FIVHs kjøttdebatt

For noen dager siden inviterte Framtiden i vår hender til en debatt om kjøttforbruk og miljø på Hotel Continental. Temaet var det absurde misforholdet mellom en god miljøpolitikk og vårt samfunns investering i økt kjøttproduksjon. Debattpanelet bestod av John Hille (forsker), Siri Martinsen (NOAH – for dyrs rettigheter), Kathrine Kleveland (Bygdekvinnelaget/Bondelaget) og Trygve Slagsvold Vedum (Senterpartiet). Liv Thoring skriver også om temaet  her.

Produksjon av kjøtt og animalske produkter står for mer klimagassutslipp enn all transport til sammen. Hvorfor settes det ikke da en klimaavgift på animaliene slik vi har på transport?

Husdyrproduksjonen krever langt mer land, vann og ressurser for å produsere en mengde mat enn det vegetabilsk matproduksjon gjør. Hvorfor er det ikke da en miljøpolitisk prioritering av vegetabilsk matproduksjon fremfor animalsk?

Nesten halvparten av fôret til norske husdyr kommer fra nedbrent regnskog i Brasil og andelen er økende. Hvordan kan næringene da hevde at Norge er tilnærmet selvforsynt med kjøtt?

Norsk kjøttproduksjon har økt med 75 % på ca 10 år. Hver person spiser omtrent dobbelt så mye som for 40 år siden. Mens areal til produksjon av korn og vekster reduseres sterkt.

Hvordan kan de opplagt destruktive trendene forsvares og ignoreres av miljøvernere og politikere? Som Siri Martinsen fra NOAH påpeker står det ingenting i landbruksmeldingen “Velkommen til bords” om at vi må redusere kjøttforbruket. Erik Solheim er den eneste politikeren som har sagt at vi må produserer mindre kjøtt her i landet. Det er noe med kjøtt som får folk til å slutte å tenke.

Vegan- og dyrerettighetsbevegelsen har mye å vinne på å fremheve de positive miljøkonsekvensene av budskapet. Hvis dyr tilkjennes rett til liv og frihet blir både husdyrproduksjon og naturødeleggelser umuliggjort.

Et (betinget) forsvar for kannibalisme

Den mest etiske måten å skaffe oss animalske produkter på er – på tross av tabuet og aversjonen mange føler mot det - å praktisere kannibalisme.

Det er mange forsøk på  å fremstille vårt forbruk av andre dyr som etisk akseptabelt og forsøk på å gjøre rutinene for husdyrbruk og slakt til en standard som kan sier å være etisk akseptabel. Det jobbes også med å dyrke kjøtt i laboratorier for at produktene skal kunne produseres uten de destruktive konsekvensene den konvensjonelle  driften har. Flere ganger har jeg hørt vegetarianere diskutere om det er greit å spise selvdøde dyr, som dem som drepes i trafikkulykker.

Det er et viktig poeng å få frem at det som er den etiske motivasjonen til å leve vegetarisk/vegansk er en reaksjon mot volden dyr utsettes for og ikke en irrasjonell fobi mot animalske produkter i seg selv. For eksempel har ikke veganere noen motforestilling mot å amme sine barn, det er kun melken fra andre mødre – som med makt blir tatt fra dem og deres barn – vi tar avstand fra.

Den mest etiske måten å skaffe oss animalske produkter på er – på tross av tabuet og aversjonen mange føler mot det - å praktisere kannibalisme. Både etisk (ingen trenger å bli drept) og økologisk (tenkt på alt det unødvendige ressurstapet gravlegging og kremering egentlig innebærer) er det enorme gevinster å hente fra kannibalisme. Jeg tenker ikke bare, eller først og fremst på å spise menneskekjøtt, men en generell nyttegjøring av menneskekroppens levninger.

Klær kan lages av menneskeskinn, håret kan brukes til å lage garn og klestøy, spesielt det krusete håret til afrikanere virker godt egnet til ullproduksjon, ben kan brukes til å lage redskaper og smykker, kanskje gelatin? Hvis kvinner frivillig vil donere deler av sin morsmelk til matproduksjon går også det an. Gjødselen vi bruker i landbruket, som i dag kommer fra husdyrdrift, bør erstattes med vår egen. Det vil forebygge forurensing. Menneskekjøtt kan i hvert fall brukes til å produsere hunde- og kattemat og til å mate andre sultne rovdyr (for eksempel har vi en litt urettferdig balanse mellom bygdefolket og ulvene her i landet). Når det gjelder bruk av menneskekjøtt som menneskeføde er det noen problemer, det kan utvikle enkelte sykdommer. Men det gjør det vanlige kjøttet folk spiser også, hvis det er noen helsefordel med ett visst kjøttforbruk så er det i lave mengder. Det bør finnes noen måte å behandlet det menneskelige kjøttet på som gjør det trygt å spise. Virker disse tingene frastøtende? Da bør du kanskje vurdere å bli veganer?

Vi gir blod og donerer organer som går inn i andre mennesker. Det er på tide å bruke våre kroppsdeler til å hjelpe andre dyr og miljøet også. Det er et paradoks at kannibalisme er tabu når det samtidig har stort potensiale til å redusere lidelser, stanse drap av uskyldige og gavne miljø og ressursfordelingen.

Kjøttforbruk, kroppskontroll og frivillighet

Mye har blitt skrevet om hvordan kvinner og ikkemenneskelige dyr blir objektivert, utnyttet og konsumert som “kjøtt”. For et år siden skrev jeg endel poster om det, om boken The Sexual Politics of Meat (SPOM) og dens teori. Kaja skrev nylig en bloggpost om den og en oversatt tekst av Carol Adams om “den kjønnede kjøttpolitikken” kan leser på NVSs nettsted.

Jeg vil si meg enig i hovedpoenget, men samtidig er jeg skeptisk til slutningen som mange feminister avleder fra det, hvor de konkluderer med at all prostitusjon og pornografi er kvinneundertrykkende. Ida Hammer har skrevet endel kritikk av SPOM og Carol Adams som går på det at hun angivelig degraderer sexarbeidere/prostituerte ved å systematisk fremstille dem som ofre. Hammer er transaktivist, veganer og driver bloggen The Vegan Ideal. Hammers kritikk av radikale feministers degradering av sexarbeidere har noe for seg, det samme har Hammers kritikk av deres negative holdning til transpersoner (se for eksempel de ufine uttalelsene fra prominente feminister som Mary Daly og Germaine Greer). Men når det er sagt syns jeg mye av Hammers kritikk av Adams skyter langt over mål.

Jeg har en politisk ukorrekt syn både på prostitusjon og husdyrhold, og syns det er rart at folk kan mene at frivillig handel med sex er undertrykkende, mens avl, bruk, handel, slakt og konsum av ikkemenneskelige dyr – som på ingen måter er basert på frivillighet og respekt for andres kroppslige integritet og seksualitet – kan aksepteres. Det virker absurd at det å kjøpe seksuelle tjenester av noen som frivillig selger sex er forbudt, mens det er lov å utsette ikkemenneskelige dyr for de mest ekstreme lidelser og massemord. Med det er det vanlige synet, at prostitusjon degraderer kvinner og at forbruk av animalske produkter ikke reiser noen seriøse etiske problemer. Menneskers smakspreferanser for animalske produkter blir akseptert som noe naturlig eller noe svært personlig, en privatsak en ikke skal legge seg bort i. Det blir ikke sett på som noe en gjør mot andre dyr, en blir ikke stilt til ansvar for konsekvensene av de handlingene, slik en ville blitt hvis en kjøpte sex av en mindreårig prostituert. Noe som også kan rasjonaliseres som uttrykk for “naturlige smakspreferanser”.

Jeg vil understreke “frivillig handel med sex”. Det er en hypotetisk situasjon, som sikkert samsvarer med mange virkelige situasjoner, men ikke en påstand om at samfunnets sexindustri er basert på frivillighet. For prostitusjon skjer som regel ikke frivillige når mennesker er dømt til å selge sin arbeidskraft på et økonomisk marked for å overleve. Økonomisk tvang er like undertrykkende som politisk tvang. På den måten er kapitalisme like undertrykkende som diktatur.

Det er heller ikke lett å avgjøre hvordan en skal skille mellom hva som er frivillig og hva som ikke er frivillig. Det er her jeg får problemer med å skille mellom prostitusjon og andre former for arbeid. Det er ikke frivillig å arbeide, folk arbeider for å få penger til å overleve. Folk selger sin kropp på et marked som arbeidskraft. Vi er alle prostituerte. Noen sier at det å selge sex er ekstra degraderende fordi ens seksualitet er noe av det mest kjære og personlige, noe som ikke skal kunne utbyttes. Det blir et svært personlig spørsmål om hvordan en definerer seg selv og sin seksualitet. Ingen har rett til å gjøre det for andre. Personlig syns jeg det å måtte selge sine kunstneriske evner til kommersielle interesser virker mer degraderende enn å selge fysiske tjenester. En venninne fortalte meg hvor forferdelig hun mente prostitusjon var, at det degraderte “kvinnekroppen” og at hun tok seg personlig nær av det, at det innebar en degradering av hennes egen kropp. Det er flere jeg har hørt som prater om degradering av “kvinnekroppen” som om det var en kropp alle hadde felles. Er ikke den type utsagn nettopp et tegn på at en ikke respekterer andres selvkontroll over egen kropp, at en ikke ser forskjell på sin egen kropp og andres? Det er nettopp det feminister kritiserer, menns kontroll over kvinners kropper, det er et maktovergrep vi finner i alle menneskelige kulturer (sammen med spesiesisme). Da er det ikke mye bedre når feminister vil kontrollere alle andre kvinners kropper i en kollektivistisk- autoritær visjon for kvinnefrigjøring. Frigjøringsforkjempere er ikke fri fra undertrykkende tendenser selv.

Selvfølgeligheten som majoriteten fortærer andre dyrs kjøtt og animalier med – kommer også av manglende evne til å skille mellom sin egen og andres kropper. På samme måte som sexovergripere tar seg til rette på, måten sexindustrien fungerer på og måten selverklærte feminister ikke klarer å respektere andres frivillige valg på. Jeg er for et samfunn som i størst mulig grad er basert på frivillighet. Hvis vi skal leve i størst mulig frihet samtidig som vi respekter andres frihet, må det bli et samfunn hvor mennesker ikke dominerer, dreper og lever av andre dyr. Jeg forestiller meg også at det må innebære en stans av økonomisk utbytting og arbeidstvang. Hvordan folk vil praktisere sin seksualitet kan de finne ut av selv.

Dr. Melanie Joy og karnisme

Professor og psykolog Melanie Joy har skrevet to interessante bøker og har til og med lagd et helt nytt ord! “Karnisme” –  blir vel den norske oversettelsen av hennes “carnism”. Her er wikipedia-artikkelen og her er en oversatt artikkel om det i NOAHs Ark.

Det er en god idé som ligger bak det. Karnisme betyr det motsatte av vegetarianisme/veganisme, en karnist  er det motsatte av en vegetarianer/veganer. Fra før av sier vi kjøttspisere eller vi bruker de mer tekniske ordene  karnivor om rovdyr/kjøttspisere eller omnivor for dem som spiser kjøtt innimellom.  Begge ordene, karnist og karnivor, er avledet fra det latinske carnivorous som betyr en som fortærer kjøtt. Forskjellen på dem er at ord som karnivor og omnivor beskriver biologiske disposisjoner, de brukes for å kategorisere dyrs atferd. Det blir feil å bruke dem om mennesker fordi vi ikke trenger å spise dyr for å ivareta vår helse. Våre matvaner er formet av vår kultur, våre kollektive og egne valg. En karnist er da en som velger å spise kjøtt/dyr basert på visse kulturelle forestillinger om hva som er det rette eller beste å spise.

Det geniale med begrepet karnisme er at det kaster lys på det eksistensielle valget mellom å spise dyr og å ikke gjøre det. Karnisme er ideologien rundt vårt konsum av dyr. Det er trosforestillingen om at det er etisk forsvarlig å spise dyr. Karnismen beskriver vår kulturelle orientering, mens karnivor beskriver ens biologiske orientering.

Det er bemerkelsesverdig at det å bli vegetarianer/veganer oppfattes som et personlig valg basert på et ideologisk eller verdibasert grunnlag. Å spise dyr og deres animalske produkter oppfattes derimot ikke som et ideologisk eller verdibasert valg, men som en selvfølge.

Jeg husker en som sa til meg at han respekterte mine veganske valg fordi han respekterte alle religioner og han mente at mine overbevisninger var av samme sort. Da jeg spurte han om hans det-er-greit-å-drepe-dyr overbevisninger også var av den samme religiøse sorten, sa han nei. I dette tilfellet ville han gi uttrykk for at han respekterte mine meninger, men det han sa tydet på det helt motsatte. Det var kun respektløst mot alle ikkespesiesistiske verdisyn og religioner.

Det får meg til å tenke på noe Slavoj Žižek skrev om ideologi. Det er forskjell på det som virker som samfunnets dominerende ideologi/er og det som virkelig er samfunnets dominerende ideologi/er. Det som tas for å være selvfølgeligheter blir nemlig usynlig. Vi ser det ikke. De trosforestillingene som presser seg inn i våre sinn utenifra, som vi betrakter med en viss skepsis, og kanskje avfeier som “ideologiske”, er noe annet. Analyse og kritikk av ideologi handler alltid om å grave dypere i selvkritiske refleksjoner.

Problemet er at folk flest ikke opplever at de har et valg mellom å spise dyr og å ikke spise dyr. Vi får det inn med morsmelken, vi tar det for gitt. Konsumet av kjøtt og animalske produkter er en del av hverdagen og derfor en del av vår kulturs tatt-for-gitt-het. Våre foreldre og oppdragelse gjør det til en selvfølge. Politiske, økonomiske og næringsbaserte krefter kjører en jevn strøm av reklame/propaganda for å selge dyreproduktene gjennom alle mediekanaler.

Karnisme er vår kulturstyrte tatt-for-gitt-het som fremstiller konsum av dyr som en  naturlig selvfølgelig, fremfor som et moralsk valg.

Her er en nettside dedikert til opplysning om karnisme: http://www.carnism.com/ og her er en video hvor Joy forklarer tanken:

Kjøtt til salgs

Som feminister har belyst er det likheter mellom måten kvinners og ikkemenneskelige dyrs kropper blir brukt og gjort vold på. Det skjer når deres liv og interesser blir overkjørt for å bli “kjøtt” for noen andre. Menns/menneskers kontroll over deres reproduksjonsorganer er en sentral faktor. Både seksuell og gastronomisk utnytting av andre kropper er former for kjøttforbruk.

I vårt samfunn er det forbudt å kjøpe sex og pornografi med barn. Det er forbruksvarer/kjøttforbruk som er gjort forbudt. Intensjonen er at det skal verne dem fra utnytting. Det hindrer det likevel ikke fra å skje. Og det er ikke så rart med tanke på den generelle kjøttforbruksmentaliteten. Det hefter et større sosialt stigma over slike seksualforbrytere, men det betyr ikke at lidelsen en påfører andre er mindre ved den lovlige kjøttspisingen.

Sammenligningen mellom seksuelle utnytting av mennesker med utnyttingen av dyrs kropper virker provoserende, men på flere måter blir jeg slått av sammenfallende. Seksualforbrytere blir omtalt som “rovdyr”, “sexual predators”. Når etikken rundt menneskets dominans, utnytting og konsum av dyr blir diskutert dras opp forestillingen om at mennesket er en jeger, et rovdyr, en carnivor fra naturens side, at det er en biologisk kjennsgjerning, en drift det vil være naturstridig å gjøre seg av med. Samtidig vises det til tradisjonens tidløse røtter. Med en slik rasjonalisering, hvordan kan vi verne mennesker mot lignende overgrep? Rasjonaliseringen gir et forsvar for enhver form for “rovdrift”, krig, kolonialisme, kjøttspising, plyndring og voldtekt. Det virker rart å støtte seg til så sløve natur-rasjonaliseringer for å forsvare en personlig uvane mens en fordømmer dem som uhyrlige når de anvendes på andre felt.

Sexual Politics of Meat II

Her fortsetter jeg med noen eksempler på the sexual politics of meat.

Burger King forteller oss at virkelige menn spiser kjøtt. Det andre reklameklippet informerer om at vegetariske menn kan kompensere for manglende machofaktor ved å kjøpe seg en stor tøff bil.

The Sexual Politics of Meat (1990/2010)

20. utgave av The Sexual Politics of Meat er nå ute i anledning bokens 20 års bursdag!

Den er en klassiker i bevisstgjøring av feminismens og vegetarianismens felles grunnlag. Dens budskap er  at kjøttspising er en patriarkalsk undertrykkende institusjon, og at undertrykkelsen av kvinner henger sammen med undertrykkelsen av ikkemenneskelige dyr.

Det som menes med “sexual politics of meat” er sammenhengen mellom kjøttspising, maskulinitet og makt. Den maskulinistiske eller sexistiske identitet er i stor grad knyttet til å utøve makt over andre; som å jakte og spise kjøtt, og som å “jakte”, nedlegge og “konsumere” kvinner. Både kvinner og dyr blir objektivert, bruk, redusert og konsumert som “kjøtt”. I mange kulturer kontrollerer menn kvinner som de kontrollerer husdyr. Det fins myter om at spesielt menn trenger kjøtt for å bli viril og sterk, og plantemat blir definert som kvinnemat. Adams viser også til antropologiske studier som angivelig viser at samfunn basert på plantekost er mer egalitære og likestilte, enn dem basert på kjøtt.

Det gås inn på engelskspråklig litteratur fra 1790 og fremover, som viser koblinger mellom feminisme og vegetarianisme. Spesielt Mary Shelleys Frankenstein kommer under lupen. Innen litteratur og historiefaget har denne overlappingen blitt ignorert hevder Adams.

Boken viser viktige paralleller mellom undertrykkelsen av kvinner og undertrykkelsen av ikkemenneskelige dyr, den har mange interessante sammenligninger og eksempler. Den er spennende, men har en et litt kronglete litteraturteoretisk språk.

“Sammenhengene mellom uhemmet maskulinitet, kvinneforakt, karnivorisme og militarisme er like kraftige i dag som når Carol Adams først diagnostiserte dem for tyve år siden”. J. M. Coetzee

En tekst av Carol Adams i anledning 20. års dagen kan leses i The Scavenger.

Mer kan leses om boken på Carol Adams hjemmeside: http://www.caroljadams.com/spom.html

Her er en bra anmeldelse av boken: http://www.ivu.org/books/reviews/sexual-politics-of-meat.html

Her er en reklamevideo fra youtube:

Tom Regan på The Late Late Show

Dette intervjuet er ikke nytt, det er angivelig fra 2000, men sjeldent og for ikke så lenge siden lastet opp på youtube. Det er veldig bra.

Filosofen Tom Regan prater om dyrs rettigheter og vegetarianisme/veganisme på The Late Late Show med Pat Kenny. Han er flink til å kommunisere sitt radikale budskap på en forståelig og sympatisk måte. Den filosofiske og saklige tilnærmingen gjør at hans utfordrende budskap i liten grad (med ett unntak) blir møtt med aggressive utfalt fra showets tilhørere. En slakter og en dyreoppdretter fra salen har også en vennlig tone når de svarer på hans tanker. Jeg tror filosofisk diskusjon er et viktig middel for å skape bevissthet og oppslutning om denne saken.

Motargumentene han blir møtt med – og som alle oss dyrerettighetsforsvarere er vant til å høre, det er de klassiske – er også av en slik art at jeg syns de styrker hans sak.

Hvis noe pro-dyrekonsum tilhengere ser dette og har argumenter de vil bidra med har jeg svært lyst til å se på dem.

Ahimsa

Tradisjonen for ahimsa/ikkevold er en forløper til moderne dyrerettighetsfilosofi når det gjelder respekt og hensynstagen til dyrs liv, og kan fortsatt være en inspirasjonskilde. Her er noen berøringspunkter.

Himsa er sanskrit og betyr vold eller skade. Ahimsa er motsetningen – ikkevold – og regnes som en viktig moralsk plikt i de indiske religionene,  som hinduismen, jainismen og buddhismen. Det gjelder ikke kun for mennesker, men alt liv. Det innebærer ikke nødvendigvis fullstendig pasifisme. Forbud mot slakt og kjøttspising har vært endel av ikkevoldsetikken. Dessverre er ikke hinduer og buddhister spesielt god til å overholde drapsforbudet gjennom et vegetabilsk kosthold/forbruk. Jainistene er derimot flinkest i klassen og blandt dem finner vi også noen veganere.

De første skriftlige referansene til ahimsa finner vi i vedaene og upanishadene, i skrifter fra ca 800- 700 f.kr. Her er noen oversatte sitater fra hinduistiske tekster (fra wikipedia):

Manusmriti: “Dem som tillater drap av dyr; dem som bringer dyr til slakt; dem som slakter; dem som selger kjøtt; dem som kjøper kjøtt; dem som lager retter av det; dem som serverer kjøttet og dem som spiser det er alle mordere.”

Mahabharata: “Kjøttet til andre dyr er som kjøttet til ens egen sønn. Den toskete person, blendet av dårskap, som spiser kjøtt, anses som den simpleste av skapninger.”

Atharvaveda: “Vi bør utslette dem som spise kokt og ukokt kjøtt, kjøtt involverer ødeleggelse av hanner og hunner, foster og egg.”

Enkelte vediske skrifter gjør likevell unntak fra ikkevoldregelen, spesielt når det gjelder rituell slakt og jakt. Men også de praksisene kritiseres. Tolkningene av hva ikkevoldsidealet skal bety i praksis varierer. Det er tradisjoner for å overholde det strengt og konsekvent samtidig som det er mer fleksible og konforme tolkninger.  Det er mye diskusjon om det i litteraturen, om hva vold er, og hvorvidt/når det kan forsvares. Motstridende stemmer kommer til utrykk. Det er uansett mye å ta av for vegetar/dyrerettighetsforsvarere.

Dem som forholder seg mest konsekvent til ikkevoldsetikken er de mest asketisk bevegelsene. Som jainismen. For jainistene er etisk vegetarianisme obligatorisk og de er svært omstendig i å unngå å drepe planter, insekter og mikroorganismer. De er likevel ikke absolutte pasifister, de kan akseptere vold i selvforsvar, i krig og som kriminalitetsbekjempelse. De fleste vegetarianere i India er lakto-vegetarianere. Det gjelder også jainistene. Melk og melkeprodukter er veldig sentralt i indisk kosthold. Bruk av kveg som arbeidskraft og kuer som melkegiver er lite problematisert siden det er så vanlig. Men noen jainister er veganere av ikkevoldshensyn. Den amerikanske jurist og dyrerettighetsteoretiker Gary Francione er en konvertert jainist, og fremmer veganisme i jainsamfunnet.

Reinkarnasjon, transmigrasjon og karma

Forbudet mot å skade andre skapninger henger sammen med den animistiske religionen hvor alt liv (mennesker, dyr, planter, insekter) ses på som besjelet, og hvor det ikke er et fundamentalt skille mellom sjelene, i sitt innerste vesen ses alle sjelene på som likeartede eller identiske. Reinkarnasjon, transmigrasjon og karma er også sentrale elementer. Reinkarnasjon betyr at en blir gjenfødt i en nye kropp etter dennes død, at den individuelle sjelen er evig mens kroppene er midlertidige og utallige. Transmigrasjon betyr at sjelene kan krysse artsgrensene, slik at en sjel som lever i en menneskekropp i dette livet kan blir født som et annet dyr i det neste, og omvendt. Karma betyr at handlingene dine, det du gjør mot andre, slår tilbake på deg selv i dette eller senere liv. Gode handlinger gir deg belønning, dårlige handlinger straffer seg. Disse trosforestillingene er vanlige i indisk religion, de deles mer eller mindre, med enkelte variasjoner, av de forskjellige religioner og sekter.

Budet mot å skade og drepe andre uskyldige skapninger henger derfor sammen med at du blir straffet for det og at det hindere din åndelige utvikling. Ikkevold er endel av askesen til munker og nonner, det er dem som praktiserer det strengest. Åndelig utvikling er ikke mulig uten moralsk foredling. Skader du andre skader du deg selv.

Noen vil si at forbudet mot skading av ikkemenneskelig liv i disse religionene ikke handler om geniune dyrehensyn, men at det er egoistisk motivert og ikke altruistisk. Det tas kun hensyn til andre skapninger fordi det tenkes å straffe seg hvis en lar være. Jeg syns det er vanskelig å skille tydelig mellom hva som er egoistiske og hva som er altruistiske motivasjoner, og tror ikke det er hensiktsmessig med en slik skarp avsondring. Du kan si, er ikke nestekjærlighetsbudet i kristendommen kun noen en overholder fordi en vil bli frelst? Det mangler heller ikke på appeller til medfølelse i litteraturen om ahimsa.

Vestlig og indisk ikkevold

Det er interessant å sammenligne fredsbevegelser eller tradisjonene for ikkevold i den vestlige og indiske kulturen. Blant jainister og hinduer finner vi etisk vegetarianisme og ikkevold mot dyr, samtidig med en aksept for bruk av vold i krig og som kriminalitetsbekjempelse. I vår kultur er det gjerne omvendt. De fredsorienterte bevegelsene som finnes er mer opptatt av antimilitarisme og motstand mot dødsstraff (for mennesker) uten å se på skading og drap av ikkemenneskelige dyr som galt.

Mange vil sikkert avfeie de indiske tankene om ikkevold ved å si at de er basert på animistisk overtro. Men å se på alle individuelle livsformer, fra de største til de minste, som besjelet eller i besittelse av et felles livprinsipp, eller i besittelse av en slags subjektiv kjerne – er et grunnsyn, en forklaringsmodell, som ikke kan sies å være mer irrasjonelt enn det vestlige menneskesentrerte humanistiske grunnsynet, hvor en antar et fundamentalt skille mellom menneskeliv og andre livsformer. Det animistiske eller biosentriske grunnsynet vil jeg dele, selv om jeg ikke tror på resten av fortellingen (om reinkarnasjon, transmigrasjon og karma). Jeg vil si at den menneskesentrerte humanismen er en moderne form for overtro.

Jeg hadde tenkt å skrive mer om hvordan tradisjonen for ahimsa har påvirket vestlig tenkning, men det får bli en annen post.

En pakke som breker?

Jeg fortsetter med å kritisere Kirkens Nødhjelps kampanje for å sende dyr til u-land. (gaversomforandrerverden.no)

Førjulstiden har de siste årene vært preget av reklame for dette forsøket på veldedighet. I år har jeg inntrykk av at det er litt mindre av det enn tidligere.

Noe av det som får meg til å reagere spesielt på det her er de påtrengende reklamebildene av dyr i pakker med omtalen av den som gaver. Det latterliggjør og tingliggjør dem. Men selve fremstillingen er ingenting sammenlignet med den praktiske virkeligheten som ligger bak, det at de fleste mennesker livnærer seg på å utnytte og drepe dyr. Det en ser rundt seg hele tiden, blir en vant til og reagerer ikke like lett på. Det er vel derfor jeg de siste årene har blitt spesielt provosert av Kirkens nødhjelps objektivisering av dyr som ressurser og varer, fremfor den alminnelige kjøttreklamen jeg ser rundt meg hele tiden. Men deres reklame for å ofre ikkemenneskelige dyr for å hjelpe mennesker er en sterk spesiesistisk propaganda i det offentlige rom.

Her ser jeg nærmere på deres fremstilling av dyr.

“Geiter gir . . . melk, kjøtt og skinn . . .” kan vi lese. Det høres jo mye bedre ut enn: “Geiter kan vi gjøre gravide, ta ungene og morsmelken fra, de kan slaktes, flås, spises og lages klær av.” Sistnevnte formulering er den mest nøytrale og nøyaktige. Ikkemenneskelige dyr “gir” som regel mennesker ikke noen verdens ting, hva mennesker “tar” fra dem blir noe annet.

Om griser skriver Kirkens nødhjelp følgende: “Griseflaks. Svinesti. Sparegris. Svin på skogen. Det finnes vel ingen andre medlemmer av dyreriket som symboliserer så mye forskjellig som nettopp grisen. I Sørøst-Asia betyr grisene først og fremst en viktig kilde til næring og inntekter.” Det er ingen grunn til å  ta dyrehensyn alvorlig når vi kan le av dem på denne måten. Ikkemenneskelige dyr kan, bortsett fra å utnyttes som materielle ressurser, brukes som metaforer og symboler vi kan tøyse med. Alt for ikke å se dem i seg selv for seg selv.

Det står mye om at dyrene har en positiv effekt på fattige land. Hvis tilstandene der er såpass ille kan en spørre seg hva som er etisk ved å sende flere dyr dit. En ting er av hensyn til dyrene selv.

En annen ting er av hensyn til landenes ressursbruk. Verdens økende konsum av animalske produkter er ikke bærekraftig, og produksjon av animalske fødevarer er alltid mer ressurskrevende enn produksjon av planteføde. I stedet for å spise vegetabilsk mat blir mottagerne av slike “dyregaver” presset til å fø sine nye husdyr, som de så må spise. Det er en ulønnsom ressursavkastning. Når en i utgangspunktet har dårlig med mat, hva er logikken med å gi dem flere munner å mette? Disse argumentene er menneskesentrerte, jeg bruker dem for det de er verdt, selv om det jeg mener er viktigst er etikken rundt å skade og ta liv.

Hva er vitsen med å hjelpe noen i nød når andre kan utnyttes og drepes med god samvittighet? Hvis det er så naturlig og etisk uproblematisk å drepe noen, hvorfor blir det problematisk når noen andre sulter i hjel?