Kjøttforbruk, kroppskontroll og frivillighet

Mye har blitt skrevet om hvordan kvinner og ikkemenneskelige dyr blir objektivert, utnyttet og konsumert som “kjøtt”. For et år siden skrev jeg endel poster om det, om boken The Sexual Politics of Meat (SPOM) og dens teori. Kaja skrev nylig en bloggpost om den og en oversatt tekst av Carol Adams om “den kjønnede kjøttpolitikken” kan leser på NVSs nettsted.

Jeg vil si meg enig i hovedpoenget, men samtidig er jeg skeptisk til slutningen som mange feminister avleder fra det, hvor de konkluderer med at all prostitusjon og pornografi er kvinneundertrykkende. Ida Hammer har skrevet endel kritikk av SPOM og Carol Adams som går på det at hun angivelig degraderer sexarbeidere/prostituerte ved å systematisk fremstille dem som ofre. Hammer er transaktivist, veganer og driver bloggen The Vegan Ideal. Hammers kritikk av radikale feministers degradering av sexarbeidere har noe for seg, det samme har Hammers kritikk av deres negative holdning til transpersoner (se for eksempel de ufine uttalelsene fra prominente feminister som Mary Daly og Germaine Greer). Men når det er sagt syns jeg mye av Hammers kritikk av Adams skyter langt over mål.

Jeg har en politisk ukorrekt syn både på prostitusjon og husdyrhold, og syns det er rart at folk kan mene at frivillig handel med sex er undertrykkende, mens avl, bruk, handel, slakt og konsum av ikkemenneskelige dyr – som på ingen måter er basert på frivillighet og respekt for andres kroppslige integritet og seksualitet – kan aksepteres. Det virker absurd at det å kjøpe seksuelle tjenester av noen som frivillig selger sex er forbudt, mens det er lov å utsette ikkemenneskelige dyr for de mest ekstreme lidelser og massemord. Med det er det vanlige synet, at prostitusjon degraderer kvinner og at forbruk av animalske produkter ikke reiser noen seriøse etiske problemer. Menneskers smakspreferanser for animalske produkter blir akseptert som noe naturlig eller noe svært personlig, en privatsak en ikke skal legge seg bort i. Det blir ikke sett på som noe en gjør mot andre dyr, en blir ikke stilt til ansvar for konsekvensene av de handlingene, slik en ville blitt hvis en kjøpte sex av en mindreårig prostituert. Noe som også kan rasjonaliseres som uttrykk for “naturlige smakspreferanser”.

Jeg vil understreke “frivillig handel med sex”. Det er en hypotetisk situasjon, som sikkert samsvarer med mange virkelige situasjoner, men ikke en påstand om at samfunnets sexindustri er basert på frivillighet. For prostitusjon skjer som regel ikke frivillige når mennesker er dømt til å selge sin arbeidskraft på et økonomisk marked for å overleve. Økonomisk tvang er like undertrykkende som politisk tvang. På den måten er kapitalisme like undertrykkende som diktatur.

Det er heller ikke lett å avgjøre hvordan en skal skille mellom hva som er frivillig og hva som ikke er frivillig. Det er her jeg får problemer med å skille mellom prostitusjon og andre former for arbeid. Det er ikke frivillig å arbeide, folk arbeider for å få penger til å overleve. Folk selger sin kropp på et marked som arbeidskraft. Vi er alle prostituerte. Noen sier at det å selge sex er ekstra degraderende fordi ens seksualitet er noe av det mest kjære og personlige, noe som ikke skal kunne utbyttes. Det blir et svært personlig spørsmål om hvordan en definerer seg selv og sin seksualitet. Ingen har rett til å gjøre det for andre. Personlig syns jeg det å måtte selge sine kunstneriske evner til kommersielle interesser virker mer degraderende enn å selge fysiske tjenester. En venninne fortalte meg hvor forferdelig hun mente prostitusjon var, at det degraderte “kvinnekroppen” og at hun tok seg personlig nær av det, at det innebar en degradering av hennes egen kropp. Det er flere jeg har hørt som prater om degradering av “kvinnekroppen” som om det var en kropp alle hadde felles. Er ikke den type utsagn nettopp et tegn på at en ikke respekterer andres selvkontroll over egen kropp, at en ikke ser forskjell på sin egen kropp og andres? Det er nettopp det feminister kritiserer, menns kontroll over kvinners kropper, det er et maktovergrep vi finner i alle menneskelige kulturer (sammen med spesiesisme). Da er det ikke mye bedre når feminister vil kontrollere alle andre kvinners kropper i en kollektivistisk- autoritær visjon for kvinnefrigjøring. Frigjøringsforkjempere er ikke fri fra undertrykkende tendenser selv.

Selvfølgeligheten som majoriteten fortærer andre dyrs kjøtt og animalier med – kommer også av manglende evne til å skille mellom sin egen og andres kropper. På samme måte som sexovergripere tar seg til rette på, måten sexindustrien fungerer på og måten selverklærte feminister ikke klarer å respektere andres frivillige valg på. Jeg er for et samfunn som i størst mulig grad er basert på frivillighet. Hvis vi skal leve i størst mulig frihet samtidig som vi respekter andres frihet, må det bli et samfunn hvor mennesker ikke dominerer, dreper og lever av andre dyr. Jeg forestiller meg også at det må innebære en stans av økonomisk utbytting og arbeidstvang. Hvordan folk vil praktisere sin seksualitet kan de finne ut av selv.

Slavoj Žižek om konsumerisme

RSA Animate har interessante introduksjonsvideoer om politiske og vitenskaplige temaer som på en god pedagogisk måte kombinerer tale og illustrasjoner. De finnes på youtube. I en tidligere bloggpost om empati lenket jeg til en video derfra om det temaet. Nå har jeg kommet over denne hvor den slovenske filosof og kommunist Slavoj Žižek prater om kulturell kapitalisme, veldedighet og etisk forbruk. Han kritiserer dette på en måte som er overførbart til deler av dyrevernsbevegelsen og til forestillingen om “humant” husdyrbruk.

Jeg vil fremheve:

“Folk opplever at de er omgitt av avskyelig fattigdom, av avskyelige grusomheter og avskyelig sult. Det er uunngåelig at de blir sterkt beveget av dette, at det går inn på dem. Med beundrigsverdige, men villedet intensjoner, går de seriøst og sentimentalt inn for å avhjelpe de ondene de ser. Men hjelpemidlene kurerer ikke sykdommene, de forlenger dem bare. Midlene er faktisk en del av sykdommen. De prøver å løse problemet med fattigdom ved for eksempel å holde de sultende i live; eller for eksemple ved en veldig avansert skole, å underholde de fattige. Men dette er ingen løsning, det er en forverring av problemene. Den virkelige oppgaven er å prøve å rekonstruere samfunnet på grunnlaget av å gjøre fattigdom umulig og de altruistiske dydene har faktisk forhindret dette fra å skje. De verste slaveeierene var dem som var snille med deres slaver og dermed forhindret systemets grusomhet fra å bli anerkjent av dem som led under det og forstått av dem som kontemplerte det. Veldedighet degraderer og demoraliserer. Det er umoralsk å bruke privat eiendom for å lindre de grusomme ondene som forårsakes av den eiendomrettslige institusjon. Jeg tror dette perspektivet er mer aktuelt enn aldri før.”

Det eksempelet med slaveri får meg til å tenke på mye av det dyrerettighetsteoretiker Gary Francione har skrevet om saken. Mange tenker på industrielt husdyrbruk som den verste manifestasjonen av grusomhet og overgrep, og får seg derfor til å applaudere forsøk på å skape husdyrbruksformer som produserer mindre lidelse. Men disse forsøkene, som markedsføres under merkelapper som “økologiske”, “frittgående driftsformer”, “humant” o.l. representerer en sterkere legitimering av vold og utnytting av dyr enn det det industrielle husdyrbruket klarer å produsere. Industrielt husdyrbruk er grusomt, men det har ingen spesiell ideologisk legitimitet eller støtte. Alternativene prøver å bygge opp en forestilling om moralsk forsvarlig husdyrbruk, den forestillingen har et potensiale for å få gjennomslag. Den fjerner og dekker til de mest grusomme forholdene, men systemets dynamikk er det samme som før. Ideologien det “humane” husdyrbruket produserer er at du hjelper dyr ved å utnytte og spise dem når det gjøres fra deres egne bedrifter, samtidig som den benekter at utnytting, vold, tvang, deprivasjon og drap – som er del av deres egen praksis – i seg selv representerer et alvorlig problem. Ideologien til de “humane” driftsformene er derfor farligere enn de industrielle.

For å justere og omskrive noen setninger fra Žižek:

De verste slaveeierene/dyreeierene var dem som var snille med deres slaver og dermed forhindret systemets grusomhet fra å bli anerkjent og forstått av dem som kontemplerte det. Veldedighet/dyrevern degraderer og demoraliserer. Det er umoralsk å bruke [dyr] som privat eiendom for å lindre de grusomme ondene som forårsakes av [deres underkastelse i] den eiendomrettslige institusjon.”

Avslutningsvis kommer et sitat av dyrerettighetsfilosofen Tom Regan som berører noe av det samme.

“Når urettferdigheten er absolutt, må en motsette seg den absolutt. Det var ikke ”reformert” slaveri som rettferdigheten krevde, ikke ”reformert” barnearbeid, ikke ”reformert” underkastelse av kvinner. I alle disse sakene var abolisjon det eneste moralske svaret. Kun å reformere urettferdighet er å forlenge urettferdighet. Filosofien om dyrs rettigheter krever det samme svaret – abolisjon – i respons til den urettferdige utnyttingen av andre dyr. Det er ikke detaljene til utnyttingen som må forandres. Det er urettferdig utnytting i seg selv som må stanses, enten på gården, i laboratoriet eller i naturen, for eksempel. Dyrerettighetsfilosofien spør ikke om noe annet, men den vil heller ikke bli fornøyd med noe mindre.”

Mye dyrevern rammes av kritikken til Žižek og Regan.

Lord Nicholas Stern om vegetarianisme

Klimaforsker og økonom Lord Nicholas Sterns forsvar for vegetarianisme fikk mye mediafokus denne uken, med utspill om at kjøttproduksjon er ressurssløsing og en stor bidragsyter til global oppvarming. Forskning som viser dette har akkumulert over lang tid, det er ingen nyhet (FAO’s Livestock’s Long Shadow, Klimahotet.net). Men at folk i maktposisjon tar det inn over seg gjenstår. Derfor blir det så mye oppspill når folk med “autoritet” våger å kritisere det mektige kjøttmaskineriet. Miljøbevegelsen selv er en miljøsinke på feltet.

Stern nevner kun kjøtt, og om han inkluderer fisker eller ikke er usikkert. Men argumentet hans rammer også de andre produktene fra husdyrproduksjonen, som melk, egg, pels, ull og skinn. De er like mye produkter fra denne praksisen som selve kjøttet.

Det er ikke hensyn til dyr som ligger bak dette miljøvernargumentet for vegetarianisme, men det er alltid interessant å se reaksjonene som kommer i etterkant når kjøttnormaliteten kritiseres. Det sier litt om hva vi står opp i mot.

Kjøttindustriens bønder og bedrifter tar så klart til motmæle. De jobber med tekniske løsninger, både når det gjelder miljøvern og det de kaller dyrevelferd. Men selv om de lykkes med å forbedre avfallshåndering, avle frem dyr som ikke produserer så mye metan, og å gjøre driften økologisk, er ingen miljøforbedringer å hente, så vidt jeg kan se, som når opp til selve utfasingen av husdyrbruk til fordel for vegetabilsk landbruk. Hvis det er det, er jeg interessert i å få vite om det.

Det er så klart en fare for oss som forsvarer vegetarianisme/veganisme av etiske hensyn, av hensyn til dyr, å støtte  ukritisk opp om alle de andre argumentene som går på miljøvern og helse. Det er sikkert flere av oss som vil at de negative konsekvenser av husdyrproduksjonen skal slå tilbake på mennesker slik at de presses til å forandre måten de lever på. Slik at ondskapen kan bekjempes med menneskers opplyste egeninteresse.

Det er alltid deprimerende å lese kommentarfeltene til nettaviser, men når det gjelder reaksjonene på Stern sitt utspill og andre pro-vegetariske artikler, syns jeg det er endel oppmuntrende. Fordi det er så mye uvitenhet, og den er så elementær, slik at jeg tror at vi lett kan snu strømmen med enkelt informasjonsarbeid. Det er mange forsøk på latterligjøring, det avslører bare svakhet. Og det er mange som tror at mennesker trenger kjøtt og animalske produkter, at de blir underernært uten. Det er også endel paranoia for totalitære overgrep fra “sosialistene” – som det kalles, en frykt for å miste frihet – som i vårt dekadente overflodssamfunn har blitt redusert til forbruksmuligheter. Men hvordan kan det å miste noen matvarer, når en har et overflod av andre, være like frihetsinnskrenkende som å måtte leve i bur og båser og å miste livet for å bli noen andres “kjøtt”?

Det er det spørsmålet alle som konsumerer dyr bør stille seg.

Dyresex og kjøttkonsum

Det er opponion for å forby dyresex, altså menneskers seksuelle bruk av andre dyr. Det er spesielt interessant fra et dyrerettighetsperspektiv, med tanke på at vanligvis blir ikke menneskers bruk av andre dyr sett på som problematisk,  kun hvordan dyrene behandles innen bruksformene. Her har vi en hel bruksform – dyresex – som blir prinsipielt fordømt, uavhengig av “forholdene”.

Dyresex har det til felles med pedofil sex at den “umyndige” og svake parten anses for å ikke kunne gi frivillig samtykke, derfor blir det sett på som overgrep, en form for voldtekt.

Men det samme gjelder forsåvidt også bortimot all kommerisell bruk og avl av dyr til produksjonsformål. Husdyr som kuer blir systematisk voldtatt når de insemineres av “eierne” for å bli gravide, og for å få deres barn tatt fra dem med en gang for at menneskene skal ta morsmelken.

Ingen dyr gir sitt frivillige samtykke til å bli slaktet, til å få deres barn tatt fra dem, til å leve i bur, båser og innhengninger.

De som slakter dyr til mat og andre produksjonsformål utøver større vold enn dem som voldtar dem. Og alle som betaler for kjøttmat og animalske produkter støtter den største volden – drapene. Begge deler er unødvendig. Begge deler burde vært forbudt.

“Men det er jo mat!” hører jeg folk si.

Nei det er det ikke. Det trenger ikke være det, du har et valg. Det er et sansende individ med interesse i sitt eget liv.

Det er det samme valget som mennesker som vil ha sex med andre dyr står overfor. Valget mellom å respektere et følende individ ved å la det leve sitt eget liv i fred, eller å tilfredstille ens egoistiske kjøttbegjær.

Lenke: http://www.dagbladet.no/2009/08/11/magasinet/weekendavisen/historie/dyrenes_nyheter/dyr/7605559/

Hva er galt med utnytting?

Dyrerettighetesforsvarere hevder at utnytting av dyr er umoralsk, at utnytting av dyr er overgrep. Det er det som skiller oss fra andre dyrevernere. Mange ser ikke hva som er etisk problematisk med å utnytte ikkemenneskelige dyr, derfor vil jeg si litt om det her.

Eksempler på dyreutnyttende praksiser er domestisering, husdyrbruk, jakt, fangenskap og avliving. De kan ta form av brutal vold (slakterier) eller mer subtil manipulasjon (avl og genteknologi).

Det er vanlig å bruke ordet utnytting på to forskjellige måter. Innen biologien sier vi at organismer utnytter sitt miljø og andre organismer for å overleve. Det er altså en naturgitt nødvendighet at vi, mennesker, som alle andre organismer, lever av utnytting. En annen oppfatning av utnytting har vi innen samfunnsvitenskapene, hvor utnytting innebærer menneskers urettferdige maktovergrep mot en annen sosial gruppe (hovedsakelig mennesker). Der beskriver det undertrykkelse og mishandling. De utnyttende relasjonene er sosialt konstruerte. De er ikke bestemt av naturen men av menneskers kulturer, valg og skiftende maktkonsellasjoner. Det er denne definisjonen av utnytting som dyrerettighetsforsvarere bruker.

Kan ikke utnyttingen være til dyrenes beste? – er en vanlig innvending. De tas jo vare på, gis ly, mat og lignende. Som regel beskriver utnytting en hierarkisk relasjon men en utnytter og en utnyttet, en sterk og en svak part, en herre og en underordnet. Å være den mindreverdige parten i et forhold er åpenbart ikke i noens interesse. En forutsetning for å kunne behandle din neste (menneske eller ikkemenneske) med respekt er et anerkjent moralsk likeverd, og utelukker en hierarkisk rangering.

Jeg har hørt folk si at det er ikke så sort/hvit, at begge parter kan sies å dra gjensidig nytte av relasjonen, at begge kan sies å utnytte hverandre. Hvis det er en slik gjensidighet så er det det som kalles symbiose. Som regel syns jeg likevel at ordet utnytting er best egnet til å beskrive den motsatte tendensen, og jo nærmere en symbiose en kommer, jo mindre utnytting er det snakk om.

Som eksempel på utnytting som vekker moralsk indignasjon og fordømmelse er pedofil praksis. Et seksuelt forhold mellom en voksen og et barn blir vanligvis automatisk beskrevet som overgrep. Det at den pedofile gir barnet godteri eller penger er ingen formildende omstendighet. Det er likevel snakk om utnytting hvor den voksne er den sterke part som tar seg til rette på bekostning av barnet. Intensjonene til den pedofile blir sett på som suspekte og egoistiske. Intensjonene til mennesker som bruker dyr til forskjellige formål har også den samme egoistiske dimensjon, men den moralske sensitiviteten for offeret er ikke der. Hvorfor ikke? Jeg vet jeg provoserer veldig når jeg sier det, men når folk kjøper animalske produkter fra utnyttede dyr støtter de som regel grovere overgrep mot uskyldige enn det pedofile gjør når de betaler for barnepornografi. Begge deler handler om å konsumere andres kjøtt.

Jeg lurer på om noen har innspill å komme med om det temaet her. Er det en moralsk forskjell på å utnytte mennesker og å utnytter andre dyr? Er det greit å utnytte? Kanskje legger noen en annen betydning i ordet enn det jeg gjør?