer, det kan utvikle enkelte sykdommer. Men det gjør det vanlige kjøttet folk spiser også, hvis det er noen helsefordel med ett visst kjøttforbruk så er det i lave mengder. Det bør finnes noen måte å behandlet det menneskelige kjøttet på som gjør det trygt å spise. Virker disse tingene frastøtende? Da bør du kanskje vurdere å bli veganer?

Vi gir blod og donerer organer som går inn i andre mennesker. Det er på tide å bruke våre kroppsdeler til å hjelpe andre dyr og miljøet også. Det er et paradoks at kannibalisme er tabu når det samtidig har stort potensiale til å redusere lidelser, stanse drap av uskyldige og gavne miljø og ressursfordelingen.

Dr. Melanie Joy og karnisme

Professor og psykolog Melanie Joy har skrevet to interessante bøker og har til og med lagd et helt nytt ord! “Karnisme” –  blir vel den norske oversettelsen av hennes “carnism”. Her er wikipedia-artikkelen og her er en oversatt artikkel om det i NOAHs Ark.

Det er en god idé som ligger bak det. Karnisme betyr det motsatte av vegetarianisme/veganisme, en karnist  er det motsatte av en vegetarianer/veganer. Fra før av sier vi kjøttspisere eller vi bruker de mer tekniske ordene  karnivor om rovdyr/kjøttspisere eller omnivor for dem som spiser kjøtt innimellom.  Begge ordene, karnist og karnivor, er avledet fra det latinske carnivorous som betyr en som fortærer kjøtt. Forskjellen på dem er at ord som karnivor og omnivor beskriver biologiske disposisjoner, de brukes for å kategorisere dyrs atferd. Det blir feil å bruke dem om mennesker fordi vi ikke trenger å spise dyr for å ivareta vår helse. Våre matvaner er formet av vår kultur, våre kollektive og egne valg. En karnist er da en som velger å spise kjøtt/dyr basert på visse kulturelle forestillinger om hva som er det rette eller beste å spise.

Det geniale med begrepet karnisme er at det kaster lys på det eksistensielle valget mellom å spise dyr og å ikke gjøre det. Karnisme er ideologien rundt vårt konsum av dyr. Det er trosforestillingen om at det er etisk forsvarlig å spise dyr. Karnismen beskriver vår kulturelle orientering, mens karnivor beskriver ens biologiske orientering.

Det er bemerkelsesverdig at det å bli vegetarianer/veganer oppfattes som et personlig valg basert på et ideologisk eller verdibasert grunnlag. Å spise dyr og deres animalske produkter oppfattes derimot ikke som et ideologisk eller verdibasert valg, men som en selvfølge.

Jeg husker en som sa til meg at han respekterte mine veganske valg fordi han respekterte alle religioner og han mente at mine overbevisninger var av samme sort. Da jeg spurte han om hans det-er-greit-å-drepe-dyr overbevisninger også var av den samme religiøse sorten, sa han nei. I dette tilfellet ville han gi uttrykk for at han respekterte mine meninger, men det han sa tydet på det helt motsatte. Det var kun respektløst mot alle ikkespesiesistiske verdisyn og religioner.

Det får meg til å tenke på noe Slavoj Žižek skrev om ideologi. Det er forskjell på det som virker som samfunnets dominerende ideologi/er og det som virkelig er samfunnets dominerende ideologi/er. Det som tas for å være selvfølgeligheter blir nemlig usynlig. Vi ser det ikke. De trosforestillingene som presser seg inn i våre sinn utenifra, som vi betrakter med en viss skepsis, og kanskje avfeier som “ideologiske”, er noe annet. Analyse og kritikk av ideologi handler alltid om å grave dypere i selvkritiske refleksjoner.

Problemet er at folk flest ikke opplever at de har et valg mellom å spise dyr og å ikke spise dyr. Vi får det inn med morsmelken, vi tar det for gitt. Konsumet av kjøtt og animalske produkter er en del av hverdagen og derfor en del av vår kulturs tatt-for-gitt-het. Våre foreldre og oppdragelse gjør det til en selvfølge. Politiske, økonomiske og næringsbaserte krefter kjører en jevn strøm av reklame/propaganda for å selge dyreproduktene gjennom alle mediekanaler.

Karnisme er vår kulturstyrte tatt-for-gitt-het som fremstiller konsum av dyr som en  naturlig selvfølgelig, fremfor som et moralsk valg.

Her er en nettside dedikert til opplysning om karnisme: http://www.carnism.com/ og her er en video hvor Joy forklarer tanken:

Kjøttdebatten

Gjennom sommeren har Siri Martinsen, veterinær og leder av NOAH, hatt en essay-serie i Morgenbladet om hvordan dyrene brukes i norsk kjøttproduksjon. Det satt i gang en til tider hissig debatt i de følgende nummerene. 13. August var avisens forside et blodig slakteribilde med teksten: “Er det like ille å drepe en ku som å drepe et menneske?” Ringvirkninger spredte seg også til andre medier. Her er NOAHs gjennomgang av debatten.

Essayene gav en bra introduksjon til hvordan livene til norske husdyr ser ut, på forholdene og lidelsene de påføres der (kilder er oppgitt her). De påfølgende debattinnleggene tegner også et godt bilde av de forskjellige holdninger folk har til saken. I begynnelsen syns jeg det ble litt for mye fokus på enkeltforhold innen det industrielle husdyrbruket og debatten tok en vending hvor en tvistet om hvordan disse forholdene skal beskrives, uten at det ble stilt spørsmål ved  selve praksisen å skade dyr. Men etter hvert kom de spørsmålene med også.

Det er vanlig for dyrerettighetsforsvarere å si at de tar et standpunkt mot utnyttingen av dyr, mot bruken av dyr, og ikke involverer seg i hvordan de skal behandles når de først er gjort til dødsdømte slaver. Å gjøre det, å gå inn for å justere/forbedre forholdene de lever og dør under, på gårder, slakterhus, laboratorier og dyrebutikker vil kanskje kunne linder lidelser for enkeltdyr isolert sett. Men det vil ikke skape oppslutning om det dyrerettighetsforsvarere egentlig vil – å bekjempe disse institusjonene, å avskaffe dem. Du forbedrer ikke urettferdige institusjoner ved å gå inn i dem og rydde opp. Det vil forlenge urettferdigheten ikke stoppe den. Det er egentlig å gjøre urettferdigheten/dyreindustriene  en tjeneste. Men Morgenbladet hadde ikke trykt en essay-serie om dyrerettighetsetikk. Dokumentasjonen av husdyrforhold gjør det det også mulig å følge opp med dyrerettighetsperspektiver, noe som ble gjort.

Kjøttbransjen var raskt ute med motsvar hvor de som forventet tok avtand fra beskrivelsene. De beskylder Martinsen for å bedrive ideologisk motivert fordreining av fakta. Men når de blir gitt spørsmålet: “hva er feil?” så svarer de ikke. Når de kommer med beskyldninger om faktafeil på beskrivelser som er dokumentert skulle det vært enkelt å supplere med dokumentasjon som viser noe annet. Men det gjør de ikke. I stedet for å gå ned til realitetene kommer de selv med ideologisk og retorisk pjatt. Det at Martinsen er dyrerettighetsforsvarere og veganer blir brukt mot henne. Dag Henning Reksnes, administrerende direktør av i Kjøtt- og fjærfebransjens landsforbund (KLF), skriver: “Med et slikt utgangspunkt mener jeg likevel det blir vanskelig å hevde at Martinsen er faglig nøytral.” Hva er det som gjør kjøttnæringen og myndighetene som forsvarer den faglig nøytral da? Ifølge den logikken burde vi mistrodd all dokumentasjon fra næringsvennlige kilder siden de har en sterk interesse av å fortsette med å bruke dyr. Her er en debatt mellom dem fra dagsnytt som foregår på samme måte :

Det interessante her er ikke hvordan husdyrholdet “egentlig er”, men hvordan ideologiske føringer og språket brukes til å skape en bestemt virkelighetsforståelse. En motstander av husdyrhold blir lettere beskyldt for å være ideologisk enn en tilhenger av det. Det er kun fordi folk ser seg blind på det de tar for gitt.

Av innleggene i Morgenbladet var flere begeistret for essay-serien, for at dyrevern ble gitt plass og at en kritisk røst fikk slippe til. Flere støttet et mer vegetarisk fokus og Jørund Aase Falkenberg fra Norsk vegansamfunn hadde også et innlegg på trykk. Noen ble sint for at Martinsens artikler kom på trykk i det hele tatt, som representanten fra kjøttbransjen og en tilhenger av Dyrevernalliansen som stemplet Martinsen og Falkenberg for “militante veganere” og “idioter”. Så var det noen som mente at serien var for negativ i sin beskrivelse, for eksempel Dyrevernalliansen. De savnet  praktiske forslag om hvordan forholdene kan forbedres – utenom å fremme vegetarianisme.

13. August var det i Morgenbladet en reportasje med tittelen “En ku ved veis ende”. Utgangspunktet var et besøk på en gård med kuer hvor bonden ble intervjuet, det samme ble filosofene Peter Singer og Per Ariansen. Det ble stilt spørsmål ved vår rett til å utnytte dyr og fenomenet spesiesisme ble forklart. For de som er inne i dyrerettighetsdebatten er det litt rart at Peter Singer blir fremstilt som talsperson for ikke-utnytting. For der er Singer en talsperson for utilitarianisme og står i motsetning til dyrerettighetsteoretikere av en mer deontologisk eller kantiansk variant. Forskjellen er nettopp at Singer ikke tar avstand fra utnyttingen i seg selv, men kun lidelsespåføring. Singer kan også forsvare lidelsespåføring når det får positive konsekvenser som overveier de negative. Derfor forsvarer han en rekke dyreforsøk og mener human kjøttproduksjon (med “human” avliving) er en teoretisk mulighet. Derfor er ikke Singer en dyrerettighetsforsvarer. Dyrerettighetsforsvarere forsvarer naturligvis dyrs rett til sitt eget liv og mener det er uutbyttelig. Singer er likevel god til å skissere grunntankene bak kritikken av spesiesismen.

Per Ariansen er enda mindre dyrerettighetsforsvarer og hans argumentasjon mot Singer eller mot den moralske likestillingen av mennesker og dyr var ikke spesielt bra. Ikkemenneskelige dyr er utenfor etikken, ifølge Ariansan, fordi de er mindre intelligente og ikke deler underforståtte avtaler med mennesker. Han gir et merkelig eksempel: “Om du slår bevisstløst et menneske som er i ferd med å vinne en runde av brettspillet Ludo, vil mennesket føle smerten, men antagelig lide mest ved forulempelsen av ikke å få fullføre spillet som vinner. Men dyr vil bare kunne lide av smerte, ikke av å bli satt til side i forhold til sosialt konstruerte regler.” Jeg tviler på at det er en større skade å tape i Ludo enn å bli slått bevisstløs. Det er ingen tvil om at ikkemenneskelige dyr skades av å bli satt til side av sosialt konstruerte regler. De blir ikke “fornærmet”, men det er ikke det viktige, de lider og dør fordi vi velger det for dem.

Det som provoserer meg med folk som forkaster dyr etisk er når de piller opp en eller annen patetisk grunn for å sette visse grenser for hva vi kan gjøre med dem. Ariansen tar frem fortellingen om den “barmhjertige samaritan”, ja vi må jo være “snill med dyr”. Det er ikke uetisk å mishandle dyr ifølge Ariansen, men det er barbarisk. Det er i hvertfall ikke barmhjertig å stenge ikkemenneskelige dyr utenfor etikken og mene at våre moralske plikter til å behandle dem bra har en mindreverdig status enn de tilsvarende pliktene vi har mot andre mennesker.

Jeg fikk lyst til å skrive et svar til denne uttalelsen og til flere av de andre innleggende i Morgenbladet, men fikk ikke tid. Det er ofte litt vanskelig å vite hvordan en vil gripe tak i debatten, å få sagt noe nytt fremfor noe forutsigbart. Veganer blir lett avfeid som ekstreme og dogmatiske. Så det er en utfordring å få formulert seg slik at en virker tankestimulerende og ikke bare moraliserende.

Her er lenke til oversikt over artiklene som var i Morgenbladet.

Her er lenke til Norsk vegansamfunn med deres kommentarer til debatten.

Kjøtt til salgs

Som feminister har belyst er det likheter mellom måten kvinners og ikkemenneskelige dyrs kropper blir brukt og gjort vold på. Det skjer når deres liv og interesser blir overkjørt for å bli “kjøtt” for noen andre. Menns/menneskers kontroll over deres reproduksjonsorganer er en sentral faktor. Både seksuell og gastronomisk utnytting av andre kropper er former for kjøttforbruk.

I vårt samfunn er det forbudt å kjøpe sex og pornografi med barn. Det er forbruksvarer/kjøttforbruk som er gjort forbudt. Intensjonen er at det skal verne dem fra utnytting. Det hindrer det likevel ikke fra å skje. Og det er ikke så rart med tanke på den generelle kjøttforbruksmentaliteten. Det hefter et større sosialt stigma over slike seksualforbrytere, men det betyr ikke at lidelsen en påfører andre er mindre ved den lovlige kjøttspisingen.

Sammenligningen mellom seksuelle utnytting av mennesker med utnyttingen av dyrs kropper virker provoserende, men på flere måter blir jeg slått av sammenfallende. Seksualforbrytere blir omtalt som “rovdyr”, “sexual predators”. Når etikken rundt menneskets dominans, utnytting og konsum av dyr blir diskutert dras opp forestillingen om at mennesket er en jeger, et rovdyr, en carnivor fra naturens side, at det er en biologisk kjennsgjerning, en drift det vil være naturstridig å gjøre seg av med. Samtidig vises det til tradisjonens tidløse røtter. Med en slik rasjonalisering, hvordan kan vi verne mennesker mot lignende overgrep? Rasjonaliseringen gir et forsvar for enhver form for “rovdrift”, krig, kolonialisme, kjøttspising, plyndring og voldtekt. Det virker rart å støtte seg til så sløve natur-rasjonaliseringer for å forsvare en personlig uvane mens en fordømmer dem som uhyrlige når de anvendes på andre felt.

Sexual Politics of Meat II

Her fortsetter jeg med noen eksempler på the sexual politics of meat.

Burger King forteller oss at virkelige menn spiser kjøtt. Det andre reklameklippet informerer om at vegetariske menn kan kompensere for manglende machofaktor ved å kjøpe seg en stor tøff bil.

The Sexual Politics of Meat (1990/2010)

20. utgave av The Sexual Politics of Meat er nå ute i anledning bokens 20 års bursdag!

Den er en klassiker i bevisstgjøring av feminismens og vegetarianismens felles grunnlag. Dens budskap er  at kjøttspising er en patriarkalsk undertrykkende institusjon, og at undertrykkelsen av kvinner henger sammen med undertrykkelsen av ikkemenneskelige dyr.

Det som menes med “sexual politics of meat” er sammenhengen mellom kjøttspising, maskulinitet og makt. Den maskulinistiske eller sexistiske identitet er i stor grad knyttet til å utøve makt over andre; som å jakte og spise kjøtt, og som å “jakte”, nedlegge og “konsumere” kvinner. Både kvinner og dyr blir objektivert, bruk, redusert og konsumert som “kjøtt”. I mange kulturer kontrollerer menn kvinner som de kontrollerer husdyr. Det fins myter om at spesielt menn trenger kjøtt for å bli viril og sterk, og plantemat blir definert som kvinnemat. Adams viser også til antropologiske studier som angivelig viser at samfunn basert på plantekost er mer egalitære og likestilte, enn dem basert på kjøtt.

Det gås inn på engelskspråklig litteratur fra 1790 og fremover, som viser koblinger mellom feminisme og vegetarianisme. Spesielt Mary Shelleys Frankenstein kommer under lupen. Innen litteratur og historiefaget har denne overlappingen blitt ignorert hevder Adams.

Boken viser viktige paralleller mellom undertrykkelsen av kvinner og undertrykkelsen av ikkemenneskelige dyr, den har mange interessante sammenligninger og eksempler. Den er spennende, men har en et litt kronglete litteraturteoretisk språk.

“Sammenhengene mellom uhemmet maskulinitet, kvinneforakt, karnivorisme og militarisme er like kraftige i dag som når Carol Adams først diagnostiserte dem for tyve år siden”. J. M. Coetzee

En tekst av Carol Adams i anledning 20. års dagen kan leses i The Scavenger.

Mer kan leses om boken på Carol Adams hjemmeside: http://www.caroljadams.com/spom.html

Her er en bra anmeldelse av boken: http://www.ivu.org/books/reviews/sexual-politics-of-meat.html

Her er en reklamevideo fra youtube:

Massakrer for Gud

Blodsoffer

Gadhimai festivalen i Nepal regnes for å være verdens største religiøse dyreofring. Det hinduistiske ritualet utøves hvert femte år og ble i år utført 24. og 25. november. Hundre tusener av dyr ble drept. Vannbøfler er de mest populære ofrene, men også griser, geiter, kyllinger, ender, duer og rotter brukes. Kuer brukes ikke for de er hellige. Dyrene hakkes i hjel med slaktekniver av fulle menn. Grufulle bilder fra begivenheten kan sees her.

Ritualet er til “ære” for gudinnen Gadhimai. Hun representerer makt. Hensikten med dyreofringen er å glede gudinnen, det skal bringe lykke og paradoksalt nok bekjempe ondskap. Kjønnsmessig er det interessant at den religiøse slakten kun utføres av menn og er rettet til en kvinnelig guddom.

Det karakteristiske med denne slakten er den religiøse dimensjonen mange vil se på som irrasjonell og den dionysiske blodsutgytelsen. Det nærmeste vi kommer et slikt fenomenet i vår kultur er schizofrene og psykotiske personer som hevder Gud eller stemmer i hodet beordet dem til å drepe. De er et lite mindretall og sperres inne.

Det er de uvanlige trekkene som får mange av oss til å reagere med avsky og fordømmelse. Vi i vår kultur er vant til til å forsvare slakt med sekulære rasjonaliseringer. Rasjonaliseringene støttes til den vestlige vitenskapen og ikke til religion. Men de er ikke nødvendigvis noe bedre. Troen på menneskets overlegne verdighet over ikkemenneskelige dyr er en overtro på linje med forestillingen om at Gud blir glad for blodsoffer. Massemord av dyr for å tilfredstille vår appetitt er ikke noe bedre enn massemord kommantert av stemmer i hodet eller religiøse autoriteter.

Dyrevelferd

Noen dyrevernere protesterte mot slakten delvis med begrunnelsen at den er “uorganisert og irregulær”. Det er en typisk innvending fra dem som sier de forsvarer dyrevelferd, de små Eichmannene i dyrevernsbyråkratiet. Det er ikke dyremishandlingen som blir sett på som problemet – ikke drapene, lidelsespåføringen, frihetsberøvingen, utnyttingen eller urettferdigheten – kun måten det organiseres og reguleres på.

For dyr utsettes for disse grusomhetene hele tiden, først og fremst bak lukkede dører, for å bli partert til produktene som ender opp på være tallerkener og i våre garderober. Det er kun når blodsutgytelsen kommer frem i lyset og blir estetisk forstyrrende at det vekker sterke reaksjoner. Folk er komfortabel med å leve i fornektelse bare de slipper synet av de blodige realitetene.

Ryggmarksrefleksen til mange liker å tro at ting ikke er så ille i Norge, at det er en vesentlig forskjell. De liker å peke på dyr som blir hakket i hjel med kniver under slike ritualer eller okser som blir pint under tyrefekting er de verste tilfellene. Men sammenlignet med norske dyr som lever hele eller store deler av sine liv i trange bur og båser, kan de likevel være de minst uheldige. Ondskapen vi utøver mot ikkemenneskelige dyr kjenner ingen landegrenser, den kan ikke fordrives av nasjonale dyrevelferdsreguleringer, kun en ny paradigmatisk ikkevoldsetikk.

Buddhistisk protest

Nepal er ikke bare arnestedet til slike barbariske ritualer, landet er også buddhismens fødested. Siden buddhismens begynnelse på 500- tallet f.Kr. har den sett på ikkevold som et viktig moralprinsipp. Sammen med jainismen utmerket den seg ved å kritisere dyreofring og kjøttspising, som var vanlig blandt hinduer. Etter hvert har hinduismen også blitt påvirket av det.

Mange dyrevernere og buddhister har  protestert mot dyreofringen. Den indiske politiker, veganer og dyrevernsaktivist Maneka Gandhi har sendt protest til den nepalske regjering for at den lar det skje. Den populære buddhisten Ram Bahadur Bomjon, som av enkelte hevdes å være inkarnasjonen av Buddha,  har fordømt den. Flere markerte motstand mot slakten med bønn. For å spare dyrs liv delte de ut blomster, frukt og grønnsaker som alternative offergaver. Det er det vi må gjøre på matfrontet også.

Etisk forbruk

I de siste postene har jeg etterlyst veganske perspektiver på etisk forbruk. Det er ofte fraværende, for eksempel på etiskforbruk.no. Det er forbausende å finne kjøttreklame på en slik nettside.

På forsiden står det “for miljø, mennesker og dyr”. Sammen med poster med reklame for økologisk kjøtt og en oversikt over hvilke “fiskesorter” du angivelig kan spise med god samvittighet. Hvordan henger det på grep lurer jeg. Nedenfor ser jeg nærmere på sidens innhold.

Under seksjonen for mat er ikke dyrehensyn med i noen av hovedargumentene. Under overskriften “spis lavt” (på næringskjeden) står det at det er bedre for dyr og miljø om vi spise mindre av oppdrettsfisk og kjøtt. Det er ikke noe forsvar for vegetarianisme. Det nevnes at dyr blir påført belastninger ved intensiv kjøttproduksjon. Spesielt fisker som ikke er oppdrettsfisk er helt utelatt. Så kommer oppfordringen “Spis fra naturen”, hvor det nevnes skaldyr, fisk og vilt.

I en artikkel om kjøtt blir “reduksjon” forsvart, hvor hensyn til dyr og miljø nevnes. En setning sier at det ideelle er å kutte ut alt kjøtt. Siden det skilles så tydelig mellom kjøtt og fisk virker heller ikke det som et forsvar for vegetarianisme. Og veganisme er ikke nevnt. Selv om argumentene som nevnes i like stor grad rammer andre animalske produkter som egg og melk. På tross av kjøttartikkelens tilsynelatende kjøttkritiske perspektiv i begynnelsen, sier de mest dominerende utsagnende i fete bokstaver at vi bør spise mer kjøtt fra Afrika, fra kje og høns.

Jeg blir kvalm. Kjøttpropaganda er vi vant med, men den som kommer fra dem som vil være etiske er mer provoserende. Ikke sjelden hører jeg folk forsvare at hvis en først spiser animalske produkter er det bedre at du kjøper fra de “humane” eller mindre brutale produksjonforholdene. Når jeg ser reklamen for disse produktene blir jeg overbevist om at det er et feilspor. Feilen er å omdøpe drap og utnytting av dyr med postive adjektiver. Å få det til å virke moralsk legitimt å konsumere dyr. Å gi dyrespisere god samvittighet virker viktigere for slike forsvarene enn å ta dyrehensyn seriøst.

Forhåpentligvis kan mer informasjon om dyreetikk og veganisme utfylle sidene til etiskforbruk.no. Det er mye annen bra informasjon der. Etisk forbruk er så klart mer enn veganisme, men det må inkludere det. Det er sikkert lurt å sende dem påminnelser. Jeg vil gjøre det selv, men det blir ikke med det første. Veganforeningen som er under oppstart burde sendt dem en informasjonspakke.