Pels i perspektiv
En ting jeg ikke tok med i betraktningen, når jeg før var spesielt opptatt av å få folk til å slutte å gå i pels, var at de mest sannsynligvis ville erstatte pelsplagget med ett nytt animalsk plagg. Jeg husket jeg stod på gata under en løpeseddelutdeling og pratet med noen gamle damer som sa de var enig med meg at pelsdyrnæringen var grusom og unnskyldte pelskåpen sin med at den var gammel og at de ikke bare kunne kaste den. Jeg sa at de også burde vise sin pelsmotstand med å slutte å bære plagget og heller kjøpe nye. Som andre dyrevernere tenkte jeg at pels er ekstra ille sammenlignet med andre klær lagt av dyrehud og så mellom fingrene på at økt konsum av animalske produkter, alt i alt, sannsynligvis ble resultatet av pelsboikotten jeg forsvarte. I dag ville jeg nok formulert meg annerledes, minnet dem om volden alle husdyr utsettes for, ikke mast om at de burde kaste gamle klær, men heller oppfordret til veganske valg for fremtiden.
Folk gjør mindre skade ved å gå med sine gamle pelsprodukter enn å kjøpe nye klær av andre animalske produkter. Det vil si at en vare de allerede har betalt for erstattes av å kjøpe en ny som også er et produkt av dyreutnytting. Å bruke en vare en allerede har kjøpt innebærer ikke aktiv støtte til produksjonen, slik det å kjøpe en ny vare gjør. Det må veganere og dyrerettighetsforsvarere ta med i betraktning. Antipelsbudskapet kan på den måten undergrave veganbudskapet. Skinn, ull og dun er like mye produkter av lidelse, undertrykkelse og drap. Hensynet til pelsdyr kan ikke gå på bekostning av hensyn til alle de andre ikkemenneskelige slavene. Og hensynet til den normaliserte volden alle produksjonsdyr utsettes for kan ikke skyves til side til fordel for kun den lidelsespåføringen vi finners estetisk frastøtende.
Pelsmotstand bør formuleres under budskapet “dyr er ikke klær” og “dyr er ikke varer”.
Pelsaktivisme
Nye avsløringer (NRK) av pelsindustrien har kommet ut. Det er igjen filmdokumentasjon av skadede og lemlestede dyr i små nettingbur, innhentet av Dyrebeskyttelsen Norge og Nettverk for dyrs frihet. Det skjer hvert år. Politikerene og næringene påstår som vanlig at det er kriminelle avvik innen den normale pelsdyrdriften, og at de skal skjerpe seg med å rydde opp i det. Neste år er det reprise.
Her er pelsdokumentaren fra Nettverk for dyrs frihet og Dyrebeskyttelsen Norge.
Annen pelsaktivisme i vinden er annonsekampanjen til Dyrevernalliansen med “forby pels” budskap som har dukket opp i stort omfang i aviser, og NOAH sitt årlige fakkeltog mot pels holdes lørdag 13. november.
Noe av det jeg liker best med denne dokumentasjonskampanjen av norsk pelsfarmer er hvordan myndighetenes versjon av et troverdig landbruk med god dyrevelferd blir konfrontert med bilder fra virkeligheten, og alle kan se at det er to forskjellige ting. Det at det blir tydeligere for folk at den offisielle versjonen, at dyrevelferdsretorikken, ikke beskriver virkeligheten men heller skjuler den, tror jeg kan få viktigere langsiktige virkninger enn om hvorvidt pelsdyroppdrett blir forbudt eller ikke. Vi hadde antagelig sett like stygge ting om kameralinsene ble rettet mot andre former for husdyrbruk. Fenomenet dyremishandling går mye dypere og kan kun fjernes med roten ved at vi kollektivt går bort i fra all objektivering, devaluering og bruk av dem.
Er det skinn?
For noen uker siden gikk jeg i butikker for å finne meg nye sko. Jeg har hørt noen si at de syns det er vanskelig å finne skinnfrie sko, men selv om utvalger er mindre, har jeg ikke opplevd å ikke finne noen for min egen del. Et råd jeg kan gi er: Ikke stol på butikkekspeditører. Når jeg spurte om skinnfrie sko sa de enten at de ikke hadde noe, mens jeg selv fant flere i butikken ved nærmere ettersyn, eller de påsto at en rekke skinnsko faktisk var syntetiske.
Det er vanligvis merker i skoene med symboler som beskriver hva stoffene er laget av. Hvis det er skinn er det et “flådd dyr” symbol. Ikke tro at alt som ligner på skinn er skinn. Det er vanskelig å se forskjell på enkelte syntetiske stoffer, som kan være lagd for å ligne på skinn, og ekte skinn.
Å ikke stole på selgere er en god regel i flere situasjoner. De sier ofte det de tror du vil høre. Spør du om et produkt er er testet på dyr sier de automatisk “nei”. Be om dokumentasjon.
Å spørre og grave om produkter og ingredienser er en god måte å skape oppmerksomhet rundt det etiske. Før syntes jeg det var slitsomt, men nå tenker jeg det kun er positivt, at det er vegansk aktivisme. Det gjør folk rundt deg oppmerksom på at det finnes dyrefrie produkter og at det finnes folk som kun vil bruke dem. Du minner dem på at de har et valg.
En annen ting: Ikke tro at det er etisk forbruk å kaste den gamle pelsen for så å erstatte den ved å kjøpe et nytt plagg av skinn, ull, eller annet animalsk produkt. Det bidrar kun til økt konsum av dyr. Det eneste etiske er veganske produkter.
Her er en bra kunstfilm om skinnproduksjon. Den er spansk, men det er ikke noe vokal så det gjør ikke noe. Vi ser scener fra gater og offentlige steder med folk som går, vi ser føttene og skoene deres, mange skinnsko. Vi ser også bilder fra butikker med sko, vesker og andre skinnprodukter. Innimellom ser vi raske glimt av en ku som blir flådd. Etter hvert blir det bilde mer og mer tydelig.
Fornektelse
“Norske pelsdyr har det bra” – Landbruksminister Lars Peder Brekk
Hvor det er grov vold er det også sterk fornektelse. Det som er bra med denne dokumentasjonen fra Nettverk for dyrs frihet er at den så tydelig avslører hvor gjennomført korrupte det statlige dyrevernet er. Det er også en positiv trend at folk selv utfører slike direkte aksjoner hvor de går inn å filmer virkeligheten på landets husdyrbruk i stedet for å stole på de offisielle versjonene fra myndigheter og næringer, som så klart ikke kan være nøytrale, siden de tross alt tjener penger på å utnytte dyr. Det representerer en demokratisering. Får håpe trenden sprer seg til andre dyreutnyttende næringer og slakterier. Jeg vet ikke om pelsdyroppdrett er “verre” enn andre former for husdyrbruk, selv om det er lett å tenke det når en ser slike dokumentarer. Men når vi ser hvordan dyrevernmyndighetene forvrenger informasjon vet vi hvert fall at det ikke er noen mulighet å vite hvordan ting er før en går å sjekker selv.
Folk reagerer lett på slike grusomme bilder, men jeg er usikker på signaleffekten. Det reiser utvilsomt opponionen for å forby pelsdyroppdrett, men jeg tenker på effekten i forhold til å skape bevissthet og oppslutning om dyrerettigheter. Det kommer mye ann på hvordan slike enkeltsakskampanjer vinkles. Dyremishandling er en integrert del av de fleste konsumenters livsstil. Folk vet at dyr avles for å slaktes og betaler for det, samtidig som de kjenner til at det finnes vegetariske alternativer. Men de bryr seg ikke om det. Å få folk til å begynne å bry seg om den informasjonen de allerede sitter på og stille spørsmål ved sine speciesistiske prioriteringer tror jeg er det viktigste.
2 comments