FIVHs kjøttdebatt

For noen dager siden inviterte Framtiden i vår hender til en debatt om kjøttforbruk og miljø på Hotel Continental. Temaet var det absurde misforholdet mellom en god miljøpolitikk og vårt samfunns investering i økt kjøttproduksjon. Debattpanelet bestod av John Hille (forsker), Siri Martinsen (NOAH – for dyrs rettigheter), Kathrine Kleveland (Bygdekvinnelaget/Bondelaget) og Trygve Slagsvold Vedum (Senterpartiet). Liv Thoring skriver også om temaet  her.

Produksjon av kjøtt og animalske produkter står for mer klimagassutslipp enn all transport til sammen. Hvorfor settes det ikke da en klimaavgift på animaliene slik vi har på transport?

Husdyrproduksjonen krever langt mer land, vann og ressurser for å produsere en mengde mat enn det vegetabilsk matproduksjon gjør. Hvorfor er det ikke da en miljøpolitisk prioritering av vegetabilsk matproduksjon fremfor animalsk?

Nesten halvparten av fôret til norske husdyr kommer fra nedbrent regnskog i Brasil og andelen er økende. Hvordan kan næringene da hevde at Norge er tilnærmet selvforsynt med kjøtt?

Norsk kjøttproduksjon har økt med 75 % på ca 10 år. Hver person spiser omtrent dobbelt så mye som for 40 år siden. Mens areal til produksjon av korn og vekster reduseres sterkt.

Hvordan kan de opplagt destruktive trendene forsvares og ignoreres av miljøvernere og politikere? Som Siri Martinsen fra NOAH påpeker står det ingenting i landbruksmeldingen “Velkommen til bords” om at vi må redusere kjøttforbruket. Erik Solheim er den eneste politikeren som har sagt at vi må produserer mindre kjøtt her i landet. Det er noe med kjøtt som får folk til å slutte å tenke.

Vegan- og dyrerettighetsbevegelsen har mye å vinne på å fremheve de positive miljøkonsekvensene av budskapet. Hvis dyr tilkjennes rett til liv og frihet blir både husdyrproduksjon og naturødeleggelser umuliggjort.

Et (betinget) forsvar for kannibalisme

Den mest etiske måten å skaffe oss animalske produkter på er – på tross av tabuet og aversjonen mange føler mot det - å praktisere kannibalisme.

Det er mange forsøk på  å fremstille vårt forbruk av andre dyr som etisk akseptabelt og forsøk på å gjøre rutinene for husdyrbruk og slakt til en standard som kan sier å være etisk akseptabel. Det jobbes også med å dyrke kjøtt i laboratorier for at produktene skal kunne produseres uten de destruktive konsekvensene den konvensjonelle  driften har. Flere ganger har jeg hørt vegetarianere diskutere om det er greit å spise selvdøde dyr, som dem som drepes i trafikkulykker.

Det er et viktig poeng å få frem at det som er den etiske motivasjonen til å leve vegetarisk/vegansk er en reaksjon mot volden dyr utsettes for og ikke en irrasjonell fobi mot animalske produkter i seg selv. For eksempel har ikke veganere noen motforestilling mot å amme sine barn, det er kun melken fra andre mødre – som med makt blir tatt fra dem og deres barn – vi tar avstand fra.

Den mest etiske måten å skaffe oss animalske produkter på er – på tross av tabuet og aversjonen mange føler mot det - å praktisere kannibalisme. Både etisk (ingen trenger å bli drept) og økologisk (tenkt på alt det unødvendige ressurstapet gravlegging og kremering egentlig innebærer) er det enorme gevinster å hente fra kannibalisme. Jeg tenker ikke bare, eller først og fremst på å spise menneskekjøtt, men en generell nyttegjøring av menneskekroppens levninger.

Klær kan lages av menneskeskinn, håret kan brukes til å lage garn og klestøy, spesielt det krusete håret til afrikanere virker godt egnet til ullproduksjon, ben kan brukes til å lage redskaper og smykker, kanskje gelatin? Hvis kvinner frivillig vil donere deler av sin morsmelk til matproduksjon går også det an. Gjødselen vi bruker i landbruket, som i dag kommer fra husdyrdrift, bør erstattes med vår egen. Det vil forebygge forurensing. Menneskekjøtt kan i hvert fall brukes til å produsere hunde- og kattemat og til å mate andre sultne rovdyr (for eksempel har vi en litt urettferdig balanse mellom bygdefolket og ulvene her i landet). Når det gjelder bruk av menneskekjøtt som menneskeføde er det noen problemer, det kan utvikle enkelte sykdommer. Men det gjør det vanlige kjøttet folk spiser også, hvis det er noen helsefordel med ett visst kjøttforbruk så er det i lave mengder. Det bør finnes noen måte å behandlet det menneskelige kjøttet på som gjør det trygt å spise. Virker disse tingene frastøtende? Da bør du kanskje vurdere å bli veganer?

Vi gir blod og donerer organer som går inn i andre mennesker. Det er på tide å bruke våre kroppsdeler til å hjelpe andre dyr og miljøet også. Det er et paradoks at kannibalisme er tabu når det samtidig har stort potensiale til å redusere lidelser, stanse drap av uskyldige og gavne miljø og ressursfordelingen.

FN-rapport oppfordrer til vegetarisk kosthold

En ny FN rapport konkluderer med at omlegging til et plantebasert kosthold er nødvendig for å forhindre sult, ressursmangler og alvorlige klimaskader. Det går rett mot stupet med verdens økende konsum av kjøtt og animalier  i sammenheng med befolknings- og velstandsvekst. Artikkel i Guardian.

Professor Edgar Hertwich, ansatt ved NTNU og rapportens forfatter sier at produksjon av animalske produkter er mer skadelig en produksjon av sand, sement, plastikk eller mentall. Og at bruken av biomasse og avlinger til husdyr er like skadelig som fossilt brensel.

Grønn kriminologi på UiO

Global Harms, som jeg nettopp la ut en anmeldelse av, er sammen med endel annen dyrerettighetslitteratur, på pensumlisten til et nytt studieemne ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi (UiO): Økologisk kriminalitet, miljøskade og spesiesisme.

Temaet omfatter mye av innholdet til Global Harms. Her er litt av presentasjonen:

“Kort om emnet

Emnet presenterer ulike kriminologiske og andre faglige perspektiv på klima/miljøskade og utnytting av dyr, med vekt på både legale og lovstridige skader/utnytting og måter dette kan forstås. Internasjonalt betegnes denne retningen innen kriminologien som Green Criminology. To hovedperspektiv kan skisseres: Et menneskesentrert perspektiv der tema er hvordan mennesker rammes av miljøskader og klimakrise. Det andre perspektiv kan kalles et globalt-økologisk perspektiv der natur og dyr tillegges en selvstendig verdi og der skade mot menneske, samfunn, natur og dyr ses i sammenheng – i et økologisk nettverk.

Hva lærer du?

Kriminalitetsbegrepet vil bli diskutert og problematisert, også rettsliggjøring og begrensninger ved bruk av legalstrategier for å fremme dyrs rettigheter, biologisk mangfold og bærekraftig økologisk utvikling.”

Emnet er både på bachelor- og masternivå.

KRIM2920 – Økologisk kriminalitet, miljøskade og spesiesisme (for bachelorstudenter)

http://www.uio.no/studier/emner/jus/ikrs/KRIM2920/index.xml

KRIM4920 – Økologisk kriminalitet, miljøskade og spesiesisme (for masterstudenter)

http://www.uio.no/studier/emner/jus/ikrs/KRIM4920/index.xml

Bokomtale: Global Harms (2008)

Global Harms
- Ecological Crime and Speciesism
Red. Ragnhild Sollund
Nova Science Publishers 2008

Global Harms er en viktig bok som aktualiserer den akutte klimakrisen samtidig som den reiser de store spørsmålene: Hvilken status tillegger vi naturen og de ikke-menneskelige dyrene? Bør den revurderes? Og hvilke skritt bør tas for å beskytte dem?

Mens et enkelte avfeier miljøvernsiden i klimadebatten som dommedagsprofeter uten god nok dokumentasjon, mister planeten 50 arter hver eneste dag. Innen 2020 vil sannsynligvis 10 millioner arter ha blitt utryddet, oppgir en av bokens bidragsytere. For mange skapninger er det allerede dommedag. Det samme er tilfelle på det individuelle plan, hvor ca 50 milliarder landdyr drepes hvert år på verdensbasis, for at mennesker skal få animalske produkter. Og dette tallet er økende.

Global Harms problematiserer menneskets ødeleggelse av planeten og dens beboere fra et kriminologisk perspektiv. Redaktøren Ragnhild Sollund er kriminolog og forsker ved NOVA (Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring). Totalt er det åtte bidragsytere til boken, og de spenner over et vidt spekter av fagfelt. Artiklene som er representert dekker områder som filosofi, sosiologi, pedagogikk, kriminologi og statsvitenskap. Det er elleve kapiteler som tar for seg hvert sitt tema. En styrke ved Global Harms er dens tverrfaglige innfallsvinkel, at de forskjellige bidragene spenner vidt, men griper inn i hverandre.

Spesiesisme – vår nedvurderende diskriminering av ikke-menneskelige arter – fremheves som et essensielt begrep for forståelsen av problemene som tas opp i Global Harms. Forholdet mellom øko-kriminalitet og spesiesisme er to sider av samme mynt med felles årsaker, skriver redaktør Sollund. Tekstsamlingen er et tverrfaglig prosjekt, men har fokus på ”grønn kriminalitet” og dens betydning for kriminologien. Det som legges i ”grønn kriminalitet” eller ”øko-kriminalitet” er ikke kun aktiviteter som er ulovlige, men også dem som virker ”skadevoldende” på naturen og dens skapninger, aktiviteter som eventuelt burde kriminaliseres. Denne utvidede definisjonen av kriminalitet forsvares av kriminologene Sollund og Nigel South – for alvorlige økologiske skader som rammer miljø, dyr og fattige mennesker utøves nettopp med loven i hånd av konserner og myndigheter.

I tillegg til introduksjonen skriver Sollund også et kapittel om spesiesismens årsaker. Her støtter hun kriminologene Piers Beirn og Gertruui Cazaux i at dyremishandling og spesiesisme bør inkluderes i kriminologiens felt, at det bør problematiserer på samme måte som rasisme og sexisme. Hun bruker sosiologene Zygmunt Bauman og Stanley Cohen sine studier av vold og overgrep for å se hvordan de kan kaste lys over dyremishandling. Spesiesismen er også under lupen til statsviter Per- Anders Svärd, som ser på hvordan den støttes opp om og videreføres både av dyrevernere og miljøvernere. Svärd viser hvordan den type diskurs undertrykker dyr ved å spille på lag med det filosof Iris Marion Young har kalt ”undertrykkelsens fem ansikter”. Spesiesismens forhold til andre former for undertrykkelse tas også opp av filosof Lisa Gålmark. Hun går tilbake til Aristoteles teori om slaveri, og viser hvordan ettertiden har brukt den til å legitimere undertrykkelse av både mennesker og ikke-mennesker. Gålmark bruker hans ideer til å formulere en teori om ”hyperutnytting”. Pedagog Helena Pedersens studie av hvordan studenter tilvennes aksept for dyreforsøksbasert undervising og forskning, viser hvordan dyr får status som ”bruksgjenstander” i en pedagogisk sammenheng, og hvilke konflikter det kan resultere i.

Kriminolog Tim Boekhout van Solinge presenterer i sine to bidrag empiriske studier av ulovlig hogst i Afrika og Indonesia. Han viser hvordan naturødeleggelser, jakt, utrydding av arter, og plyndring av ressurser henger sammen med sosiale konflikter, og hvor maktesløse lokale myndigheter i den tredje verden er i forhold til sterke økonomiske aktørers interesser i å omsette tømmer på det vestlige marked. Også kriminolog Martin O’Brien skriver om hvordan kapitalistiske interesser og konsumkulturen er drivkraften bak organisert kriminalitet. Samtidig problematiserer han hvor vanskelig det er å plassere spørsmålet om skyld med alle markedsmekanismene tatt i betrakting. Både produsenter, omsettere og konsumenter har blod på hendene. ”Hvordan kan kriminologien forholde seg til så kompliserte forbrytelser?” spør han.

Menneskets fornektelse av de enorme skadene som påføres natur og dyr er tema i mange av artiklene. Forholdet mellom vår innbilte virkelighet og den faktiske virkelighet analyseres av samfunnsforsker Simon Hallworth, når han ser på menneskets forhold til andre grupper dyr. Et lignende perspektiv har sosiolog Svetlana Stephenson når hun ser på et omplasseringssted for kjæledyr, hvor ”dyrevelferd” reguleringer krever en nådeløs avlivingspolitikk.

Til tross for en teoretisk dyptpløyende vinkling, er ikke Global Harms bare for kriminologistudenter, men har høyaktuelle og innovative bidrag som er interessante for alle som er opptatt av miljøvern og dyreetikk.

Denne bokanmeldelsen stod på trykk i NOAHs Ark nr. 1 2009.

Vegan Voice

Vegan Voice er et blad jeg abonnerer på. Jeg blir alltid glad når jeg finner det i postkassen. Med den nyeste utgaven er bladet ti år gammelt! Så her kommer en kort presentasjon for anledningen.

Vegan Voice skriver om temaer relatert til veganisme, dyrevern/rettigheter, miljøvern, og ernæring. Bladet er et samlingssted for alle som vil praktisere respekt for liv. Det gis ut i Australia, fire nummer i året. Hvert nummer har et fint bilde på forsiden.

Magasinet presenterer personlige erfaringer fra veganere rundt om kring i verden. Det har et rikt tilfang av nyhetesnotiser og kommentarer om ting som skjer på dyrevern, miljøvern og veggis fronten, kampanjer, aksjoner, ernæringsstudier og miljørapporter. Og større reportasjer og artikler som går mer i dybden. Det er faste spalter som tar for seg veganske kunstnere, bokanmeldelser, veganske matoppskrifter, leserbrev,  Rebecca Bennett skriver om nye veganske produkter, Alison Waters har en spalte som handler om å oppdra veganske barn og Dr. McDougall skriver så klart om medisin.

Mer av innholdet kan leses om på bladets nettside: http://veganic.net/

Bladet er en god måte å holde seg oppdatert om ting som skjer i den veganske bevegelsen og de relaterte utfordringene i den ikkeveganske verden. Ypperlig å gi som gaveabonnement til dine veganske eller nestenveganske venner.

Norsk vegansamfunn stiftet

På onsdag, 16. desember, ble Norsk vegansamfunn (NVG) formelt stiftet. Det er en historisk begivenhet. Jeg er stolt av å være med på det. Den foreløpige organiseringer har først å fremst blitt utført her. Et styre, vedtekter og en handlingsplan for 2010 har blitt vedtatt. Norsk vegansamfunn er en demokratisk forening. Noe av det første som skal jobbes med nå er opprettelse av en nettside med informasjon og mulighet til innmelding. Foreløpig har vi bare et internt nettforum, bortsett fra den nevner bloggen, men et åpent forum skal bli endel av foreningens nettside.

Norsk vegansamfunn vil samle alle som praktiserer eller ønsker å praktisere veganisme i Norge, og fremme veganisme som etisk levemåte av hensyn til dyr og miljø. Foreningen bruker den opprinnelige definisjonen til The Vegan Society i 1944:

“Ordet “veganisme” betegner en levemåte som søker å ekskludere — så langt det er mulig og praktisk — alle former for utnytting av og grusomhet mot dyr for mat, klær eller andre formål; og som derved fremmer utvikling og bruk av dyrefrie alternativer til det beste for mennesker, dyr og miljøet. For fødens del betyr det å gå bort ifra alle produkter som er laget helt eller delvis av dyr.”

Foreningens hovedmål er et samfunn basert på ikkevold, medfølelse og respekt for alt liv, som går bort i fra drap, utnytting og konsum av dyr.

Vår sak er høyaktuell i dagens klimakrise hvor konsekvensene av menneskehetens ødeleggelser slår tilbake på oss selv og presser frem dypgripende samfunnsforandringer. Stans av dyreutnytting og overgang til vegetabilsk ressursbruk er her essensielt, fordi naturødeleggelser, forurensning, global oppvarming, produksjon av animalier og massmord av dyr er intimt forbundet.

Her er min tidligere post med mer bakgrunnsinformasjon om vegetarianisme og veganisme.

Nei til dyr som nødhjelp

Gaver som ødelegger verden

Når det nærmer seg jul dukker det opp reklame for veldedighetsprosjekter som går ut på å sende dyr som nødhjelp til trengende i den tredje verden. Det har vært en trend de siste årene. Kirkens nødhelp har prosjektet “gaver som forandrer verden”. Det forandrer sikkert verden, men ikke til det bedre. Er det jeg som er misantropisk eller er dette dyremishandling under dekke av å hjelpe mennesker?

Det er paradoksalt med mennesker som engasjerer seg for en mer fredelig og rettferdig verden og som setter seg ned å spiser andres lidelse og død til hvert eneste måltid. Som klarer å ignorere husdyrbrukets globale ødeleggelser – både for dyr, miljøet og rettferdig fordeling av ressurser – samtidig som de kaster mer bensin på bålet.

Når en livnærer seg på kjøtt og animalske produkter, og ikke ser noe problem med det, virker det naturlig at ens begrep om å hjelpe andre mennesker i nød innebærer å transportere den livsstilen til dem. Fattige har så klart en like stor rett til å drive med husdyrbruk og kjøttspising som det vi i det vestlige rike verden. Men det betyr ikke at noen av oss har den retten. Vi har ikke noe mer rett til å ta andre dyrs liv for å berike være egne, enn rike har til å utnytte, utsuge og sulte ihjel de fattige. Det er kun maktovergrep. Det er ingen rettferdighet, godhet eller veldedighet i det.

Jeg kan forstå en enkelte rett og slett mangler kunnskap og ikke har tenkt så mye over problemstillingene med dyrerettigheter, vegetarianisme og miljøhensyn. Men at ingen reagerer på dette overhypa sinnsyke forsøke på veldedighet, når det er så mye informasjon, også i våres konservative medier, om husdyrbrukets ødeleggelser, det overrasker meg.

En grunn er menneskesjåvinisme, som setter hensyn til mennesker over alt annet, over hensyn til alle ikkemenneskelige dyr og alt annet liv. Mennesker behandles som “hellige kuer” (jeg mener ikke at noen av de gruppene behandles bra, men viser til den irrasjonelle rangeringen av enkelte arter over andre). Å protestere  mot den prioriteringen oppfattes av toneangivende strømninger som blasfemi, en blasfemi mot humanismen og spesiesismen.

Etiske alternativer

Hvis vi virkelig vil gi en hjelpende gave, så slutter vi å spise andre. Å slutte å drepe er en god begynnelse på å redde andre liv. Vegetarianisme handler ikke kun om å leve uten å skade dyr, selv om det er essensen for oss som forsvarer dyrs rettigheter, men også om å velge en matpolitikk som er mest skånsom for miljøet, som er mindre ressurskrevende og derfor kan mette langt flere mennesker og skåne urørte naturområder. Det går også an å sende en klage til Kirkens nødhjelp. Det skal jeg gjøre.

Den britiske dyrerettighetsorganisasjonen Animal Aid anbefaler å støtte veldedighetsorganisasjonene Vegfam og Hippo (Help International Plant Protein Organisation) i steden. De skal hjelpe folk i utviklingsland og er ikke basert på dyreutnytting. Les mer om dem her.

Fisker og “overfiske”

Jeg så The End of the Line på kino forrige uke, en dokumentar om hvordan mennesker utrydder havets fiskearter og bestander. Den viser hvilke uopprettelige skader fiskeindustrien, spesielt tråling,  skaper og dokumenterer at hvis det fortsetter som nå vil havet tømmes for fisk innen 2048. Filmen er av Robert Murray og er basert på boken The End of The Line: How Overfishing Is Changing the World And What We Eat (2004) av journalist Charles Clover.

De blodige scenene med slakt av fisker og andre sjødyr var det jeg reagerte mest på. Den kjølige kalkulerende utregningen av hva som var “for mye” eller “passe” av det klarer  jeg ikke å forholde meg til.

Det som står på nettsiden til filmen er “. . . we will see the end of most seafood by 2048.” Det er dyr det er snakk om. Selv om det er et viktig tema som tas opp viser den type formuleringer at fremstillingen er menneskesentrert. Fisker = seafood/sjømat. Det utrykker en bekymring for at vi spiser opp fisken slik at vi i fremtiden ikke kan fortsette å spise fisk, med de triste konsekvensen det vil få for våre matvalg, arbeidsplasser og for sultende mennesker. Et slikt perspektiv er vel det som Arne Næss kalte “grunn økologi” i motsetning til “dyp økologi”.

Fisker er dyr som i sterk grad er objektivisert som mat og råvarer for mennesker. Alle dyr blir det, men fisker i større grad. Sannsynligvis fordi de ligner mindre på oss. Det betyr derimot ikke at de er mindre verdt, eller lider mindre enn det vi ville gjort hvis vi hadde fått en krok i munnen, blitt dradd etter et kjøretøy og fått skallen knust. At fisker føler smerte er i dag akseptert i vitenskaplige kretser.

For eksempel så sier noen at de er vegetarianere, men at de spiser fisk. Det er ikke bare feil at fiskespisere er vegetarianere, men det er en devaluering av fiskenes liv, de blir plassert i kategorien med vegetabilsk liv, de deanimaliseres. Et annet eksempel på devalueringen er når vi beskriver en gruppe fisker med betegelsen “fisk” i entall. Det er vanlig. Det er en vanlig metode for devaluering at en ikke ser det unike individ, men kun ser det som et eksemplar av sin art. Det er den tanken som ligger bak alle folkemord/genocid.

Lord Nicholas Stern om vegetarianisme

Klimaforsker og økonom Lord Nicholas Sterns forsvar for vegetarianisme fikk mye mediafokus denne uken, med utspill om at kjøttproduksjon er ressurssløsing og en stor bidragsyter til global oppvarming. Forskning som viser dette har akkumulert over lang tid, det er ingen nyhet (FAO’s Livestock’s Long Shadow, Klimahotet.net). Men at folk i maktposisjon tar det inn over seg gjenstår. Derfor blir det så mye oppspill når folk med “autoritet” våger å kritisere det mektige kjøttmaskineriet. Miljøbevegelsen selv er en miljøsinke på feltet.

Stern nevner kun kjøtt, og om han inkluderer fisker eller ikke er usikkert. Men argumentet hans rammer også de andre produktene fra husdyrproduksjonen, som melk, egg, pels, ull og skinn. De er like mye produkter fra denne praksisen som selve kjøttet.

Det er ikke hensyn til dyr som ligger bak dette miljøvernargumentet for vegetarianisme, men det er alltid interessant å se reaksjonene som kommer i etterkant når kjøttnormaliteten kritiseres. Det sier litt om hva vi står opp i mot.

Kjøttindustriens bønder og bedrifter tar så klart til motmæle. De jobber med tekniske løsninger, både når det gjelder miljøvern og det de kaller dyrevelferd. Men selv om de lykkes med å forbedre avfallshåndering, avle frem dyr som ikke produserer så mye metan, og å gjøre driften økologisk, er ingen miljøforbedringer å hente, så vidt jeg kan se, som når opp til selve utfasingen av husdyrbruk til fordel for vegetabilsk landbruk. Hvis det er det, er jeg interessert i å få vite om det.

Det er så klart en fare for oss som forsvarer vegetarianisme/veganisme av etiske hensyn, av hensyn til dyr, å støtte  ukritisk opp om alle de andre argumentene som går på miljøvern og helse. Det er sikkert flere av oss som vil at de negative konsekvenser av husdyrproduksjonen skal slå tilbake på mennesker slik at de presses til å forandre måten de lever på. Slik at ondskapen kan bekjempes med menneskers opplyste egeninteresse.

Det er alltid deprimerende å lese kommentarfeltene til nettaviser, men når det gjelder reaksjonene på Stern sitt utspill og andre pro-vegetariske artikler, syns jeg det er endel oppmuntrende. Fordi det er så mye uvitenhet, og den er så elementær, slik at jeg tror at vi lett kan snu strømmen med enkelt informasjonsarbeid. Det er mange forsøk på latterligjøring, det avslører bare svakhet. Og det er mange som tror at mennesker trenger kjøtt og animalske produkter, at de blir underernært uten. Det er også endel paranoia for totalitære overgrep fra “sosialistene” – som det kalles, en frykt for å miste frihet – som i vårt dekadente overflodssamfunn har blitt redusert til forbruksmuligheter. Men hvordan kan det å miste noen matvarer, når en har et overflod av andre, være like frihetsinnskrenkende som å måtte leve i bur og båser og å miste livet for å bli noen andres “kjøtt”?

Det er det spørsmålet alle som konsumerer dyr bør stille seg.