Ikke gi opp! – James LaVeck

Dyrerettighetsbevegelsen har verdifulle ting å lære av den engelske anti-slaveri bevegelsen. James LaVeck forteller om det i foredraget, “Let’s Not Give Up Before We Even Get Started”, som også kan leses her.

LaVeck forteller om hvordan en angivelig realistisk holdning som er vanlig i dyrevernbevegelsen undergraver dyrerettighetsbudskapet ved å systematisk forskyver spørsmålet om hvorvidt mennesker har rett til å drepe og utnytte dyr til fordel for spørsmålet om hva som er korrekt bruk og avliving av dyr. Bak holdningen ligger en pessimisme som antar at revolusjonære forandringer er umulige og at vi i stedet må spille på lag med systemet som utnytter dyr, fordi vi da kan presse gjennom mindre reformer i nærmeste fremtid.

Dette er mer pessimisme enn realisme. Det ignorerer menneskers mulighet til paradigmeskifter i måten de tenker og lever på. Historien viser oss at det er mulig. Bevegelsen for avskaffelse av menneskeslaveriet utfordret en utnyttingsform som var like “naturlig” som husdyrbruket (egentlig var det en form for husdyrbruk som inkluderte mennesker) i den forstand at dens opprinnelse begynner med selve sivilisasjonens begynnelse; det var også en “nødvendig” institusjon i den forstand den var en velintegrert del av samfunnsøkonomien.

James LaVeck lager dokumentarer og er medstifter av Tribe of Heart, som er kjent for de prisbelønnede filmene The Witness og Peaceable Kingdom.

 

 

 

 

Jordens herrar

Ny bok! Pelle Strindlund har skrevet Jordens herrar - Slaveri, djurförtryck och våldets försvarare. I Sydsvenskan hadde han “Djuren är vår tids slavar” på trykk.

I desember hadde Truls Wyller en artikkel i Dagsavisen hvor han kritiserte beskrivelsene av husdyrbruk som slaveri, og hvor han la ut begrunnelser for hvorfor mennesker ikke kan likestilles med andre dyr. Det ble litt debatt i kommentarfeltet. Jeg fikk lyst å svare selv, men hadde ikke tid.

Men i Jordens herrar gir Strindlund betraktninger og argumenter til det motsatte. Det er svært lærerikt å se disse historiske parellellene. Uansett om en mener at mennesker og dyr er likeverdige eller ikke, kjenner vi igjen våre egne rasjonaliseringer når vi leser om begrunnelsene mennesker gav i forsvaret for menneskeslaveriet. Strindlund går gjennom selve behandlingen og begrunnelsene som ble gitt for den i de respektive utnyttingsformene.

På 1700- og 1800-tallet ble slaveriet aktivt forsvart mot dets motstandere, med begrunnelsene om at det var naturlig, det hadde alltid eksistert, det var til gode for både eierne og slavene, slavene manglet intellektuell autonomi og deres underkuelse var derfor ikke “undertrykkelse” i negativ forstand, det var nødvendig landbrukspolitikk, hvis det ble avskaffet ville økonomien lide og folk ville miste sine arbeidsplasser. Det er de samme argumentene vi hele tiden støter på som dyrerettighetsforsvarere. Og vi forstår ikke dobbeltmoralen, at folk virkelig kan tro på disse unnskyldningene som ledd i deres utnytting av dyr, mens de finner dem uakseptable når de anvendes mot mennesker. Så klart er det forskjeller mellom slaveriet menneskene led under og slaveriet ikkemenneskelige dyr lider under i dag, og det er forskjeller mellom mennesker og ikkemenneskelige dyr. Det er alltids forskjeller. Men det er også temaer som går igjen, og selve voldrasjonaliseringene som gis er de samme. Den automatiske ryggmargsrefleksen som sier at mennesker er overlegen andre dyr og at menneskeslaveriet er langt verre enn vår tids overgrep mot ikkemennesker, den holder ikke.

Boken må bestilles.

Moderne slaveri

For litt siden så jeg filmen Moderne slaveri av Thomas Robhsam på kino. Robhsam har tidligere lagd filmer om dyrevern, som Dyrenes dans (1989) og Sorte pantere (1992), en periode var han leder av NOAH – for dyrs rettigheter.

Moderne slaveri gikk også på TV for en tid tilbake. Det er en bra dokumentar om mennesker som holdes som slaver i dag. Det er faktisk flere menneskelige slaver i verden i dag enn det noen gang har vært. Det er riktignok en mindre prosent av menneskeheten enn tidligere, men det har vært stor befolkningsvekst.

Jeg lurer på om hva som er forskjellen mellom mennesker som lever i sterkt fattigdom og dem som er slaver. For skillet syns jeg virker litt vilkårlig. Det sies at slaver holdes som andres eiendom, for at eierne skal profitere på det. Kriterier som ble nevnt i filmen var også at en holdes i fangenskap, er fratatt vanlige rettigheter, nektes mulighet til egne inntekter og valgmuligheter, og trues til underkastelse med vold og trussler om vold.

Jeg tror mennesker som lever i  fattigdom, i hvert fall ekstrem fattigdom, også oppfyller de kriteriene. Ingen vil leve slik, og de nektes av samfunnet rundt dem å ta del i velstanden. Slaveeierne i dette tilfellet er staten og eiendomsbesitterne. Når en mangler økonomiske middler så begrenser det ens evner og muligheter. Det vil si at de fattige holdes i fangenskap av samfunnet rundt dem. Vold og trussler om vold er også med i bilde. Selv om det finnes mat og andre nødvendige ting for å leve et optimalt liv ellers i samfunnet, nektes de fattige disse. Hvis de likevel tar velferdsgodene som er der, kalles det “tyveri”, og de blir straffet. Er ikke dette slaveri? Det har arbeiderbevegelsen, spesielt sosialister og anarkister hevdet, noe som har gitt opphav til begrepet lønnsslaveri. De mener ikke nødvendigvis at det kun gjelder fattige, men for alle lønnsarbeidere i det kapitalistiske system.

Det andre utfordrende slaveri-spørsmålet mitt er kanskje forutsigbart; er det kun mennesker som er slaver? Mange dyrerettighetsforsvarere mener husdyrbruk og menneskets eiendom over andre dyr er slaveri. Det er ikke vanskelig å få det til å passe med de oppgitte kriteriene ovenfor.

Juristen Steven M. Wise forsvarer sammenligningen:

“Noen vil reagere ukomfortabelt på sammenligningene mellom menneskers slaveri og ikkemenneskers slaveri. Det bør de ikke. Den første definisjonen av slave i Oxford English Dictionary er: “En som er eiendommen til, og fullstendig underlagt en annen person, enten ved å ha blitt fanget, kjøpt eller av fødsel: en tjener fullstendig strippet for frihet og personlige rettigheter.” Internasjonale lov har for mesteparten av århundret definert slaveri som “statusen eller situasjonen til en person hvor over noen eller alle fullmaktene knyttet til eiendomsretten anvendes.”" (Min oversettelse fra artikkelen “Animal Rights, One Step At A Time”, fra boken Animal Rights – current debates and new directions, av Martha Nussbaum og Cass Sunstein, fra 2004)

Det sies at trafficking, sexslaveri, gjeldsslaveri, tvangsarbeid er de mest utbredte formene for moderne slaveri. Men jeg må si meg uenig og minne om at husdyrholdet er basert på de samme prinsippene om underkuing og utnytting. De ikkemenneskelige slavene utgjør et enormt antall, det er flere av dem enn av mennesker.

Internasjonal dyrerettighetsdag 10.12.09

10. desember er den internasjonale menneskerettighetsdagen. Det er også den internasjonale dyrerettighetsdagen. Selv om vi er mennesker er vi også dyr. Hvis rettigheter skal ha en progressiv funksjon, fremfor å kun verne de mektiges privilegier, må de utvides til å gjelde alle.

Siden 1998 har den britiske organisasjonen Uncaged stått i fronten for å markere dagen. De bruker den til å minnes de ikkemenneskelige ofrene for menneskers overgrep, og å skape oppmerksomhet og oppslutning rundt sin dyrerettighetserklæring, som krever dyrs rett til liv og frihet. Dagen blir markert i mange forskjellige land med lystenning og demonstrasjoner. I dag er det den 12. i rekken.

Menneskerettighetsdagen 10. desember stammer fra FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948. Den slår blant annet fast at alle mennesker i prinsippet er likeverdige, har rett til liv, frihet og beskyttelse, den fordømmer hold av mennesker som slaver og tortur. Det er likevel en lang vei til det gjelder alle.

Nedenfor er et klipp fra Uncaged og dyrerettighetsdagen for et par år siden.

Benthams spesiesisme

Her fortsetter jeg fra forrige post med å problematisere utnytting.

Jeremy Bentham (1748 – 1832), den engelske filosof, jurist og sosialreformator, var radikal på sin tid når det gjaldt dyrevern og andre sosiale spørsmål. Han er kjent som forsvarer av utilitarismen, og blir noen ganger omtalt som en av de tidligste forsvarerne for dyrs rettigheter. De som vet hva utilitarisme og rettigheter betyr finner nok med rette det som en selvmotsigelse. Men Bentham blir ofte sitert av dyrevernere med sine progressive utsagn:

“The day may come, when the rest of the animal creation may acquire those rights which never could have been withholden from them but by the hand of tyranny. The French have already discovered that the blackness of the skin is no reason why a human being should be abandoned without redress to the caprice of a tormentor. It may come one day to be recognized, that the number of the legs, the villosity of the skin, or the termination of the os sacrum, are reasons equally insufficient for abandoning a sensitive being to the same fate. What else is it that should trace the insuperable line? Is it the faculty of reason, or, perhaps, the faculty of discourse? But a full-grown horse or dog is beyond comparison a more rational, as well as a more conversable animal, than an infant of a day, or a week, or even a month, old. But suppose the case were otherwise, what would it avail? the question is not, Can they reason? nor, Can thy talk? but, Can they suffer?” (Fra An Introduction to the Principles of Morals and Legislation, 1789).

Det er evnen til å lide som er moralsk relevant, hevder Bentham, og den deler mennesker med andre dyr. Vi har en moralsk plikt til å bekjempe lidelse, uansett om den opptrer i mennesker eller ikkemennesker. Vi gjør derfor feil når vi diskriminerer dyr på grunnlag av artstilhørlighet på det feltet, når vi tillegger deres lidelse mindre betydning enn menneskers. Benthams forsøk på å utvide lik hensynstaking og rettferdig behandling til den ikkemenneskelige delen av dyreriket møter likevel vegger. Han tar likevel ikke avstand fra utnytting og slakt av dyr. Det er betenkelig når vi ser nærmere på hans moralfilosofi, hans krav om likestilling og prinsipielle motstand mot menneskeslaveriet.

Jeg ble oppmerksom på det dilemmaet her i Gary Franciones behandling av det i Animals as Persons (2008), som jeg tidligere skrev en bokanmeldelse av.

Benthams forsvar for utnytting og slakt av dyr er delvis basert på hans syn om at de mangler selvbevissthet og derfor ikke kan sies å ta skade av en smertefri død. Delvis er det basert på hans manglende evne til å være konsekvent i sitt forsvar for likestilt moralsk hensyn.

Et viktig moralsk prinsipp er prinsippet om likhet og likestilling. ”Enhver skal telle som en og ingen som mer enn en”, skrev Bentham. Alle følende skapninger har krav på likestilt hensyn. Er det mulig å utføre dette når noen har status som personer med eiendomsrett mens andre har status som deres eiendom, når noen har status som frie herrer og andre som slaver? En skulle ikke tro det. Bentham argumenterer nettopp mot menneskeslaveriet med at det var et ”tap” for slavene, at det var å overgi dem til lynnet til deres bødler. Det fantes lover som skulle regulere behandlingen av slaver, som forbød å påføre dem ”unødvendig” lidelse og død. Det var folk som var bekymret for hvordan slavene ble behandlet og etterspurte bedre lover som beskyttet slavenes velferd. Bentham kunne ha støttet den type slavevern, men tok altså avstand fra hele institusjonen fordi den representerte en strukturell degradering av en folkegruppe. Slaveriet gjør vold på prinsippet om at ”enhver skal telle som en og ingen som mer enn en”. Det er ikke mulig å vie likestilt hensyn til en slaveeier og en slave, det ligger i kortene fra før av at interessene og hensynet til den ene parten er underlagt den andres.

Derfor burde Bentham også ha fordømt husdyrbruk, dyreutnytting og slakt, som har den samme modellen som slaveriet, og på samme måte gjør vold på det moralske likhetsprinsippet han forsvarer.

Når Bentham berørte spørsmålet om dyreutnytting og slakt forsvarte han det med at naturen er brutal og ikkemenneskelige dyr har det bedre og lider mindre i menneskelig varetekt. Det samme argumentet ble brukt i forsvar av menneskeslaveriet, afrikanerne ble angivelig ”sivilisert” og tatt vare på av slaveeierne og ”reddet” fra stammekriger, barbari og sosial nød i Afrika. Argumentet ser også bort i fra at husdyrbruket ikke handlet om å ta seg av ville eller nesten tamme dyr i nød, men er en systematisk avl som sender dyr inne i verden til et lidelsesfullt liv før de blir drept. Først og fremst forsvarte Bentham slakt og spising av dyr med at smertefri død ikke skader dem, og ser bort i fra lidelseshistorien som ligger bak kjøttproduktene, noe som burde tiltrekkes hans oppmerksomhet siden han er utilitarist.

Avliving (drap) av ikkemenneskelige dyr er vanlig rutine når mennesker er ferdig med å utnytte dem, eller den siste utnyttingsfasen hvor kroppsrestene kan nyttiggjøres videre. Dyrs evne til å føle er ikke et mål i seg selv, men en evne som tjener formålet å holde vedkommende i live. Frivillig kan dyr utsette seg for ekstreme lidelser for å redde livet, en rev fanget i en fotsaks kan gnagen av seg foten for å slippe unna. For dyrene er deres eget liv og utfoldelse det viktigste, derfor burde det også være det for alle som respekterer dyr og vil jobbe for deres sak.