Jakt og moralsk schizofreni

Jaktsesongen er i gang.

I helgen skjøt et jaktlag i Sogn og Fjordane to hunder fordi de stresset noen hjorter. Er det hensynsløs behandling av hunder eller rørende oppmerksomhet for hjorter? Absurditeten er åpenbar. Hvorfor skyter de ikke seg selv?

Mennesker skader, dreper og stresser langt flere hjorter og andre ikkemenneskelige individer enn det hunder gjør. Når de har gjort voldsutøvelse til sin profesjon hvordan kan de ha så mye sensitivitet igjen at de reagerer på at hjorter blir stresset? Å bli stresset er ikke så ille som å miste livet.

Vi vet at jegere skyter dyr. Og at dyr drepes for å gi oss animalske varer. Kanskje jegerne ikke syns det er noen forskjell på å skyte hunder og å skyte hjorter. Når du blir vant til å drepe blir du vant til å drepe. Mange reagerer sterkt mot drap av hunder og katter, slike arter mennesker holder som selskapsdyr, men ikke dyrene som drepes for matproduksjon og innen jakt og fiske. Det er ingen god grunn til det.

Når jeger blir bytte

Selveste statsminister Jens Stoltenberg paraderer med en drept reinsdyrbukk i avisene i dag (VG, Dagbladet). Vi kan lese at han i helga debuterte som reinsdyrjeger og syns det var virkelig spennende. Det er sikkert ment å styrker den  autoritære og maskulinistiske kapitalen hans som statsleder.

“Jakt kan umulig bli bedre enn det her”, sier Stoltenberg. Er ikke det et litt egoistisk perspektiv på det hele? Bedre for hvem?

En helt annen fortelling kan vi også lese om (VG, Dagbladet). Denne jakthistorien blir ikke fremstilt som en gladsak men som en tragedie. Det var en episode i Sør- Trøndelag hvor en jeger ble drept på fuglejakt. Det var et uhell, han ble skutt av en annen jeger.

Hvorfor blir slike “jaktulykker” med dødelig utfall sett på som mer tragisk en de bevisste drapene av ikkemenneskelige dyr? Hvordan klarer folk å stille seg likegyldig til drap av ikkemenneskelige dyr med rasjonaliseringer om at det er naturlig, og hvorfor er det ikke naturlig lenger når det er mennesker som blir ofre? Jeg forestiller meg fuglene tenke: “Jakt kan umulig bli bedre enn det her”.

Mange vil sikkert tenke på mannens familie. Igjen har vi en analog til jaktens ikkemenneskelige ofre. De er sosiale skapninger, de er ikkemenneskelige personer. De lever i flokker og familier. De har venner. Deres sosiale relasjoner er ikke de samme som mennesker har, men det betyr ikke at de ikke er viktig for dem. Selv om de ikke sørger på samme måte som mennesker, betyr det ikke at de sørger mindre. Spesielt båndet mellom mor og barn er sterkt, og bortsett fra å drepe uskyldige kan jakten etterlate fortvilte, sørgende og hjelpesløse kalver.

Gatevold

Som eksempel på fenomenet jeg skrev om i forrige post – det at folk reagerer på at “mennesker behandles som dyr” samtidig som de ikke reagerer på at ikkemenneskelige dyr behandles som “dyr” – kom jeg på et intervju jeg las for en god stund siden. Det var lederen av Sosialistisk Ungdom som ble intervjuet i en avis og ble spurt om sin mest “rampete egenskap”. Hun svarte at hun brukte å sparke etter duer. Jeg vet at noen finner det morsomt. Jeg gjør ikke det.

Hadde hun eller en annen politiker svart at deres mest “rampete egenskap” var å sparke etter uteliggere, narkomane, prostituerte, tiggere, signøynere, muslimer, somaliere eller andre utsatte menneskegrupper hadde langt flere reagert. Spesielt representanter fra venstrepartiene. Spesielt hun som ble intervjuet som sparket etter duer. Et lite mindretall ville sikkert hatt mørk nok humor til å se det humoristiske i uttalelsen.

Jeg vurderte om jeg skulle skrive et sint leserinnlegg og si noen ord om “moralsk schizofreni” men det ble ikke noe av det.

En stund etter det kom jeg i prat med en person som jobbet i SU og kjente henne. Vi fortalte hverandre litt om hva vi drev med og hva som engasjerte oss. Jeg nevnte episoden. Han prøvde å virke forståelsesfull og la til at “det ikke var meningen” å devaluere ikkemenneskelige dyr, men la til noe om at han syns det måtte være viktigere saker vi kunne fokusere på og enes om.

Det han sa er vanlige innvendigere mot den type reaksjoner. Menneskets diskriminering av andre dyr oppfattes som mindre viktig enn menneskers diskriminering av andre mennesker. Dem som reagerer på førstnevnte “overreagerer”. Og den type speciesistiske uttrykk blir lettere avfeid som munnhell, fremfor som symptomer på dypere dyrefiendtlige holdninger.

En politikere som hadde kommet med rasistiske eller sexistiske uttalelser hadde ikke sluppet like lett unna. Uttalelsen hadde ikke kun blitt sett på som kun en forsnakkelse med som en glipp som viste langt dypere og mer interessante grumsete holdninger, som så kunne hales ut i lyset, analyseres, dissekteres og kritiseres, for så å stille “forsnakkeren” til ansvar for dem. Det er noe vi kan blir flinkere til når det gjelder speciesismen.

Unødvendig lidelse og død?

Som jeg også skrev om i forrige bloggpost går mennesker langt i å moralisere overfor ikkemenneskelige rovdyr, men er skamløse i sin dobbeltmoral når de samtidig ikke legger noen begrensninger på egen rovdrift.

Nå er det sauebønder i “Romedal og Stange Sau og Geit” – ikke en interesseorganisasjon for sauer og geiter, men for menneskene som gjør sitt levebrød av å utnytte og slakte dem – som anmelder miljøvernminister Erik Solheim under beskyldningen om at HAN har påført deres husdyr “unødvendig lidelse og død”. Årsaken er at Solheim ikke har villet gi “fellingstillatelse” for å drepe ulven.

Hvem er det som trenger – som kan sies å drepe andre dyr av nødvendighet – å spise kjøtt og animalske produkter: mennesker eller ulver?

Slik jeg ser det har ulver av den grunn mer rett til å leve av sauene enn det mennesker har. Uten at jeg ikke ser det problematiske med sauenes lidelser. Men de er plassert der av mennesker, de er avlet fram for å bli slaktet. Det er det som burde forhindres ikke rovdyrs naturlige liv.

Det er mennesker som støtter husdyrbruk og slakt, enten ved å velge det som jobb eller ved å kjøpe produktene, som står for den unødvendige dyremishandlingen. Det er ikke ulven som bør fordrives men bøndene. Jeg mener ikke at de skal skytes fra helikopter (slik ulvene har blitt behandlet), men det må gå an å fjerne dem med fredeligere midler. En vegansk diett for eksempel!

Bjørn jakter elger

Et videoklipp som er lagt ut på VG viser et opptak av en svensk familie som kom over et drama i skogen. En elgku med hennes kalv sprang forbi dem med en sulten bjørn etter seg. Familien prøvde å hjelpe elgene med å skremme bort bjørnen. Jeg ville sikkert gjort den samme. Jeg tror mange andre ville gjort det også. Det er en direkte situasjon hvor du har mulighet til å redde noens liv (Selv om bjørnen trenger å spise kjøtt for å overleve, dør han/hun ikke av å miste noen “ofre”, så lenge ikke vedkommende er utmagret av sult).

Likevel er det rart at folks empati med ikkemenneskelige dyr får dem til å legge seg opp i dietten til naturlige rovdyr men ikke røre en fingeren for å gjøre noe med sin egen. Min mor klager over at de store fuglene spiser de små fuglene i hagen, men viser ingen nåde i sin egen diett.

Vi betaler direkte for drap, lidelse og respektløs behandling av dyr hver gang vi kjøper animalske produkter i butikken. Jeg tror vi ville blitt sett rart på om vi prøvde å skremme bort folk fra kjøtt- og meieridisken ved å skrike og kaste småstein på dem.