Massakrer for Gud

Blodsoffer

Gadhimai festivalen i Nepal regnes for å være verdens største religiøse dyreofring. Det hinduistiske ritualet utøves hvert femte år og ble i år utført 24. og 25. november. Hundre tusener av dyr ble drept. Vannbøfler er de mest populære ofrene, men også griser, geiter, kyllinger, ender, duer og rotter brukes. Kuer brukes ikke for de er hellige. Dyrene hakkes i hjel med slaktekniver av fulle menn. Grufulle bilder fra begivenheten kan sees her.

Ritualet er til “ære” for gudinnen Gadhimai. Hun representerer makt. Hensikten med dyreofringen er å glede gudinnen, det skal bringe lykke og paradoksalt nok bekjempe ondskap. Kjønnsmessig er det interessant at den religiøse slakten kun utføres av menn og er rettet til en kvinnelig guddom.

Det karakteristiske med denne slakten er den religiøse dimensjonen mange vil se på som irrasjonell og den dionysiske blodsutgytelsen. Det nærmeste vi kommer et slikt fenomenet i vår kultur er schizofrene og psykotiske personer som hevder Gud eller stemmer i hodet beordet dem til å drepe. De er et lite mindretall og sperres inne.

Det er de uvanlige trekkene som får mange av oss til å reagere med avsky og fordømmelse. Vi i vår kultur er vant til til å forsvare slakt med sekulære rasjonaliseringer. Rasjonaliseringene støttes til den vestlige vitenskapen og ikke til religion. Men de er ikke nødvendigvis noe bedre. Troen på menneskets overlegne verdighet over ikkemenneskelige dyr er en overtro på linje med forestillingen om at Gud blir glad for blodsoffer. Massemord av dyr for å tilfredstille vår appetitt er ikke noe bedre enn massemord kommantert av stemmer i hodet eller religiøse autoriteter.

Dyrevelferd

Noen dyrevernere protesterte mot slakten delvis med begrunnelsen at den er “uorganisert og irregulær”. Det er en typisk innvending fra dem som sier de forsvarer dyrevelferd, de små Eichmannene i dyrevernsbyråkratiet. Det er ikke dyremishandlingen som blir sett på som problemet – ikke drapene, lidelsespåføringen, frihetsberøvingen, utnyttingen eller urettferdigheten – kun måten det organiseres og reguleres på.

For dyr utsettes for disse grusomhetene hele tiden, først og fremst bak lukkede dører, for å bli partert til produktene som ender opp på være tallerkener og i våre garderober. Det er kun når blodsutgytelsen kommer frem i lyset og blir estetisk forstyrrende at det vekker sterke reaksjoner. Folk er komfortabel med å leve i fornektelse bare de slipper synet av de blodige realitetene.

Ryggmarksrefleksen til mange liker å tro at ting ikke er så ille i Norge, at det er en vesentlig forskjell. De liker å peke på dyr som blir hakket i hjel med kniver under slike ritualer eller okser som blir pint under tyrefekting er de verste tilfellene. Men sammenlignet med norske dyr som lever hele eller store deler av sine liv i trange bur og båser, kan de likevel være de minst uheldige. Ondskapen vi utøver mot ikkemenneskelige dyr kjenner ingen landegrenser, den kan ikke fordrives av nasjonale dyrevelferdsreguleringer, kun en ny paradigmatisk ikkevoldsetikk.

Buddhistisk protest

Nepal er ikke bare arnestedet til slike barbariske ritualer, landet er også buddhismens fødested. Siden buddhismens begynnelse på 500- tallet f.Kr. har den sett på ikkevold som et viktig moralprinsipp. Sammen med jainismen utmerket den seg ved å kritisere dyreofring og kjøttspising, som var vanlig blandt hinduer. Etter hvert har hinduismen også blitt påvirket av det.

Mange dyrevernere og buddhister har  protestert mot dyreofringen. Den indiske politiker, veganer og dyrevernsaktivist Maneka Gandhi har sendt protest til den nepalske regjering for at den lar det skje. Den populære buddhisten Ram Bahadur Bomjon, som av enkelte hevdes å være inkarnasjonen av Buddha,  har fordømt den. Flere markerte motstand mot slakten med bønn. For å spare dyrs liv delte de ut blomster, frukt og grønnsaker som alternative offergaver. Det er det vi må gjøre på matfrontet også.

Etisk forbruk

I de siste postene har jeg etterlyst veganske perspektiver på etisk forbruk. Det er ofte fraværende, for eksempel på etiskforbruk.no. Det er forbausende å finne kjøttreklame på en slik nettside.

På forsiden står det “for miljø, mennesker og dyr”. Sammen med poster med reklame for økologisk kjøtt og en oversikt over hvilke “fiskesorter” du angivelig kan spise med god samvittighet. Hvordan henger det på grep lurer jeg. Nedenfor ser jeg nærmere på sidens innhold.

Under seksjonen for mat er ikke dyrehensyn med i noen av hovedargumentene. Under overskriften “spis lavt” (på næringskjeden) står det at det er bedre for dyr og miljø om vi spise mindre av oppdrettsfisk og kjøtt. Det er ikke noe forsvar for vegetarianisme. Det nevnes at dyr blir påført belastninger ved intensiv kjøttproduksjon. Spesielt fisker som ikke er oppdrettsfisk er helt utelatt. Så kommer oppfordringen “Spis fra naturen”, hvor det nevnes skaldyr, fisk og vilt.

I en artikkel om kjøtt blir “reduksjon” forsvart, hvor hensyn til dyr og miljø nevnes. En setning sier at det ideelle er å kutte ut alt kjøtt. Siden det skilles så tydelig mellom kjøtt og fisk virker heller ikke det som et forsvar for vegetarianisme. Og veganisme er ikke nevnt. Selv om argumentene som nevnes i like stor grad rammer andre animalske produkter som egg og melk. På tross av kjøttartikkelens tilsynelatende kjøttkritiske perspektiv i begynnelsen, sier de mest dominerende utsagnende i fete bokstaver at vi bør spise mer kjøtt fra Afrika, fra kje og høns.

Jeg blir kvalm. Kjøttpropaganda er vi vant med, men den som kommer fra dem som vil være etiske er mer provoserende. Ikke sjelden hører jeg folk forsvare at hvis en først spiser animalske produkter er det bedre at du kjøper fra de “humane” eller mindre brutale produksjonforholdene. Når jeg ser reklamen for disse produktene blir jeg overbevist om at det er et feilspor. Feilen er å omdøpe drap og utnytting av dyr med postive adjektiver. Å få det til å virke moralsk legitimt å konsumere dyr. Å gi dyrespisere god samvittighet virker viktigere for slike forsvarene enn å ta dyrehensyn seriøst.

Forhåpentligvis kan mer informasjon om dyreetikk og veganisme utfylle sidene til etiskforbruk.no. Det er mye annen bra informasjon der. Etisk forbruk er så klart mer enn veganisme, men det må inkludere det. Det er sikkert lurt å sende dem påminnelser. Jeg vil gjøre det selv, men det blir ikke med det første. Veganforeningen som er under oppstart burde sendt dem en informasjonspakke.

Lord Nicholas Stern om vegetarianisme

Klimaforsker og økonom Lord Nicholas Sterns forsvar for vegetarianisme fikk mye mediafokus denne uken, med utspill om at kjøttproduksjon er ressurssløsing og en stor bidragsyter til global oppvarming. Forskning som viser dette har akkumulert over lang tid, det er ingen nyhet (FAO’s Livestock’s Long Shadow, Klimahotet.net). Men at folk i maktposisjon tar det inn over seg gjenstår. Derfor blir det så mye oppspill når folk med “autoritet” våger å kritisere det mektige kjøttmaskineriet. Miljøbevegelsen selv er en miljøsinke på feltet.

Stern nevner kun kjøtt, og om han inkluderer fisker eller ikke er usikkert. Men argumentet hans rammer også de andre produktene fra husdyrproduksjonen, som melk, egg, pels, ull og skinn. De er like mye produkter fra denne praksisen som selve kjøttet.

Det er ikke hensyn til dyr som ligger bak dette miljøvernargumentet for vegetarianisme, men det er alltid interessant å se reaksjonene som kommer i etterkant når kjøttnormaliteten kritiseres. Det sier litt om hva vi står opp i mot.

Kjøttindustriens bønder og bedrifter tar så klart til motmæle. De jobber med tekniske løsninger, både når det gjelder miljøvern og det de kaller dyrevelferd. Men selv om de lykkes med å forbedre avfallshåndering, avle frem dyr som ikke produserer så mye metan, og å gjøre driften økologisk, er ingen miljøforbedringer å hente, så vidt jeg kan se, som når opp til selve utfasingen av husdyrbruk til fordel for vegetabilsk landbruk. Hvis det er det, er jeg interessert i å få vite om det.

Det er så klart en fare for oss som forsvarer vegetarianisme/veganisme av etiske hensyn, av hensyn til dyr, å støtte  ukritisk opp om alle de andre argumentene som går på miljøvern og helse. Det er sikkert flere av oss som vil at de negative konsekvenser av husdyrproduksjonen skal slå tilbake på mennesker slik at de presses til å forandre måten de lever på. Slik at ondskapen kan bekjempes med menneskers opplyste egeninteresse.

Det er alltid deprimerende å lese kommentarfeltene til nettaviser, men når det gjelder reaksjonene på Stern sitt utspill og andre pro-vegetariske artikler, syns jeg det er endel oppmuntrende. Fordi det er så mye uvitenhet, og den er så elementær, slik at jeg tror at vi lett kan snu strømmen med enkelt informasjonsarbeid. Det er mange forsøk på latterligjøring, det avslører bare svakhet. Og det er mange som tror at mennesker trenger kjøtt og animalske produkter, at de blir underernært uten. Det er også endel paranoia for totalitære overgrep fra “sosialistene” – som det kalles, en frykt for å miste frihet – som i vårt dekadente overflodssamfunn har blitt redusert til forbruksmuligheter. Men hvordan kan det å miste noen matvarer, når en har et overflod av andre, være like frihetsinnskrenkende som å måtte leve i bur og båser og å miste livet for å bli noen andres “kjøtt”?

Det er det spørsmålet alle som konsumerer dyr bør stille seg.

Marti Kheel om veganisme og økofeminisme

Her er et foredrag av Marti Kheel om veganisme og økofeminisme. Jeg har også lagt det ut på forsiden. Foredraget ble holdt på World Veg Festival Weekend i San Francisco oktober 2008.

Jeg syns det er et veldig bra foredrag, en pedagogisk innføring i vegansk etikk. Det går ikke inn på rettighetsetiske argumenter, men fremhever empatiens og medfølelsens primære rolle, kontekstualiserer moralen i forhold til patriarkalsk ideologi, viser den klare analogien mellom speciesisme og sexisme, og økofeminismens potensiale til å utfordre hierarki og undertrykkelse. Kheel går inn på mange av temaene hun behandler mer utfyllende i boken Nature Ethics: An Ecofeminist Perspective (2008).

Jeg skulle ønske jeg kunne legge til norsk undertekst til videofilen, siden talen er på engelsk, men vet foreløpig ikke hvordan det gjøres eller hvorvidt det er mulig. 

Går ut i fra at jeg kommer til å skrive mer om økofeminisme her, det kommer i hvert fall en bokomtale av Nature Ethics om ikke så lenge.

 

Marti Kheel: Toppling Patriarchy With a Fork – The Radical Potential of Veganism

done